Jeg oppdaget det brått her om dagen. Jeg hadde besøk av Lungeteamet fra Ahus. Ja de besøker meg av og til, sjekker medisiner, tilstand, måler surstoffopptak, prater og gir meg gode tips om mangt og mye. Sykepleieren hadde med seg et spørreskjema, og ett av spørsmålene var om min sykdom hemmet meg!!
Neida, ikke i det hele tatt, svarte jeg, veldig kjekt og overbevisende......jeg kan gjøre akkurat det jeg vil og det jeg har lyst til!
Akkurat i det samme det var sagt så slo det ned i hodet mitt, hva er det jeg sier, det er jo bare tull. Det er selvbedrag på høyeste plan. Men akkurat da det ble sagt så mente jeg det. Jeg ble vel omtrent stum av det som slo ned i meg omtrent i samme stund. Jeg kan vel slett ikke gjøre alt jeg vil, jeg tør jo ikke dra noen steder uten å ha nøye undersøkt på forhånd om der er trapper, stigning, langt til WC. Jeg må vite om der er luft nok, om jeg får sitteplass ved døren eller vinduet i tilfellet jeg må brått ut. Jeg tør ikke dra, eller føler ubehag ved det jeg likte før, nemlig konserter. Jeg liker ikke tilstelninger med mange mennesker, da får jeg problemer med å puste. Jeg føler det ubehagelig med mange mennesker og støy i form av at alle snakker i munnen på hverandre.
Til og med på konserter hender det at jeg plutselig har fått nok LYD i ørene mine, og da vil jeg helst dra med en gang, noe som ofte er vanskelig. Jeg får fysisk vondt av støy når det har gått over min grense. Og blir jeg stresset så får jeg pusteproblemer. er jeg avslappet så er det mye lettere å puste.
Jeg tør ikke lengre reise til Lanzarote. Jeg er redd for den lange flyturen, selv om det gikk fint sist. Forresten gikk det fint? Selvbedrag igjen. Da jeg skulle bevege meg til toalettet sank opptaket mitt til 67, selv med surstoff i nesa. Det er vel omtrent på landjorda å ringe 113. Det var egentlig ikke så veldig bra. Da vi reiste hjem gikk jeg ikke på toalettet, satt i ro hele den lange veien, turte ikke å bevege meg i det hele tatt.
Og hadde jeg nå kommet over skrekken med reisen så vil jeg være så redd for å bli lagt inn på sykehuset der. Det var ingen hyggelig opplevelse selv om det medisinske var på topp. Det var ikke uten grunn at jeg/vi kalte sykepleierne for Cruella de Ville. "Merkelig" mat var det også, og ikke var det lett å komme seg hjem igjen heller, med legefølge fra forsikringsselskap og flyreiser tvers og fram og tilbake over hele Tyskland. Ensomt var det også, kunne ha ønsket meg besøk fra Nordisk Forening med norske aviser, blader og oppmuntrende tilrop.
Jeg våger heller ikke å dra til nye kjøpesentre og butikker. Jeg vet jo slett ikke hvordan det er der. Er det langt å gå? Er det langt og tungvint til toaletter? Er det bakker eller trapper?
NEI, jeg fikk da endret på det svaret mitt sånn underveis, JA jeg er hemmet av sykdommen min. Men....jeg går ikke rundt å tenker på alt det jeg ikke kan gjøre. Det kan jo nesten se ut slik her og nå, men det er tatt fram bare for denne anledningen. Stort sett så sysler jeg bare med det jeg klarer Og jeg har det så ufattelig travelt med alt som jeg kan og klarer å være med på at det er ikke noe savn alt det andre som jeg ikke kan. Jeg tenker omtrent aldri på det. Og om tankene kommer så flyr de sin vei igjen.
Omtrent hver eneste kveld så tenker jeg at sannelig så rakk jeg ikke det i dag heller,
Og nå skal jeg jo sannelig selge hus, pakke ned, kaste gammelt skrot, flytte inn i ny leilighet.
Selvbedrag skal jeg fortsette med, absolutt, jeg lever godt med det.......kanskje jeg til og med innbiller meg at jeg skal til Lanzarote en gang igjen. Kanskje jeg innbiller meg det så kraftig at jeg plutselig gjør det, reiser.......
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar