Fra de sykes verden

En japansk fiskebåt

I dag kan jeg registrere bedring.  Jeg klarer meg i lengre tid uten surstoff, hurra!  Jeg har faktisk glemt å koble til surstoffet av og til, og det betyr at behovet ikke er så voldsomt til stede.

Ellers er nok Stensby nesten som et gamlehjem/sykehjem.  Pasientene her er mye eldre enn meg. Det er ikke så mange å snakke med.  Naboen min på dette rommet er fredelig, men ganske syk, så det er mye jobbing her inne.

I dag har jeg hatt besøk, så jeg har fått snakket nok.  Dessuten så har jeg lagt ut en liten snutt på Youtube, Hamabe no uta - Sangen til stranden.  Det er en liten japansk melodisnutt spilt av min japanske svigerdatter på bratsj og vår gode venn Magnar på piano. 

Stranden i Japan var ikke så vennlig på fredag, og det kan vi høre i melodien også, den er sørgelig. 

Hamabe no uta - Sangen til stranden.

Fra Japan får vi melding om at de har det bra og at de lever sitt liv som vanlig i dag også.  De følger med på hjemmesiden til UD og ambassaden, og skygger unna VG og Dagbladet, som vi også gjør.

På Bedringens vei?

På bedringens vei får vi tro!

Livet er enklere her på Stensby enn det er på Ahus.  Men likevel, jeg aner en viss forskjell fra forrige gangen jeg var her.  Det ligger litt mer stress i luften.  Litt mer travelhet, litt flere mennesker, det er noe som skjer her også, kan det være den lange stressarmen som strekker seg helt fra Ahus og hit?

I går skulle jeg ha hatt min tremåneders kreftkontroll med blodprøver, røntgen og undersøkelse.  Vi snakket om det på Ahus, de skulle ordne opp i det, og blodprøver og røntgen hadde de jo tatt masse av, undersøkelser også.  Jeg kan vel regne med at den biten var i orden ihvertfall?  Legen her sa at det var vel ikke noe vits i å undersøke meg her ved ankomst, jeg var jo blitt så "gjennom-undersøkt" på Ahus.

Ellers så har jeg med PC som dere forstår, og mobilt bredbånd, supre greier.  Nå har jeg sett alle episodene av Home and Away som jeg gikk glipp av på Lanzarote, og nå har jeg begynt med Farmen.  Sumo-TV, det koster litt pr halvår, men jeg har hatt stor glede av det hittil.

Det hjelper meg godt å ha noe annet å tenke på enn brukne ribbein og katastrofen i Japan.  Jeg snakker med sønn i Japan hver dag, på internett og skype, og de har det bra og lever sitt normale liv med jobb og fritid, selv om de selvfølgelig også er preget av katastrofen.  De bor i Kobe, og det er jo et stykke unna jordskjelvområdet.

Ellers så er det nok jeg som er bråkebøtta på dette rommet, med hosten min!  Sykepleieren sa god natt til min rom-kamerat her kl 21.15.  Var ikke det litt tidlig tro?  Er det meningen at vi må legge oss så tidlig her da?  Nei det må vel være frivillig, jeg skal jo se enda en episode av Farmen (på pc-en! )  Men klokka er jo snart 22.00 da, hmmmmm

Dagsbøter?

Blomster til betjeningen på Ahus, Lungeavdelingen

Ja nå er jeg godt plassert på Stensby Sykehus, som er en slags kortidssenhet for Ahus.  I går kveld, på Ahus, var det ganske mye kaos.

I mitt forrige innlegg klagde jeg over min romkamerat som støyet en smule.  Dette gikk seg til etterhvert. 

Man venner seg til hverandre når man skal dele rom, og det nattlige apparatet som bråka fikk pleierne også skikk på etterhvert.

