Røykeslutt

Det er leeenge siden jeg sluttet å røyke. Jeg sluttet i desember 1998. Det var vel ikke egentlig frivillig, jeg hadde vært plaget av en lungebetennelse jeg ikke ble ordentlig ferdig med, og legen sendte meg i røntgen, også CT-røntgen. Telefonen jeg fikk da resultatet fremlå, var omtrent slik: Heldigvis, det er ingen tegn til kreftsvulster, MEN du har begynnende emfysem og må slutte å røyke øyeblikkelig. Dette var på en fredag, og mandagen etterpå sluttet jeg og har ikke røkt siden.

Før dette, noen år tidligere hadde jeg vært røykfri sånn cirka 4 måneder, og etter 10 kilos vektøkning begynte jeg igjen. Det vanskeligste med å slutte å røyke er ikke å slutte, men å la være å begynne igjen. Vi finner tusenvis av unnskyldninger for å begynne igjen: vi legger på oss, vi må roe nervene, vi må ha noe å stresse ned med, vi fortjener en liten røyk nå, vi krangler med våre nærmeste for å få unnskyldninger for å sprekke. I det hele tatt, oppfinnsomheten er stor. Det hender vel sågar at omgivelsene våre også ber oss tynt om å begynne igjen grunnet uholdbare tilstander i heimen.

Jeg prøvde flere ganger å slutte etter denne stoppen. Jeg var så innrøkt at når telefonen ringte så tok jeg ikke først telefonen men røykpakka, og deretter telefonen. Da fant jeg ut at jeg burde virkelig skjerpe meg. Jeg gikk på røykesluttkurs, og kjøpte meg et røykeslutt kurs med kassetter og dagbok, røykfri på 10 dager ble det lovt her. Dette kurset var i grunnen veldig spesielt. Det fulgte med to kassetter, den ene inneholdt avspenning, musikk med tale. Den andre inneholdt kun forferdelig lyder. Opplegget var slik at jeg kunne røyke så mye jeg ville til å begynne med. Betingelsen var at jeg skulle notere hver røyk i dagboka, og ved hver røyk MÅTTE jeg høre på kassetten med fryktelig lyder. Jeg fulgte opplegget, men etter 10 dager hadde jeg redusert, ja men ikke sluttet. Jeg fortsatte med lydkassetten en tid, og tenkte som så at dette virker da ikke på meg i det hele tatt, trodde jeg.

Plutselig en dag, da jeg kom inn på hjemmekontoret mitt, så kjente jeg at det lukta helt forferdelig der inne!! Jeg skura og vaska, vegger, tak, gardiner, vindu, alt som var der, og etter den dagen så var det helt slutt med innendørsrøyking. Det kurset hadde nok virket som hjernevasking likevel.

Det ble dessverre ikke noe mer fart på røykeslutten min før jeg fikk den sørgelige beskjeden om emfysem, men fra da av var det forholdsvis enkelt. Jeg brukte nikotintyggis, og også denne ble jeg avhengig av! Etter 6 måneder bestemt jeg meg for å slutte med det også, og det tok bare et par dager med vanlig tyggis så var det over.

Etter 11 år så fikk jeg da lungekreft likevel, men emfysemen/ Kolsen ble ikke verre i disse årene. Nå synes jeg det lukter forferdelig av røykere og røyking. Jeg føler virkelig med dem som er avhengig enda, og ønsker for deres skyld at de klarer å slutte. Det er ikke lett å slutte for alle, kanskje det burde forskes mer på det temat, en lege sa til meg at det å være nikotinavhengig er som å være en narkoman light, og det kan jeg virkelig skrive under på.

Det har blitt så vanskelig å være røyker i samfunnet vårt i dag (og takk for det) at jeg er sjeleglad for at jeg og omtrent alle rundt meg er kvitt den lasten. I ettertid er jeg så klart lei meg for at jeg ikke sluttet helt den første gangen, da hadde jeg kanskje vært spart for mye lidelse, og da hadde kanskje min ene lunge vært i bedre stand enn den er nå………..

Nå for tiden er det mange som bruker snus, istedefor røyk men det er vel heller ikke så bra?

Blogging

Dette kunne ha vært en blogger, men det er det ikke!

