Beksvart natt

Det er merkelig at så mye er ganske beksvart om natta.  I natt måtte jeg sitte på sengekanten to ganger med fløyta mi for å få bort knitring, spraking og vesing fra pusten min.  Slim-moblisering kalles det.

Jeg var ganske klar i min tanke på at nå var det i grunnen nok, jeg er lei av å være syk i utlandet…..det føles noe utrygt!

For en uke side gjorde jeg en skikkelig nybegynnertabbe!  Her i solkroken vår, utenfor leiligheten er det så varmt og lunt.  Vi dro av gårde for å dra til det lokale markedet, sånn ca 50 meter herifra.  Jeg dro av gårde uten jakke, hadde kun t-skjorte.  Ute i gata blåste det, og det begynte til og med å regne litt.  Jeg ble kald, selvfølgelig.  At det går an å være så dum, etter å ha vært her på øya åtte ganger så burde man vite at det kan begynne å blåse kaldt, en jakke på armen er en selvfølge, og jeg glemte det.

Om natta begynte bronkitten å gro fram.  Dagen etter kontaktet jeg min fastlege og vi ble enige om å begynne antibiotikakuren med en gang for om mulig å stoppe denne utviklingen i starten.  Nå har jeg spist piller i en uke og ja, jo jeg har ikke bronkittvondt lengre, men liker slett ikke nattens hendelse likevel.  Men jeg har jo astma, kanskje det bare var det som plaget meg i natt?   Uansett, vidunderfløyta mi hjelper veldig godt.  Den blåser opp slim og gjør luftveiene ganske frie og fine, for en stund, for noen timer,  før det er i gang  igjen.

Nå er det dag, solen skinner, det er vakkert her og alt ser da mye lysere ut i dagslys.  Det er vel bedre å være syk her enn det er hjemme?    Og blir det ikke bra så får jeg vel dra til den lokale legen her og få en ny kur………

Ellers er formen  blitt bedre.  Jeg går opp trappa i en omgang, må ikke hvile underveis, det er jo faktisk litt av en seier.  Så pusten er ganske bra den, det er bare når det hoper seg opp med slim at det blir litt problemer.  I dag skal jeg være flink, bruke fløyta jevnlig, drikke slimløsende vann og hostesaft, og ikke trimme så mye.  Jeg skal ganske enkelt ta det med ro.

En erkjennelse

Det er ikke lett å erkjenne for seg selv at slik er det.  Jeg er handikapped, ufør, bevegelseshemmet…….Hvis jeg skal noe lengre enn 20 meter så må jeg kjøres.  Jo jo jeg kan kanskje rusle veldig langsomt enda lengre enn det, men hvis jeg for alvor skal flytte meg fra A til B og avstanden er lengre enn 20 meter, så må jeg ha en eller annen form for transport i beredskap.

Jeg har nå i lengre tid innbilt meg at dette var en tilstand som vil gå over, i hvert fall ville det bli bedre etter hvert.  Nå tror jeg nesten at det er på tide å erkjenne for seg selv, og kunngjøre for andre at slik er det dessverre ikke!!  Kanskje blir alt enklere når denne erkjennelsen er kunngjort i mitt eget hode, eller er det å gi opp?  Noen vil vel kanskje mene det, at det er å gi opp.  Jeg mente også det her om dagen, at jeg gav opp……

Men det er ikke snakk om å gi opp.  Det er snakk om å finne seg i at slik er det.  Jeg kommer ikke til å sette meg ned og aldri bruke beina mine mer.  Jeg kommer til å rusle og gå, bortover og nedover og opp trapper og ned trapper.  Jeg vil gjøre alt som er mulig for å forbli i den tilstand jeg er nå, og kanskje kanskje bli litt bedre, med større muskler i beina.   Men vær så snill, spør meg ikke om vi skal gå dit eller hit, eller om vi kanskje heller skal kjøre dit vi skal.  Jeg kan ikke lengre gå til butikken eller til  sentrum eller til noe som helst.  Bare av og til kan jeg det, hvis jeg har veldig god tid, og hvis det er noen som kan kjøre meg tilbake hvis det blir nødvendig, for det er slett ikke sikkert at jeg klarer begge veier!!  Jeg har ikke kontroll på hva jeg kan klare å prestere, det er helt uten styring fra min side.  Noen dager er gode og noen er ekstremt dårlige.

Det er ganske flaut  å bestille taxi for å bli kjørt 100 meter!  Er det en kilometer så er det greit, men når man ikke klarer å gå 100 meter da?  Det vil nok ta sin tid dette her……Det aller verste jeg vet nå for tiden er når jeg blir nødt for å si at dessverre, jeg klarer ikke å gå så langt.  Jeg ser jo liksom så frisk ut!!  Ja vel, men det er jo ingen som ser hvordan lungekapasiteten min ser ut innvendig.  Og det nest verste jeg vet for tiden er når jeg går sammen med andre som blir veldig forskrekket når jeg har gått meg fullstendig tom, det blir veldig,  veldig uventet for dem, igjen…..jeg ser jo så frisk ut så lenge jeg sitter i ro på en stol.