Men så i går kveld strømma det på med pasienter til lungeavdelingen, og pasienter måtte flyttes litt rundt etter tilstand og sykdomsgrad.  Jeg ble plassert ute i korridoren, fordi noen som var sykere enn meg måtte ha rom.   Men så var det bare det at denne pasienten som fikk min plass på rommet nekta å ligge der i det "bråket"!!  Det gikk så langt at hun forlangte å få forlate sykehuset, det gikk ikke an å behandle folk på den måten mente hun.  Etter noen timers forhandling så fikk betjeningen lirka det til, jeg kom inn på rommet igjen, og den andre pasienten (som ikke villle ha bråkete rom-nabo) fikk min korridorplass.

Pleierne på Ahus fortjener roser hver eneste dag.  Ikke bare skal de takle kjempeproblemer med å få plass til pasienter når der allerede er fullt, men de må sannelig takle slike kriser som i går kveld også!  Og de tar vare på alle, uansett om de er bråkete eller stille eller merkelige eller hvordan de nå enn er.  Vi har ingen garanti for hvordan vi selv er om noen år, og det er godt å se at alle blir tatt like godt vare på av betjeningen.

Men hallo statsminister, helseminister, Helse-Øst, kommuner og fylker.  Krisen på Ahus er ikke over!!  Da jeg forlot Ahus i dag tirsdag, var det syv senger i korridoren på Lungeavdelingen, og en ting er sikkert kjære helseminister, det nytter ikke å komme dit en gang til og true med bøter!!  Korridoren blir ikke tom av det.

Ja så ligger jeg her da!

Tornebusk på Casas Heddy mars 2011

Ja så her ligger jeg da, lørdag 12. mars 2011, omtrent direkte fra Lanzarote til Ahus, det kjente sykehuset på Lørenskog ved Oslo! Diagnosen var ribbeinsbrudd og lungebetennelse!

Hvor lungebetennelsen kom fra? Ja si det, jeg hadde jo, fra Lanzarote, fått det magedraget med røyk fra skorsteinspipa, sigarettrøyking med gratis inhalering for morgentrimmerne, en meget kald spasertur fra behandlingsbassenget og en lang flytur hjem. Kan vel også være tilfeldig og ikke noe av dette. Uansett, hvis årsakene er noen av de nevnte er det vel best å holde seg hjemme når man ikke tåler å omgås andre mennesker. Ribbeinsbruddet kom fra en time hos fysioterapauten. Mer om dette i forrige reisebrev: http://eljosreise.blogg.no/1300028674_hospiten_lanzarote_ko.html

Jeg klarer ikke å legge ut noen reisebrev over sykehusnettet her.

Her på Ahus ble jeg tatt godt i mot, omtrent som en gammel kjenning he he…..Ringte 113 direkte, som en kolspasient bør gjøre ved veldig dårlig pustekapasitet, og det gikk ikke så veldig lang tid før ambulansepersonellet ville kjøre meg direkte til sykehuset.

Har vel i grunnen vært ganske dårlig, ble lagt inn natt til onsdag, og i dag er det lørdag og jeg føler jeg klarer å se meg rundt nå. Jeg har ligget her på akkurat samme rom hele tiden, men det er så merkelig, akkurat som om dette har vært et annet rom, kan ikke forklare det egentlig.

Jeg har fått fin medisinsk oppfølging, medisiner som ikke virket ble byttet ut i går, og fra da av har det bare gått rett vei. Men selvfølgelig, jeg har uflaks her også

Deler rom med en dame som snakkker med seg selv hele dagen, uten stopp, mumler og snakker og jeg blir så utrolig sliten av det. Om natten har hun sånn cpph-apparat –wapp-app(??), og DET BRÅKER noe aldeles forferdelig, slamrer og snorker og uler og tuter. Alarmer går, og det hvisler og kviner. Det ble ikke mye søvn i natt, og jeg var ganske desperat mer enn en gang. Jeg gruer meg virkelig til natta igjen. Jeg er jo låst her, kommer ingen vei……

Selv om jeg er bedre i dag enn noen gang, så kom det en nedtur til. Jeg ble kontrollmålt på surstoffmetning her ute i korridoren, og må ha med meg surstoff når jeg skal rusle rundt i gangen. Hvorfor det? Jo hadde så dårlig surstoffopptak at organene i kroppen vil slite for mye uten. Oi oi hvor jeg har slitt ut denne kroppen her tidligere. Jamen godt at gubben kjørte meg i rullestol de siste dagene på Lanzarote.

