Frisk igjen!

Jeg begynner nå å komme meg igjen, etter influensaen. Det har tatt lang tid. Det er vel sånn det er, det var jo en skikkelig hard tørn, med lungebetennelse attpåtil. I går klarte jeg 3,5 km på 20 min på sykkel forn TV (Home and Away selvfølgelig)! I dag kjenner jeg det i beina, veldig bra. Jeg liker å ha slik treningsverk, det betyr at der finnes noe der, noe som trengs å trenes opp! Når man da attpåtil har krefter til å trene så er det helt supert. Jeg får vel ta en runde i dag også.


Jeg har sluttet med mine daglige kortisontabletter. Pusten min er veldig bra, og da er det ikke nødvendig med kortison. Det har jeg brukt siden høsten 2010, sammenhengende. Huff og huff. Hver gang jeg trappa ned, så ble jeg dårlig igjen. Denne gangen har det holdt lenge, kryss i taket, bank i bordet……

En bakdel med å slutte med kortison er at matlysten forsvant og kiloene blir borte. Jeg får vel håpe at den tar seg opp igjen, jeg kjører på med ernæringsshaker (Herbalife) og forsøker å spise ofte.

Jeg har fundert litt på den meldingen fra avdelingen for blodsykdommer, at mine dårlige verdier kan skyldes alle påkjenninger kroppen min har vært utsatt for. Først selve operasjonen, så stråling og til slutt en veldig tøff cellegiftkur. Kanskje, kanskje at det vil rette seg, kanskje jeg kan slippe infeksjoner en gang hver måned, kanskje jeg rett og slett får livet tilbake, enda mer? Jeg har nå hatt en periode hvor jeg ikke kunne nyte dette at pusten er så bra, jeg har tenkt negative tanker som: jeg blir nok syk igjen snart, dette vil nok ikke vare. Rett og slett gravd meg ned i tunge tanker. Det er ganske dumt.

Midt oppi alt dette tanketullet mitt så har jeg bestemt meg for å slutte å jobbe. Jeg har drevet en bitteliten regnskapsbedrift med 6 klienter. Det var mange grunner for bestemmelsen om å slutte. Selvsagt spiller det inn at det var alltid noen frister når jeg var syk. Jeg har selvfølgelig hatt hjelpere i slike tilfeller, men det føltes ikke godt likevel. Det som egentlig var ”dråpen” var vel at all nødvendig programvare har nå steget slik i pris at jeg måtte ha økt klientmengden for å ha tilfredstillende lønn for arbeidet. Og DA blir det enda mer stress, og det orker jeg bare ikke.

Mine omgivelser (les: gubben) er litt bekymret for hva jeg skal finne på nå, hva jeg skal drive på med. Jeg tror ikke det skal bli noe problem. Det største problemet er vel at man kommer i ”feriemodus” hele tiden og ikke trener seg på å løse problemer. Jeg finner nok på noe, helt sikkert. Jeg har en hel boks (liten) med videokassetter som jeg skulle ha redigert og lagt over på dvd slik at vi kan se på dem av og til. Det tar vel minst ett år! En av mine sønner foreslo også at jeg skulle begynne å arrangere konserter igjen, det var da mye mer morsomt enn å føre regnskap. Dessuten vil jeg veldig gjerne til Lanzarote. Det skulle ikke vært lov å bo i Norge om vinteren for slike som meg. Det hender jeg prøver meg utenfor døra, men folk fyrer da så fælt i ovnene sine, og det liker ikke lungen min! For ikke å snakke om all denne isen, det er forferdelig glatt ute, og som benskjør attpåtil så våger jeg meg ikke ut på isen. Jeg føler meg utrygg med brodder også.

Nå er det straks våren! Det merkes hver gang sola titter fram og det drypper fra taket. I morgen blir det kanskje sol igjen, og da skal jeg ut og nyte det, der hvor isen har smeltet!