Første legebesøk og resten av dagen......

Legetime, og det var jo om ikke en time så ihvertfall mye lengre enn en vanlig legetime.  Masse spørsmål, om likt og ulikt.  Ikke så greit for meg å huske alle diagnosene mine.  Jeg måtte nesten forklare det slik at jeg har så mange at hver gang jeg får en ny, som kommer inn i mitt ene øre, så er det en annen som triller ut av det andre øret, og blir glemt...........

Det ble målt blodgass, det har noe med surstoffopptak i blodet å gjøre.  Det er en prøve som av og til kan gjøre ganske vondt, men denne legen her var superflink, var ikke vondt i det hele tatt.   Resultatet var veldig bra, sa han.  Tallet 9,8 sier ikke meg så mye, men det var aldeles utmerket fikk jeg vite.  Ellers ble det lyttet og målt blodtrykk, og klemming på lymfekjertler hist og pist.   Litt høyt blodtrykk, men ikke så ille.  Er vel ikke annet å vente på en slik dag, litt høyt får vi vel godta.  Noen skjemaer til som skulle fylles ut, om hvordan jeg selv vurderer min situasjon.

Jeg klarte å finne kantine hvor det var lunsj, ikke så enkelt å finne fram her sies det, men det gikk jo fint.  Satte meg ved et bordmed noen andre, og det var "ferskinger"alt sammen.  Vi er alle litt spente på dette.  Dvs en hadde vært her før, og sa at det var veldig bra, ja han hadde vel ikke søkt seg hit igjen hvis det hadde vært dårlig.  Men man kan altså komme hit flere ganger!!

Etter lunsj kom sykepleier inn til meg her og viste meg litt rundt på avdelingen.

Mange hyggelige salonger, pasientkjøkken, oppslagstavler.  Vi gikk igjennom morgendagens program, og det blir nok litt travelt og litt vondt he he.  Ja jeg synest faktisk at gangtest er vondt.  Det er ikke gangen som testes, den er sikker fin nok, det er min evne til å gå i den gangen som skal testes.  Nå har jeg tatt noen runder her på egen hånd.  Jeg er mye mye bedre enn jeg trodde.......og det er satt opp merkelapper med antall meter fra-til. Pusteprøver er ikke behagelig.  Men men det må jo til for å finne ut hvor jeg står på linjen........Det er også time med fysioterapaut som skal legge opp et program for meg, og så er det røntgen, men det er jo ikke plagsomt...

Jeg har fått ukeplan også, det er omfattende program, lett blanding av trening og undervisning.  Og hyggekvelder med underholdning.  Tror nok at tiden skal gå her også, og jeg har jo selfølgelig med meg strikking også.  Reiser jo ikke noe sted uten strikking og pc, he he.

Middag var bra, og de som er ekstra tynne får ekstra-service, godsaker på kjøkkenet.  Det er helt sant!  Det er mange med Kols som sliter med vekta, den veien, de er altfor tynne.  Og her får de da noen ekstra retter til middagen sin, noe som er litt fetende....det passer ikke for meg, jeg får nok ikke noe slikt nei, med mine bollekinn.

Oog som ikke det var nok, det serveres kveldsmat her også, brødskiver og pålegg.  det blir jamen fire måltider i løpet av en dag det.  Tror dere at det var slutt med det?   Nei da, i dag er det torsdag, og da er det underholdning, med etterfølgende kaker og kaffe og loddsalg.  Jeg fikk med meg underholdningen, men stod over kaker og kaffe.  Det var Ole eller Ola som sang og spilte gitar, og sannelig var det noen spreke lungesyke her som danset også!! 

Jeg har nok vært i min kreftboble i lengste laget.  Jeg blir stresset av å være sammen med masse mennesker.  Jeg er redd for å bli smittet av forkjølelse og slikt, jeg blir sliten av mye støy.  Derfor var denne timen veldig bra, en tilvenning til normalt liv på en måte.....Jeg gikk rett til mitt rom etterpå, vaktsykepleier skulle komme for å se hvordan jeg tok min inhalasjonsmedisin, om jeg gjorde riktig, og det gjorde jeg, nesten.....