Akkurat her og nå er jeg jo veldig redd for at det med surstoff blir en varig ordning. Jeg har hatt veldig veldig mange dager med mye dårligere pust enn jeg hadde i dag, uten at det har blitt målt og tenkt over. Men jeg er jo dårlig enda, jeg skal jo bli bedre enn dette……..

Søndag:
Ettersom jeg ikke får lagt ut brevene mine over dette sykehusnettet, så blir jo dette en dagbok. Natten gikk veldig bra, jeg satte i gang musikk, Godnattlista mi på pc-en som var plassert på nattbordet, og kl 24.00 sovna jeg og våknet ikke før nattevakten stod her kl 5.30 for å måle blodtrykk og feber! Etter noen blodprøver også så sovna jeg igjen og våkna ikke før kl 08.00. Og det var fredelig hos naboen også, bare velstand med andre ord!

Det er verre tilstander på korridoren, omtrent seks korridorpasienter pr i ettermiddag søndag. Dvs tre av dem ligger på et slags venterom som må være tømt i morgen tidlig, så derfor er det egentlig seks. Det er jamen et lykketreff og flaks (ikke uflaks som jeg skrev tidligere her), rett og slett flaks at jeg får lov til å ligge her på et rom, til og med ved vinduet! Seng har jeg, ringesnor har jeg, strøm til pc-en har jeg, og lesestoff og mat.

Mange i Japan har ikke engang en korridor å ligge i……..Jeg våger ikke å ta det med Japan inn over meg, unngår tv-sendingene og reportasjer på internett, leser bare overskrifter så vidt. Aviser blir ikke kjøpt. Jeg klarer det ikke, jeg må bli frisk selv først og fremst, men jeg tenker selvfølgelig mye på dem, de blide og vennlige japanerne, som alltid har angsten i seg for disse naturkatastrofene som rammer dem. Mine folk der borte, sønn og svigerdatter, og hennes familie. Alle bor trygt, men de opplevde jordskjelvet i Kobe i 1995 på nært hold, og dette vekker nok grusomme minner for dem alle.

Mandag: Jeg skal overføres til Stensby sykehus i morgen, lungebetennelse er på retur, forkjølelse er på oppadgående, men vi står han av……………Det er verre for dem som jobber her på Ahus, for her er det fullt nå! Det er faktisk ikke plass til flere i korridoren på lungeavdelingen.

Helse, velvære og piperøyk på Casas Heddy

Utendørsbassenget, oppvarmet til 27-28 grader

 Her på Casas Hedy er det sykestue med fast åpningstid hver dag. Sykepleierne er er hele døgnet, og vi ser dem løpe både hit og dit. Det ser ut som om at hvis noen har hjemmesykepleie hjemme i Norge, så har de det her også!. Jeg hadde vondt i ryggen, besøkte sykepleier og klagde min nød over smertene bak i skulderbladet. Hun rådet meg til å prøve med jevnlig paracet-doser i løpet av dagen, og kanskje om natta også hvis jeg våknet av smertene. Hun målte blodtrykket mitt, og tok kopi av medisinliste og alle mine diagnoser! Ellers så skulle hun også snakke med fysioterapauten. Senere samme dag hadde jeg time hos fysioterapaut Alyciaya, og hun gjorde underverker! Hun masserte og knadde på muskler og det gjorde skikkelig vondt. Jeg måtte hmm nevne det at jeg var benskjør, var redd for at ribbeina skulle knekke, he he, men det gjorde de selvfølgelig ikke. Og smertene? Jeg sov hele natten til den lyse morgen og hadde ikke vondt i det hele tatt. Tusen takk, godt jobba Alycia!