Skal man til et nytt sted, så er det å tenke og tenke på om der finnes trapper, kan man kjøre helt til døren, er der noen stigninger, er toalettet i en annen etasje osv osv.  det nytter faktisk ikke å spørre noen heller, selv om de har vært der før så har de ikke merket seg verken trapper eller stigninger.

Her, i Puerto del Carmen, Lanzarote, er det ikke rullestolvennlig.  Jeg rtor det er mye bedre i Playa Blanca, lengre sør.  Her i PDC er det bakker overalt, og fortauskantene er veldig høye mange steder.  Strandpromenaden er fin, men der er bakker opp og ned der også, og en del utfordringer innen man kommer til den.

Det blir faktisk til at man ikke ønsker å være sammen med andre, man ønsker ikke å sette seg selv i disse situasjonene, det beste er å holde seg for seg selv, det er det enkleste.  Det er enkelt å holde seg hjemme.  Jeg klarer som oftest å takle avstandene innen huset, men ikke alltid….

Jeg har ikke noe godt forhold til rullestolen jeg har fått utlevert.  Kanskje den skulle hatt en liten motor?  Jeg synes det er ille når gubben må dytte den, oppover bakker.  Jeg synes det er ille når barnebarna dytter den, jeg tror de betrakter den som et morsomt leketøy……..

Det er litt vanskelig for tiden dette, men en erkjennelse er i hvert fall nødvendig for å kunne gå (hmmmm bevege seg) videre…….Men ikke misforstå meg, min fysiske tilstand her nede på Lanzarote er mye bedre enn hjemme om vinteren, men det er tid for å se fakta som de er, tror jeg.

 Denne trappa må jeg opp for å komme til leiligheten.  Så lenge jeg klarer det, er jeg fornøyd, og her trener jeg flere ganger om dagen!!!

 Jeg la ut innlegget på facebook, og min kusine Liv-Hanne kommenterte med følgende linjer, linjer jeg vil ta vare på, og limer dem inn her, tusen takk:




 Å VÆRE STERK

Å være sterk er ikke
- å løpe raskest
- å hoppe lengst eller å løfte tyngst

Å være sterk er ikke
- alltid å vinne
- alltid å ha rett eller alltid å vite best

Å være sterk er å
- se lyset når det er som mørkest
- slåss for noe man tror på selv om man
ikke har flere krefter igjen
- se sannheten i øynene selv om den er hard...
(ukjent)

Vi er her igjen!!

Vi er her igjen, er det ikke helt fantastisk?  For et par uker siden var jeg ganske sikker på at vi måtte avlyse.  Avlyse fire hele uker på den herligste vinterplassen som finnes.....Jeg var jo så utmattet at det var vanskelig å reise seg opp fra en stol!  Det var en overvinnelse å bevege seg over gulvet.  Dette var i følge min lege en ganske vanlig tilstand for meg akkurat nå, og det ville gradvis bedre seg.  Det har bedret seg.  Nå får jeg bare "anfall" av utmattelse, den er ikke der hele tiden.  Det er dessuten så klart mye bedre å være her når de anfallene kommer.

Dagen før vi reiste hadde jeg veldig vondt i kroppen også, i ribbeinsområdet, hele veien rundt.  Skikkelige smerter, og vondt å puste.  Tenkte vel at dette gikk ikke bra, kunne ikke reise i en slik tilstand.  Men hva skjer?  Etter en god natts søvn (hmmm med hjelp av en Immovane innsovingstablett) så våkner jeg, om ikke frisk som en fisk, så ihvertfall smertefri.  Det var jeg også under hele flyturen, og hele første kvelden.  Nå er det litt som kommer og går, men absolutt til å leve med, uten smertestillende til og med.


I dag har vi gått en lang tur, i går gikk vi vel i overkant av for langt, men det gikk jo bra, jeg kjenner det i musklene i dag.  Hurra, jeg har fremdeles muskler som kan kjenne noe!!  Jeg tror nok at disse fire ukene vil gjøre veldig mye for muskler og helse.  Her er det ute i frisk luft, og sjøluft, jeg er ute hele dagen, og blandet med trappetrim (masse trapper her på hotellet) så blir det mye bra for helsa.  Frokost utendørs hver dag nå i fire uker, det er deilig det.......

Så her sitter jeg nå, på terrassen, med utsikt over Atlanterhavet.  Tempen i lufta er vel ca 20 grader selv om det har regnet.  Fuerteventura forsvant i det fjerne en stund, men er nå dukket opp igjen gjennom regnluft.  Ja det har faktisk regnet her i dag.  Synd for dem som skal være her bare en uke, men vi har jo fire uker og vi kommer til å få mer enn nok sol.

Vi fikk faktisk nok allerede i dag.  Slik vinterblek hud tåler ikke så mye med en gang, en time i solen er mer enn nok, og kvoten har vi fått i dag. Det er veldig vennlig av solen at vi slipper å passe på dette selv.