Nå er jeg kjempetrøtt, jeg har takket nei til at nattevakten skal se inn til meg (akkurat, det er et sykehus dette her!)  Jeg har bedt om vekking kl 7.00 i morgen.  Jeg har et problem og det er fotoapaaratet som sviktet her nå nettopp.  Blitzen virker ihvertfall ikke, det blir jo dumt, blogg uten bilder, får se om det hjelper med en natts søvn for fotoapparatet også.

Pakking og Pasientreiser.....

Nå er jeg her, på Glittre.  Pakking i går kveld, jeg fikk litt problemer med hva jeg skulle ha med meg.   Ja klær må jo til.  Treningstøy, har ikke så mye av det gitt. Andre klær, skal jeg ut i snøføyka?  Nei tror vel ikke det, jeg klarer jo ikke å gå så mange meter.  Vel vel, en liten koffert, min lille røde som også har vært på galeien i Japan, har skrevet reiseblogg om det.  En veske med pc, og diverse dippedutter som jeg bare MÅ ha med meg, fotoapparat, ladere, ipod, mitt lille bærbare kontor for betaling av regninger og litt jobb for broderen.  Masse medisiner, vi får medisiner her men må ha med for en uke likevel.

En liten bærepose med plaster, sårvask og dertil hørende remedier. 
Jeg har vel ikke fortalt at jeg skrapte opp armen lillejulaften, et digert sår jeg ikke kunne klare med selv.  Så jeg har vært på Legesenteret med jevne mellomrom både i romjula og etter nyttår for å få skifta på dette såret.  Men nå var det så lite at jeg kunne ordne med det selv.  Det ble jo litt bagasje av det også.

Jeg har også med meg "ingredienser" for den siste reisebloggen fra vestlandsturen vår i sommer, er vel på tide at den også blir ferdig.  Alt i alt, må jo ha litt med meg, jeg skal være her i fire uker.  Dvs jeg skal hjem neste helg, ordne huset for vaskehjelp og hjelpe gubben å pakke sommer klær for hans reise.

Taxi ble bestilt i går, Pasientreiser er fine greier.  Bare å bestille, og vi blir hentet og fraktet dit vi skal, kun med å betale en liten egenandel på 135 kr.   Fint system har de også, ringer og sier ifra hvis de er forsinket.  Det var et skikkelig snøvær på morgenen i dag, og sjåføren ringte og sa han ble forsinket, gode greier.  Han kom nå etterhvert, og hadde omtrent bilen full allerede, to som skulle til Ahus før han kunne kjøre meg til Glittre.  Ja det hadde jeg jo glemt, at det kunne skje...jeg hadde ikke beregnet noe ekstra tid for å kjøre andre steder enn hjemmefra og til målet....(rive i håret og klaske panne som Gro Heidi villa ha sagt/skrevet)  Jeg skulle jo også ha sagt ifra ved bestilling at jeg skulle ha allergitaxi, det glemte jeg også.  Men det gikk bra, det var ingen parfymedame som medpassasjer denne gangen.   Det tok jo litt ekstra tid da, det ble jo en omvei men jeg nådde nesten fram i tide.

Sjåføren var så snill og grei at han bar inn bagasjen min, all den bagasjen.....det hadde så klart også bekymret meg, hvordan skal jeg klare med all den bagasjen jeg som ikke klarer å løfte noen ting?  Her på Glittre var det en hyggelig dame i resepsjonen, og en hyggelig dame som skrev meg inn.  Og begge sa, bare la bagasje stå så jeg begynte jo etterhvert å slappe av med det problemet, takk og pris,  Utrolig hva man skal bekymre seg om.  Etterhvert kom det en sykepleier som viste meg litt rundt, spisesal og kultursal, og til slutt opp til rommet mitt.  Og ja, hun bar/trillet kofferten min hele veien..........

