Når man føler seg helt elendig…….

Jeg har en merkelig periode for tiden. I det jeg er i ferd med å våkne, hver morgen, føler jeg det som om det er noe skrekkelig som venter meg denne dagen, hver dag. Omtrent som jeg gruer meg til noe, vet ikke akkurat hva, men det er ikke noen god følelse. Og det er enda merkeligere fordi jeg nå har hatt en laaang periode hvor jeg har vært så noenlunde frisk, uten antibiotika, legebesøk, ekstra kortison. Jeg fungerer ganske bra i heimen og fysisk. Nå er det nok i hodet det sitter!!

Det kan vel tenkes at det er fordi jeg har "gitt opp". Før så levde jeg i den tro at jeg skulle bli bedre, i pustekapasiteten. Jeg trodde at en dag da skulle jeg klare det jeg ikke klarer i dag. Nå er det vel bare å innse at kapasiteten er som den er, jeg er funksjonshemmet, jeg kan ikke det jeg kunne før, jeg må ha rullestolen i beredskap. Det er vanskelig å gå i sine egne fotspor og venne seg til den samme verden man forlot for en periode.

Jeg har begynt å bruke trimsykkelen i stua igjen, og med nye instrukser fra min kloke sønn så klarer jeg nå 7 min på den, veldig sakte, men dog 7 min. Jeg klarer nok 10 min i dag. Jeg klarer også å gå i 10 min, men det går så sakte at omtrent ingen andre klarer å gå så sakte, og da blir jeg stresset og er inne i en ond sirkel med en gang. Jeg unngår derfor å gå sammen med noen.

Kanskje noe av det verste med dette er at noen ( også jeg selv – kanskje mest jeg selv…) mener at det er min egen feil, jeg har ikke trent nok, det går an å trene seg opp, det er viljen det kommer an på osv. Så lenge jeg har store problemer med å fungere inne i huset, hjemme, på hjemmebane - med vanlige huslige sysler hver eneste dag, så er det deprimerende. Det er trening dette og, jeg burde jo blitt bedre og bedre for hver dag her i heimen. Men det blir jeg ikke. Og nå er det snart vinter, og mulighetene for å forsøke seg på lange gåturer er over for denne gangen. Men så lenge jeg ikke klarer korte turer engang, så er det vel ikke noe å ergre seg over. Turen ned bakken til postkassa/søppelkasse er trening nok og det er problemer med å komme seg opp bakken igjen.

Jeg har kikket på gamle bilder, fra i fjor sommer da jeg ikke hadde hår og var forferdelig tynn. (Jo ting har tross alt blitt bedre, ingen tvil om det!!). Jeg så helt fryktelig ut. Jeg unngikk alle speil. Jeg fant et blogginnlegg her om dagen som fortalte om skjønnhetstips for kreftrammede. Noe slikt burde noen kanskje ta seg av innen omsorgen, - men hvem skulle gjøre det? Tenk om noen kunne reise rundt, i besøkstjeneste, og stulle og stelle med alle dem som virkelig trenger det i en periode. Se forskjellen på denne dama før og etter sminke!!

Skjønnhetstips for kreftrammede
Kanskje dette bare er en høstdepresjon?  Kanskje det hadde hjulpet med litt oppfrisking nå også?? ? Selv om håret er tilbake og magerheten er borte………….