Flyturen ja, det gikk fint.  Jeg ble tom for luft denne gangen også, hver gang jeg beveget meg ombord i flyet.  Men tror vel atter en gang at mye av det er stress.  Det ble jo selvfølgelig turbulens igjen, da jeg var i dokø.  Hvorfor blir det alltid det tro?  Jeg fikk gå inn på toalettet, mens alle de andre bak meg måtte gå og sette seg igjen.  Det ble litt høyere puls og dårligere pust, men jeg tar meg raskt inn igjen etterpå.  Denne gangen drakk jeg forresten vinen min til maten, og jeg drakk konjakken min til kaffen, og jeg fikk ikke dårligere pust av det.  Sagt på en annen måte, forrige flytur lot jeg det være, uten at noe ble bedre av det, så  det var jo en bra test.........

Helseforsikring

Jeg har nettopp oppdaget at det er mange i dette landet som har egen helseforsikring.  Jeg henger nok litt etter når det gjelder kunnskap om slike ting.

Det som satte meg inn i saken nå var det at en av mine sønner var plaget av et kløende utslett, som fratok ham både nattesøvn og sinnsro.  Han fikk henvisning til en hudspesialist innen dette offentlige helsevesenet vårt, og ventetiden var 3 mndr.  De ansatte på hans arbeidsplass har helseforsikring og kan oppsøke andre alternativer.  Han gjorde selvfølgelig det, ringte på mandag og fikk time hos hudspesialist på fredag i samme uke,  Aleris Oslo var stedet som ble valgt.

Jeg har hørt forbi ørene mine at mange med store ryggsmerter må vente i flere måneder for time i MR og CT-røntgen, ja de som da ikke har tilgang med egen helseforsikring eller slikt gjennom jobben.  Ryggsmerter er jo ikke livstruende liksom, eller er det ikke det?  Det ødelegger i hvert fall livskvaliteten og kanskje arbeidslivet også.  Disse ørene mine hører så mye rart, og så farer det så raskt forbi at jeg vet ikke hvor det kommer fra, og kan ikke garantere for kildene heller…….

Men…. Jeg har hørt at de ansatte på NAV også har tilgang til dette systemet med Aleris og Volvat og raske timer og rask behandling.  Og de ansatte i forsvaret, Norges forsvar har det!  Støre har jo allerede tilstått at han også er der, i det private opplegget………  Det var også noen som sa til meg at de hadde hørt/lest at regjering og storting ikke var så ”gira” på å bygge ut sykehus og helsevesen i Norge lengre FORDI de regnet med,  og kalkulerte med at veldig veldig mange ville gå over til privat helseforsikring etter hvert!!  De rett og slett styrer oss dit hen…..

Jeg søkte litt på nettet og fant ut at det kostet ca 10.000 kr i året for et slikt medlemskap.  Gjennom et forsikringsselskap som for eksempel Gjensidige kunne man tegne en forsikring hvis man var mellom 18 og 66 år.  Forsikringen ville da gjelde hele livet.  Jeg gikk ikke lengre på det temaet, men det finnes sikkert mange alternativer.

Jeg føler vel at nå er vi i ferd med å forlate et velferdssamfunn og bevege oss mot et samfunn som andre land forsøker å kvitte seg med…….ja jeg vet at det er slike systemer mange steder i verden, USA,  Japan,  Frankrike,  du kommer ikke langt uten egen sykeforsikring der………og hvor mange milliarder var det egentlig Norge har på fond i utlandet?

Legetimen i dag.....

Legetimen i dag var i grunnen veldig bra!!  Min utmattelse hadde en forklaring.....   Fastlegen min er av den typen som virkelig gjør jobben sin, og enda litt til, og mere til!  Etter mitt forrige besøk, hvor jeg klagde over at jeg var så utmattet og sliten og svak i musklene så hadde han ringt til Martina Hanssens Hospital og snakket med en ekspert.  Denne eksperten kunne fortelle at dette var en velkjent tilstand i forbindelse med Polymyalgia.  Etter og under en slik kortisonkur, og når sykdommen slipper taket, så vil det bli på den måten, med svake muskler og utmattelse.

Tusen takk, alt som har en naturlig forklaring mottas med takk her!!  Alle som har eller har hatt kreft vet hvordan man har det når man plutselig får symptomer på ett eller annet ukjent.   Og blodprosenten min er nå normal selv om jeg sluttet med jerntabletter for lenge siden.  Lav blodprosent henger også sammen med Polymyalgia, så det ordner seg etterhvert.  Hvordan det står til med CRP og senkning det vet jeg ikke, legen har ikke ringt, reisetillatelse har jeg fått, og nå er det like før vi henter fram kofferten og begynner pakking.......

Lungen var fin, ingen ulyder der, dvs ikke noen hørbar infeksjon ihvertfall, det er bra. Jeg har litt pusteproblemer innimellom, men det er rett og slett astma.

Yesss, så da setter vi igang, med julegaver, julebrev, pakking og det som må til. Vi gleder oss til en fredelig og akkurat passe varm adventsstid på Lanzarote.  Og for at dere skal få være med og nyte litt Lanzarote så legger jeg inn min video fra denne spesielle øya med det spesielle folket.