Jeg var litt spent på rommet, er dette et sykehus, eller hva er det for noe? 
Det er nok en mellomting, dvs det er nok mye sykehus.  Ihvertfall rommet er sykehus, med sykeseng og saker og ting som hører med der,  en god stol, tv og en liten skrivepult.  Tja forresten bortsett fra senga så kunne det jo godt ha vært et hotellrom. Og jeg deler ikke bad og toalett med noen, har det helt for meg selv.  detstod nemlig i brosjyren at jeg kanskje måtte dele.   Ute i gangene er det heldigvis mange stolgrupper å slenge seg ned for å få igjen pusten.  Mange hyggelige salonger rundt omkring.  Jeg skal snart fotografere dem også, men det får vel være nok for denne gangen, nå har jeg fått rom og skal pakke ut, ha legetime og spise lunsj.  Dette blir sikkert veldig bra.

Fortsettelsen......."Mer enn du trodde var mulig"

Ja det måtte jo bli en fortsettelse.  Livet tar nye vendinger, hele tiden, det er bare å henge med.  Det er helt riktig, den forrige bloggen er avsluttet, og her begynner jeg på en ny hvor hovedtemaet nok blir KOLS.  Vel kan jeg ikke påstå at jeg aldri skal få kreft mer.  Det kan vel godt hende at jeg får, akkurat som alle dere andre.  Men kreftblogg, det ble litt utenfor temaet nå.  Til høsten blir jeg "utskrevet" fra Ahus, og blir ikke innkalt til flere kontroller,  Jeg har vel bare en kontroll igjen.  Jeg blir deprimert av å grave meg ned i alle sørgelige krefthistorier, men min historie er jo ikke sørgelig, så det er bare å bla seg ned gjennom historiene mine, så langt er det bare positivt. Ikke ofte jeg avbilder meg selv, men her er jeg, ferdig pyntet til nyttårsaften, med månekortisonfjes og fint pyntet av barnebarn.   Er det rart at folk ikke kjenner meg igjen?

Min kjære gubbe og pårørende ble jo også rammet, tykktarmskreft.  Etter første del av cellegiftkuren var det CT på fredag, og nok en positiv melding, giften hjelper, kreften har krympet!!!  Det gjelder da den spredningen til to lymfekjertler (ihvertfall to).  Uansett vil jo cellegiften også ta det som ikke er oppdaget, hvis det er noe slikt.  selve operasjonen ble jo vellykket og svulsten ble fjernet i september.

Glittreklinikken. det er et sted hvor lungesyke blir undersøkt, får hjelp til medisinering og trening, et skreddersydd oppplegg for hver enkelt deltaker. Jeg hadde søkt for lenge siden, og på fredag fikk jeg en telefon, de hadde fått en avbestilling, jeg kunne komme allerede på torsdag!!  Jeg takket ja, 4 uker med nye impulser!  Det var da den nye bloggen ble født!!!  Glittreklinikken jobber ut fra visjonen "Mer enn du trodde var mulig"

Jeg gruer meg litt, dere skal få følge med meg disse ukene, ja da........Jeg gruer meg fordi det blir litt sånn flashback til sykehus, eller til rehabiliteringen jeg var på rett etter operasjonen.  Jeg var jo slett ikke sprek da.   Det er dårlige minner forbundet med dette.  Dvs jeg har jo enda ingen minner om lungerehab, hvor jeg kan faktisk komme hjem etter fire uker med noe bedre lungekapasitet, bedre medisinering og større muskler i armer og bein!!!  På den andre siden, det kan også hende at jeg kommer tilbake med surstoffapparatet under armen!!  Kanskje er jeg dårligere enn jeg er klar over.  Det er det jeg er redd for.  Eller kanskje er jeg mye bedre enn jeg tror, med større ressurser?

Alt dette vil vise seg, og jeg gruer meg.  Jeg er som strutsen, vil putte hodet i sanden og tenke, nei jeg feiler da ikke noe, jeg er frisk som en fisk.  Hmmm det er jo alle de andre diagnosene mine også å bekymre seg om.  Det enkleste er å bli sittende i sofaen og strikke.....Jeg skal prøve å fortelle hva som skjer etterhvert, kan ikke huske at jeg har lest noen andre blogger om dette, så da er det jo på tide å fortelle hva som skjer på et slikt sted.  Jeg er medlem i en facebook-gruppe med andre KOLSERE, og det hagler med meldinger:  Så heldig du er.  Du kommer til å storkose deg.  Vi ønsker oss tilbake!  Skulle ønske det var jeg som fikk en slik telefon!

Og mens jeg er borte, joda, min kjære, han reiser til Lanzarote, helt på egen hånd, for to uker.  Hvorfor sitte her hjemme alene og sture når jeg er på Glittre?  Mye bedre å sitte på Lanzarote alene og sture, i varmere vær og med utsikt til havet!!  Han reiser med kreftlegens absolutte velsignelse og tilpasset neste omgang med cellegift.  Og med det i bagasjen at cellegiften vil virke mye bedre der nede enn her oppe i kulda.  Han gleder seg stort, og drar som vanlig til our second home, Agua Marina.

 

Jeg reiser til Glittre allerede nå torsdag 16. januar.  Har litt "jobb" som må være ferdig før jeg drar, og klær som må vaskes etter jul med mange overnattingsgjester.  Det var forresten en vidunderlig jul  Tenk for en rikdom å ha både barn, svigerbarn og barnebarn, alle sammen rundt seg opptil flere ganger i jula!! Det er svært sjelden at jeg legger ut bilder av mine og meg selv.  Det blir flere unntak denne gangen.  Ettersom vi var samlet alle sammen, fra Japan, Stockholm, Bergen og her lokalt så bestilte vi fotografering.  Det ble en veldig artig dag, og mange fine bilder.  Her kan man tydelig se hvem som var julens midtpunkt, jo det var den yngste i familien, 8 mnd gammel og ganske langveisfarende!  Her er det avbildet 4 barn og 9 barnebarn, en utrolig rikdom........Fotograf var CW Foto.

Link til flere opplysninger om Glittreklinikken finner du HER
....og sannelig så fant jeg en fin artikkel også om Glittreklinikken, nyttig lesestoff akkurat HER

Takknemlighet....

Nå er det snart jul igjen.  Det hender veldig ofte nå for tiden at jeg stopper opp og tenker at jeg er så takknemlig.  Jeg er så glad for at jeg kan rusle rundt her hjemme.  Jeg er lykkelig for at jeg kan spise, og for at jeg kan nyte maten.  Jeg er så glad for at jeg kan puste selv, og for at jeg kan sove i min egen seng.  Ja jeg er til og med takknemlig for at jeg kan gå på toalettet for egen maskin!  Alt dette var for noen år siden en slik selvfølge at jeg tenkte aldri over det en gang.

Nå er det ingen selvfølge lengre.  Etter de siste års erfaringer og opplevelser har vi virkelig kjent det på kroppen at ting kan endre seg rasende fort.  Det kunne vel ha med alder å gjøre, og ja det har nok det, men ikke bare....Det er mange unge mennesker også som får livet sitt endret og kan tenke tilbake på alt de hadde og som de da ikke satte nok stor pris på.

En annen grunn som gir oss mange tanker har virkelig med alder å gjøre.  Venner begynner å falle ifra, de begynner å bli skrøpelige som oss, de begynner å se at lyset deres også snart skal slukkes.  Det er ikke lett å erkjenne dette.  Helst vil vi gjøre som strutsen igjen, putte hodet ned i sanden og innbille oss at slik er det ikke.  Det nytter jo ikke, det eneste sikre her i verden er jo at vi skal forlate den en eller annen gang, og den hendelsen begynner å nærme seg.