Voe har sluttet å blogge! Det er en stor nyhet på nettet de siste par dagene. Blogger er noe merkelige greier. Jeg har registrert min blogg, og jeg ligger sånn ca som nr 900 av 25000, det er vel ikke verst for en gammel dame som i grunnen bare skriver om sykdom, kreft og annen elendighet. Gruppen som Voe tilhører er rundt 14 – 16 år, blonde, fagre og skriver stort sett om klær, sminke og fester. Unntaket var vel forresten Voe, hun skrev godt, var veldig oppegående og med sunne tanker, det var vel derfor hun kravlet til topps, og det er vel også derfor hun fikk masse stygge kommentarer og trusler, og det er nok en av grunnene til at hun legger ned nå.

Der ute på bloggnettet finnes det hundrevis av andre fjortenåringer som skriver stort sett om sminke og klær, og de har tusenvis av lesere!! Der finnes også mer voksne jenter, men temaet er stort sett det samme, sminke, klær, sko og fester. Jeg blir i grunnen litt skremt av dette, er samfunnet vårt virkelig så overfladisk og tomt? Er tilværelsen så tom at det er nyttårskjolen som er det viktigste her i verden?

Blogger er heldigvis åpne for alle. Kreftforeningen har på sine hjemmesider et valg som heter Personlige historier. Det er der min blogg ligger, og det er det ”publikummet” jeg tenker på nå for tiden når jeg skriver. Jeg hadde så veldig mange spørsmål da jeg selv fikk kreft, og det var ikke så mange å spørre bortsett fra på denne hjemmesiden da, der kan vi finne litt av hvert. Fremdeles er det mye jeg lurer på, og som jeg ikke har svar på. Innimellom kommer det selvfølgelig innlegg her som ikke har noe med kreft å gjøre, jeg sporer jo litt av i blant.

Første og fremst skriver jeg blogg for å hjelpe meg selv, få ut tanker og spørsmål og på den måten få litt oversikt. Det hadde ikke vært nødvendig å legge den ut på nettet for denne førstnevnte grunnen, men i forbindelse med min sykdom fikk min bedre halvdel mange telefoner og spørsmål, mer enn han kunne makte å ta i mot, så derfor ble tilstandsrapportene publisert på nettet slik at slekt og venner kunne oppdatere seg selv. Så til slutt, men ikke minst viktig, kanskje kan mine historier og betraktninger hjelpe andre i samme situasjon.

Vi har hjemmeside også, og det har vi hatt i mange år. Den er mer komplisert å vedlikeholde. Blogg er så enkelt i forhold, og det er mye enklere å legge ut skrift og bilder. Det er mulig at hjemmesiden får stå som den står, og så lager jeg en link til bloggen min der som heter NYHETER.

Nå har jeg godkjent reklame her, og jeg synes den var så diskret og fin, og som oftest relatert til temaet jeg skriver om. Så nå er det bare å klikke i vei for flere opplysninger om mine temaer. Jeg får ikke lov å klikke på dem selv, men nå lurer jeg på hva som blir registrert når andre her i huset i samme nettverk klikker med sine egne maskiner. Da kanskje det blir registrert som at det er jeg som gjør det? Mine datakunnskaper er litt mangelfulle på tema IP-adresser og den slags. Er det noen andre som vet dette?

Besøk fra Sverige

Rød marsipan, hvit sukkerpasta og litt snøglitter, bærre lækkert!

Nå har vi besøk av to tjeier fra Sverige, og vi har feiret 8-årsdagen til den yngste av dem. Det er barnebarn dette, som besøker oss ofte. Vi er heldige vi! Disse to har vært her ofte gjennom sykdommen min, og de er nok ganske fornøyd med at jeg har fått håret mitt tilbake!

Det blir ikke så mye tanker i hodet når man har besøk av barnebarn, de er tilstede i rommet hele tiden, og det er bra. I forbindelse med gebursdagsfeiringen var vi hele 17 stk tilstede i stua her, og menyen var pølser/lompe og pizza grandiosa. Etterpå var det kaker og kaffe og godteri. Pølser og Grandis er standard meny når vi har besøk fra utlandet, og her var det også gjester fra Frankrike. Jeg tror forresten alle syntes det var deilig å unnslippe ribbe og pinnekjøtt, det kan bli for mye av det også. Jeg hadde forsøkt meg på en av de flotte kakene fra Villa Perlesukker, og den ble staselig. Vi var spente på om den var god på smak også, og det var den ! Jeg anbefaler alle om å sjekke ut denne nettsiden, den er utrolig inspirerende!

Vi måtte lage litt kransekakegodis i svenske farver

Muffins hører med til kalas



Inni var det sjokoladekake med eggedosis-smørkrem og bringebær

 Nå snør det ute, og på nettavisene står det at vi kan vente oss 30-40 cm i løpet av et par dager! Ja vel, da må vel noen sette i gang å måke etter hvert. Rådyrene hadde kost seg fælt med fugleneket i går natt, det blir vel vanskelig for dem også nå, med mye snø!  Det var så skittent ute nå at det blir fint med ny, hvit og ren snø!

