Kjære Johannes......

Bisettelsen er over, alle har reist hjem og huset er tomt, nesten tomt.  Jeg har en sønn som bor nede i kjelleren av og til.  Akkurat i dag er han og rydder ut av båten.  Det er vemodig.  Jeg ville ikke være med.

Kirken var omtrent fullsatt, og det var vakker musikk og vakre tekster.  Omtrent all musikken fant vi på notestativet hans, eller han hadde bedt om den tidligere.  Presten hadde vært sjømannsprest i Kobe, Japan.  Her hjemme var vi samlet i flere dager etterpå, med gråt og latter, musikk og sang.  Livet må og skal gå videre.  Og ja jeg kan nå snakke om dette, uten å bryte sammen i gråt.  Vi var vel av de '"heldige" som fikk lov til å forberede oss på dette.

Det er mye å ordne opp i av papirer og navneendringer når noen dør.  Det vil nok holde meg opptatt en stund.  Jeg skal også snart legge ut innlegget mitt om det glade sytti-tallet.  Det er noen bilder som skal scannes først.

Før jeg lukker boken her på bloggen om min kjære og hans siste dager og bisettelse så vil jeg gjerne legge ut min "tale" til ham som ble lest opp av presten i kirken.  Den er jo allerede offentlig ettersom den er lest opp for en full kirke, og jeg og mine vil gjerne også ha den med i vår "bloggbok".:

Kjære Johannes, jeg savner deg så veldig.  Det blir vanskelig dette.
Det er så mye mer vi skulle ha snakket om, som vi ikke rakk!
Kanskje ville det ha vært slik uansett.  Jeg har jo lenge gått her og tenkt at du kom til å reise fra meg snart.  Hvorfor sa jeg ikke alt jeg skulle ha sagt da?  Jeg visste jo at denne tiden ville komme.  Vi visste at du hadde uhelbredelig kreft.  Men vi trodde at vi hadde bedre tid.  Alle tror vel det.  Men det har vi ikke, vi har forferdelig dårlig tid.

I 50 år har vi omtrent ikke vært fra hverandre.   Vi møttes i Kristiansand, i 1964 på Kvales handelskole, jeg var bare 17 år og før det var gått et år var vi gift.  Vi hoppet over det store flotte bryllupet, vi var kun oss to, forlovere og presten i den store Kristiansand Domkirke.  Bryllupet bestod av en veldig hyggelig kveld på restaurant med forlovere.  Dette har vi aldri angret på, vi tenkte allerede den gangen at dette gjaldt i grunnen bare oss, vi ville ikke ha det store og dyre bryllupet.  Resten av livet vårt sammen ble vel omtrent slik at vi samlet på opplevelser,  ikke penger og rikdom. Fire flotte barn ble det, ni barnebarn ble det også, for en rikdom!  Det har vi snakket om mer enn en gang.

Akkurat nå vet jeg ikke hvordan jeg skal klare meg uten deg, og da tenker jeg ikke på at du, omtrent helt umerkelig overtok alle praktiske og huslige gjøremål da jeg ble syk for fem år siden.  Jeg tenker på alle samtalene våre, alt vi måtte snakke med hverandre om. Og akkurat nå så er det så vondt at jeg ikke fortalte deg enda flere ganger hvor glad jeg var i deg.  Jeg trodde vi hadde mer tid, men det hadde vi ikke.

Jeg og vi andre kommer ikke til å ha en gravsten å gå til.  Vi gjør som du ønsket og som du gjentok en av dine siste dager, askespredning på Lanzarote.  Det snakket du om flere ganger  Vi skjønte vel ikke helt at du virkelig mente det før du gjentok det som en av de siste tingene du klarte å fortelle oss på sykehuset.  Og da blir det slik.  Alle kan putte en hånd i sjøen når de er i Japan, eller Bergen, eller Stockholm eller på Karmøy, og da kan de hilse på deg, og snakke med deg.  For gravplassen din vil være overalt hvor det er hav og havstrømmer.

Du hadde det så vondt,  jeg er glad for at du ikke har det nå.  Jeg savner deg……. kjære Johannesen min………

Hilsen Ellen