Så derfor, nyt julen, nyt mat og drikke, oppsøk venner, be venner hjem, samle familien og gled dere over småtingene.  Det er faktisk dette som teller mest.........

Jeg har bestemt meg for å avslutte denne bloggen nå.  Jeg tror ihvertfall at det er det beste.   Jeg har vel fått noen signaler på at jeg er for negativ, har for mange negative tanker og utsagn.  Det skinner vel igjennom på bloggen også, selv om jeg både der og i hverdagen forsøker å se positivt på det meste.  Det er vel slike tendenser man ikke ser så klart selv, men det er synlig for andre i egne omgivelser.  Det er så mye trist og negativt rundt meg at jeg klarer liksom ikke å takle det helt uten at det skinner igjennom........


.Jeg har hatt 157.111 visninger på bloggen, det er ganske mye..  Kanskje det da er på tide å takke for seg?  Bloggen blir ikke slettet, de fleste kreftblogger blir avsluttet  fordi eieren dør.  Jeg lever fremdeles, og kanskje kan det jeg har skrevet hjelpe noen der ute.

Takk for meg!!

En ny venn......

Jeg har fått meg en ny venn!!  Han holder meg våken til langt på natt, hver eneste natt..........Han heter Svend Foyn og er advokat i Tønsberg, en litt klosset og loslitt advokat som av og til ikke riktig vet hvilken side av loven han befinner seg på.  Jo han vet det, men blir vel kanskje litt forskrekket over seg selv en gang i blant.    Svend Foyn er fraskilt og har datteren Mari som bor hos ham og Hulda med jevne mellomrom.  Hulde er en åtti kilos sanktbernhardshund som vel egentlig er sjefen.  Hun gjør ihvertfall stort sett som hun vil og eier sofaen på advokatkontoret. 

Denne advokaten er "god venn" med Wilhelm Mørk på politihuset.  Jeg har ikke klart å finne ut enda hva slags forhold det er mellom dem, men at de har nytte av hverandre er ihvertfall sikkert.  Klosset ja, han er ganske utrolig, hvem kan klare å gjemme et mordvåpen, en pistol, i en isboks som til slutt havner på gebursdagsbordet til en syvåring?  Joda, det klarer mister Foyn, med god hjelp av sin datter mari som selvfølgelig trodde det var en vanlig isboks.........

Ja han er da en romanfigur og ingen ordentlig person, dvs kanskje han finnes, hva vet vel jeg om det.

Jan Mehlum vet det sikkert, forfatteren som har oppfunnet min nye venn.  Jan Mehlum har skrevet 13 bøker, og jeg skal begynne på nr 6 i kveld, tenk for en lykke å ha så mange bøker igjen?  Jeg er ikke sikker på om Svend Foyn er med i alle disse 13.  Jan Mehlum er førsteamanuensis i sosiologi ved Høgskolen i Vestfold.  Han er utdannet diplommarkedsøkonom og sosiolog ved Universitetet i Oslo.  Han vanr Rivertonprisen i 1998 for boken "Kalde hender." 

Jeg har jo tidligere fortalt at jeg har problemer med Jo Nesbø og Harry Hole?  De blir for blodige og makabre for meg, jeg klarer ikke å lese om alt det forferdelige som skjer i de bøkene.  Hans Olav Lahlum som jeg har skrevet om før, han beskjeftiger seg ikke med bloddryppende detaljer, der er det kun tankespinnet som lager spenning.  Jan Mehlum er en mellomting mellom disse, så langt ihvertfall.  Etter fem bøker har jeg enda ikke måttet lukke øynene og bla forbi fæle ting....
Her lurer humoren i bakgrunnen hele tiden, selv når spenningen er på det høyeste.  Alt serveres med et glimt i øyet.  Yess, gleder meg til de neste 8 bøkene.......