Vi usynlige!

For noen mennesker er vi som har eller har hatt kreft, usynlige. Det var en ganske merkelig opplevelse, mennesker jeg kjente godt, de så forbi og bortenfor meg, og de snakket ikke med meg. De møtte heller ikke blikket mitt, jeg var faktisk usynlig! Ved et forsøk på å snakke med dem, fikk jeg et svar, men ikke blikket. Jeg syntes dette var ekkelt, men kanskje mer vondt for den andre personen enn det var for meg som levde i min egen lille boble. Det kan vel også hende at det var vondt for våre venner å se meg så redusert, skinnmager og med øynene langt inni hodet.  Øynene var omringet av blått, i grunnen et ganske tragisk og sykt utseende.  Jeg likte ikke noe særlig å vise meg ute blant folk i denne verste tiden, så ja, det gikk inn på meg det der.

Andre igjen var veldig tilstede, de ringte, de kom på besøk både i tide og utide hadde jeg nær sagt. De var ikke redd for en kreftsyk person akkurat. Av og til så måtte jeg jo si ifra at jeg ikke orket besøk, eller at jeg var redd for å bli smittet av ett eller annet, men disse som var tilstede, de var der hele tiden likevel, med sms, facebook, telefoner og andre meldinger, og de er her enda.

Jeg kan faktisk godt forstå en slik reaksjon som med den usynlige. Strutsen for eksempel stikker hodet ned i sanden når den ikke vil se virkeligheten, eller blir redd. Det er akkurat det samme. De som er friske, stoler ikke på at de er friske. Veldig mange går rundt og er redd for, og er ganske sikre på at de nok har kreft de også, helt sikkert. Disse personer tør ikke gå til lege for å få det ”bekrefte” heller, da er det bedre å være struts. De vil ikke at noen skal snakke om dette uhyggelig som de regner med vil ramme dem selv. Det er veldig synd at det skal være slik, jeg var også slik før jeg fikk kreft. Slo av TV-en ved ubehagelige opplysninger. Jeg gikk på andre siden av gaten hvis jeg traff noen som var rammet, for jeg visste ikke hva jeg skulle si, eller hvordan jeg skulle takle det.

I romjulen var vi i selskap, og 50 prosent, dvs halvparten av dem som var tilstede hadde hatt kreft. Det er nok slik at veldig mange vil bli rammet. Det gledelige er jo at en kjempestor prosent vil komme igjennom denne sykdommen og bli frisk, og det blir flere og flere av dem. Jeg legger alle blogginnleggene mine ut på min facebook-profil. Kanskje til ergrelse for mange av mine venner, men jeg vil så gjerne gi denne sykdommen et ansikt! Jeg er ikke avskrevet, jeg er ikke død, jeg lever og gleder meg over mangt og mye. Jeg er ikke friskmeldt enda, kanskje blir jeg ikke det heller, men det er veldig mange som blir det, husk det! Ikke vær struts, gå til lege hvis det er noe som plager deg, nå med en gang, la det være nyttårsforsettet i år. En kreftsykdom som blir oppdaget tidlig har veldig gode sjanser for å bli kurert!

Godt nyttår!

Det var tre soler for noen dager siden, her er to av dem!

Det ble en stille og rolig feiring her hos oss i går kveld. Vi spiste god mat, så på TV og surfa på internett. Boing Boing på TV var forresten hysterisk morsomt, jeg var redd for å omkomme av latter en stund, men jeg overlevde. Akkurat som jeg har overlevd året 2010. Det hadde jeg ikke trodd sommeren og høsten 2009!

Jeg føler meg til og med ganske frisk innimellom, bortsett fra at jeg har dårlig pustekapasitet da. Det er kanskje ikke så merkelig at jeg føler meg ganske sprek og oppegående for tiden, med en neve cortisontabletter hver morgen så er det vel litt kunstig opprettholdt form. Det vanskelige blir vel når jeg har slutta med dem, det er jo nedtrapping på gang. Tre tabletter denne uken, fire forrige uke, to neste uke og så en pr dag uken etterpå.

Vi har rådyr i hagen om natta, de har laget seg noen groper i snøen under et epletre hvor det henger epler fortsatt. Det er ganske artig at disse dyra kommer her, midt i boligstrøket, ganske trangt mellom husene er det også. Jeg skulle bare ønske at jeg fikk se dem, men da må jeg vel være oppe om natta!