Det er travle dager her, starter med frokost, så kan man velge og vrake blant velvære og aktiviteter. En dag hadde jeg fotpleie med fotmassasje. Damen som stod for det heter Eivor og driver kombinert frisørsalong og fotpleie her på Casas Heddy. Deretter var det fysiotime, med egentrening. Utrolig hvor mange muskler i kroppen min som har dovnet bort, eller stivnet!

Senere på dagen var det en times avspenning, med nye metoder! Ganske mye ukjent der, som sikkert har god virkning. Gubben fikk massasje mens søster og jeg var på avspenning. Han beskrev det etterpå som: ”jeg har aldri fått så mye juling noen gang før”. Litt soling ble det også, en av dagene ble jeg solbrent i venstre halvdel av ansiktet. Slik blir det når man sitter ute i solen og glemmer seg bort!

Ellers, det blir mange skritt fra rommet og til matsalen, og for å komme til Fysioterapauter, massasje, behandlingsbasseng og trimrom så må vi gå på ”Bedringens vei” det må vel ha god virkning? Vi har også prøvd behandlingsbassenget som holder 35 grader. Det er helt nydelig for slitne muskler! Jeg hadde blitt advart om litt ubehag når trykket i lungen og tomrommet skulle ”utjevnes”. Jeg tok det sakte, og det gikk kjempefint! Blir nok bare en vane det der. Hele kroppen ble gjennomvarm. Skulle vel nesten ikke tro at det var nødvendig her da, det er godt og varmt i solen, men kroppen ble liksom varm innenfra, og det er noe helt annet. I morgen har jeg planer om å prøve meg på bassengtrim, i tillegg til morgentrimmen og fysiotimen.

To dager på rad nå har vi gått fra Casas Heddy og ned til fiskehavna. Det gikk helt utmerket, det er jo nedoverbakke hele veien. I følge skrittelleren min så ble det over 5000 skritt og omtrent 3 kom til sammen for hele dagen, og det er jeg stolt over! Vi tar alltid taxi oppover igjen, det blir for røft å gå opp alle bakkene.

I kveld var det en fin avslutning etter middag på terrassen, dvs den kunne ha vært fin! Der var flamenco-dansere, skikkelig dyktigevar de, men dessverre så hadde noen fyrt i peisen i naborommet, i peisestua. Der var det sikkert veldig hyggelig og varmt, men ute så kom røyken sivende fra pipa og la seg under taket på terrassen. Jeg møtte røyken da vi ankom til middag tidligere på kvelden, og jeg fikk et skikkelig magadrag!  I Norge kan jeg omtrent ikke være ute om vinteren, akkurat pga av røyk fra piper og eksos fra biler. På Lanzarote pleier jeg å være så lykkelig fordi her er det ingen som fyrer i ovnen. Men i kveld falt det litt i grus dessverre. Jeg måtte trekke inn til hybelen istedefor å sitte på terrassen og nyte flamenco-danserne. Men men, Casas Heddy er ikke et sted spesielt for lungesyke, men for mange andre sykdommer, så jeg burde vel ikke klage……….Døra til sykestua stod åpen, og jeg klagde min nød, huff da det skulle jeg vel ikke ha gjort, det var vel hyggelig for de frosne sjeler som koste seg ved peisen i kveld. Det har blåst fælt her i dag, og dermed ble det vel litt kaldt og guffent innendørs, for noen.
Men i morgen er det en ny dag.......

Eivor med frisørsalongen og fotpleie

Behandlingsbassenget, 35 grader i vannet

Fra treningssalen på fysioavdelingen

Jeg har flere innlegg fra turen vår på reisebloggen (også dette innlegget) http://eljosreise.blogg.no/