Ikke alle blir friske!

Av alle som får diagnosen lungekreft er det kun 12-14 % som fremdeles lever etter 5 år. Det er i grunnen en lite hyggelig statistikk, men noen mennesker må jo være de prosentene, og jeg håper og tror at jeg kan være så heldig å få være en av dem!

Jeg begynner å få ting litt på avstand nå. Da det stod på som verst, så sa jeg til meg selv at jeg kunne ikke tillate meg selv å tenke over hvor ille det var. Hvis jeg hadde tenkt de tankene, og kjent på hvor ille det faktisk var, så hadde det nok kommet et sammenbrudd eller to eller tre.. Jeg forsøkte å tenke kun en dag om gangen. Og dessuten, så tenkte jeg alltid en uke eller to bakover, at jeg var mye verre for to uker siden, mye svakere og sykere. Det gikk så utrolig sakte å gjenvinne kreftene at man merket ikke noe særlig bedring fra dag til dag. Nå ble jo jeg fryktelig syk hver gang jeg fikk cellegift også, og da ble det sykehus og isolat, hver eneste gang.

Men en ting forundrer meg litt, og det må jeg vel også spørre legene om. Tror vel forresten jeg kanskje har gjort det også. Jeg var fysisk mye bedre 4 uker etter operasjonen enn jeg er i dag. Det må vel skyldes etterbehandlingene, stråling og cellegift. Det kan ta opptil et helt år før man kommer seg etter slik behandling, sies det, og enkelte ting blir kanskje permanente. Jeg har det for eksempel slik at fingrene plutselig dovner av, eller får krampe, kan ikke beskrive det noe bedre. Dette er en bivirkning jeg godt kan leve med. Fatique, det har de fleste kreftpasienter hørt om, det er utmattelse, og trøtthet. Jo takk, jeg har kjent mye på det også, men i det siste så går det lengre og lengre tid mellom hver gang, heldigvis. Kvalmen har vedvart til omtrent i disse dager, men lengre og lengre tid mellom hver gang. Nå er det faktisk lenge siden sist jeg var kvalm.

I natt så fikk jeg ikke sove, drakk nemlig kaffe i går kveld, og jeg var lysvåken og veldig frisk og opplagt. Jeg ble nå liggende i senga likevel, og tenkte over hvor godt jeg hadde det. Jeg pusta lydløst, ikke noe knitring og spraking. Jeg kunne snu meg rundt i senga, og hadde ikke smerter i ribbeina ved operasjonsområdet. Smerten har vært omtrent borte siste uka, bank i bordet, kryss i taket, håper de er borte for alltid. Nei det er de ikke, hvis jeg styrer for mye rundt, jobber for mye, strekker meg for langt så blir det vondt igjen, men uansett, det blir bedre og bedre.

Fire i vår nærmeste krets/familie har fått kreftdiagnose dette siste året. Det har gått fint med alle. Dette viser vel at kreft er noe vi alle bare må forholde oss til, enten blir vi rammet selv, eller så er det noen vi kjenner veldig godt som blir rammet. Behandlingen vi får på sykehuset og hos fastlegene er ikke alltid etter ”boka”, men det får jeg fundere over i et annet blogginnlegg………..

Yesss!

I dag har jeg vært hos legen. Jeg har jo vært litt dårlig i det siste, og skal nå ta mer cortison i tre dager for å komme over denne ”kneika”. Det begynner faktisk å bli bedre allerede, det piper ikke så voldsomt lengre. I natt peip det ikke i det hele tatt (nesten ikke i hvert fall).

Men den STORE nyheten og gleden var at nå er blodprosenten min innenfor normalen. Hurra, tenk det. Den starta vel sånn litt mer enn 8, og det var like før jeg måtte ha blodoverføring igjen etter cellegiften i månedskiftet jan/feb. Så har den sakte, veldig sakte krabbet oppover til i dag da den var ”innenfor” normalen. Så nå ser det ut som om det begynner å ordne seg igjen, i kroppen din, sa legen. Ja visst, det er jo så vi nærmer oss snart ett år siden siste cellegift-kur.

Det kan nok stemme, jeg er ikke så svimmel og slapp for tiden, jeg begynner faktisk å våkne igjen, og det er bare herlig.

.

Flott vintervær ute!

Jeg er ikke verre i dag, heldigvis, ikke bedre heller for den sakens skyld. Jeg sitter her i stolen min og ble så trøtt så trøtt. Sov vel litt dårlig i natt, men det gikk fint. Ikke så mye knitring og spraking som vekte meg.

Hva skal jeg finne på i dag da tro? Jeg hadde planlagt å lage konfekt, men har ikke fått de hjerteformene som jeg bestilte enda. Jeg blir så inspirert av bloggen til Villa Perlesukker,     http://www.villaperlesukker.no/

Været er nydelig, sett innenfra, men det er fjorten kuldegrader så jeg skal nok nyte dagen innendørs. Småfuglene koser seg på balkongen, med all den fuglematen som de har til disposisjon. På den andre siden av huset har vi hengt opp kornbandet eller fugleneket eller hva det nå kalles. Vi pleier ikke å ha det, men kjøpte på Valstad Cafe. Pleier man å vente til julaften med å henge det opp? Her tror jeg det snart er oppspist. Det har vært kalas i treet flere ganger, kanskje vi må kjøpe et nytt til julaften.

Jeg tror jeg må ta en tur til fastlegen i morgen, men jeg er ikke lysten på noen sykehusopphold akkurat. Det har blitt så rent for mye av det i det siste året. Det er jo fint på Ahus, dvs trygt og godt, men ikke særlig koselig. Der finnes for eksempel ikke gardiner, heller ingen bilder på veggene. Leselys over sengene er også glemt. Ligger man på to-mannsrom så må man ha på taklyset til naboen er enig om at nå er det natt. Av og til kan man også oppleve at det er forferdelig kaldt på rommet, at varmen har rett og slett slått seg av. Det er jo verst for de som jobber der, de må være godt påkledd og bruker pasienttøy (de vakre blå pyjamasjakkene) som ekstra i nøden. Jeg har opplevd å måtte be om ekstra dyner på grunn av temperaturen der.



Kornbandet vårt



Valstad Cafe er julehus i desember

I dag tror jeg at jeg må gjøre ferdig gavene som skal til Bergen, de må nok sendes på mandag. Pakke til Japan er allerede sendt, og den inneholdt nok julegreier til at det kan bli julestemning der også. Det feires ikke jul i Japan, det er en helt vanlig hverdag på julaften og de andre juledagene.

Ja da er det bare å sette i gang, med å gjøre ferdig gavene til Bergen!

Snart er det jul

Jeg har vært så dårlig i dag, i går og i forgårs. Hver natt/tidlig morgen har jeg våknet med pustevansker. Det har pepet, knitret og spraket for hvert eneste åndedrag. I grunnen er det vel det som kanskje gjorde at jeg har våknet! Dagene har også vært slik, i grunnen veldig tunge. Jeg må minne meg på at dette er ”bare” astmatisk, det har ikke noe med lungekreft å gjøre. Kombinasjonen lungekreft, fjerning av en stk lunge, og Kols er vel ingen heldig kombinasjon!   Utrolig så mye tull som det går an å innbille seg. I dag har jeg forsøkt å være flink, har brukt ”pipa” mi, blåst i den flere ganger i dag. Jeg har drukket vann med slimløsende tablett i, flere ganger. Jeg ble med ut på handletur, tenkte det at det hjelper sikkert å røre på seg, for å få i gang slim-moblisering.

Det hjalp med handletur, og etter den har jeg vært mye på kjøkkenet, laget julegodteri og laget god mat, ”Farverik miks med ris”. Jeg har fått en fin arbeidsstol fra Hjelpemiddelsentralen, det er en veldig god hjelp for å holde ut i kjøkkenet. Jeg blir sliten av å stå lenge. Jeg har lagt ut bilder etter hvert på facebook, både av godteriet og miksen. Jeg fant nemlig knappen på fotoapparatet som hjalp meg å ta nærbilder.

I fjor på disse tider lå jeg på sykehuset etter cellegiftkur. Med sterk kvalme, store smerter, lavt immunforsvar og isolat. Jeg ble utskrevet julaften, og hadde vel ikke den helt store lysten på julemat og godterier. I år er det utrolig mye godt jeg har laget og har planer om å lage. Den farverike miksen var forresten god da jeg var småkvalm også, syntest jeg i hvert fall.



Risboller, det er godt det




Julemenner og koner, da er det ordentlig jul her i huset!




"Haralds farverike miks" med ris.  Opprinnelig var det gule innslaget eggerøre, her har vi brukt mais.




En veldig god arbeidsstol som brukes på kjøkkenet, og andre steder også

 Har så lite smerter i kveld at jeg vurderer å la være å ta smertestillende, kanskje jeg heller skal ta et glass rødvin?

Mye å venne seg til!

Det er av og til veldig vanskelig å venne seg til å være handicappet. Jeg kan ikke lengre bare kle på meg yttertøyet og gå ut for å gå på butikken. Jeg klarer kanskje bare et par hundre meter nedover veien før jeg slipper opp for pust og må stoppe, forresten, det gjør jo ikke noe. Det er nok angsten kanskje som er det verste. Og så det at alle legger merke til det, og føler seg plaget av at jeg mister pusten, og puster og peser. Eller kanskje er det ikke plagsomt? Kanskje det bare er noe jeg innbiller meg?

Jeg blir helt utslitt av å kle av og på meg. Jeg puster og peser og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, men det går jo alltid over, jeg puster normalt etter en stund. Verst når jeg skal legge meg om kvelden, av med klærne og på med pysjen. Nå har jeg begynt å dele det opp, og kan legge meg i senga med vanlig pust.

Akkurat nå for tiden er det for kaldt for meg å gå ut. Men når det blir mildere, da skal jeg jamen ta meg en tur, og gå veldig veldig sakte, dvs i mitt eget tempo. Det er virkelig synd at det ikke er plassert ut benker med jevne mellomrom langs veier og gater. Før i tiden så fantes det slike, men pøbler ødela dem, og det ble slutt. Da kunne jeg ha satt meg ned på en benk når jeg ble sliten og tom for pust, og da kunne jeg ha kommet meg ganske langt. Jeg kan jo ikke så godt sette meg ned på bakken, og jeg har ikke prøvd enda å gjenvinne pusten stående. Det burde jeg faktisk prøve på, se hvor lang tid det tok, og se om det gikk bra. Da ville jeg oppnå en form for frihet!

Det aller dummeste er at når jeg blir stresset, så blir alt enda verre! Kanskje det hadde hjulpet å gå med staver? Så kunne jeg henge over dem når jeg ble sliten og måtte stoppe opp? Det blir liksom så vanskelig at jeg blir innendørs, det er det enkleste og tryggeste. Men jeg lover meg selv nå, at dette skal bli bedre, når det blir mildere i været, i april en gang, ha ha. I mellomtiden får jeg forsøke å utforske grensene mine her i heimen. Ikke lett det heller, jeg liker ikke å bli så helt satt ut av mangel på luft……..