De aller, aller fleste som jobber på et sykehus er engler, hvite, heldigvis. De jobber og jobber, og løper hit og dit. De har omsorg for alle, og det hender sågar at noen av dem ”tar med seg jobben hjem”. Noen av dem titter innom rommet og prater, og kommer med oppmuntrende snakk. Men ikke alle er slik, også i dette yrket finnes det noen som valgte feil……..
Jeg hadde en lei episode rett etter operasjonen min da smertepumpa sluttet å virke, den ble tom for medisin og måtte programmeres i gang igjen. Ingen på avdelingen den kvelden kunne fikse dette, og det ble litt ståhei med å finne et menneske som kunne dette. Det tok sin tid, og jeg er i grunnen ganske forundret over at slikt i det hele tatt kan skje? Jeg fikk selvfølgelig mer og mer smerter, og til slutt var det smerter ”av en annen verden” vil jeg nesten kalle det. Jeg fikk ikke noe annet heller, ikke noe annen smertestillende, det eneste som skjedde var at sjefen for avdelingen beklaget og sa at hun kunne dessverre ikke gjøre noe med dette, hun ventet på hjelp fra en annen avdeling.!! Jeg tror nesten at denne episoden med smertepumpa og manglende hjelp var eneste gangen jeg virkelig gråt i forbindelse med sykdommen min. Hjelpen kom jo endelig, etter at den fryktelige natta var over. Dagen etterpå kjente jeg noe merkelig bak på ryggen, omtrent som noe som hang og slang der, og så viste det seg at nålene (nålen) til smertepumpa var løsnet. Nå kjente jeg jo igjen at smertelindringen var i ferd med å forsvinne, og nok en gang måtte jeg vente og vente på beskjed om hva som skulle gjøres, og det ble mer og mer vondt. Mot ny natt jeg fikk valget om jeg ville ha den på plass igjen eller gå over til annen smertestillende. Jeg valgte det siste, tror aldri i verden at jeg vil stole på en slik smertepumpe igjen, eller rettere sagt stole på at betjeningen på vakt kan takle tomt batteri, tomt for medisin, nåler som løsner osv.
Etter hver cellegift ble jeg innlagt pga av kvalme, uttørring og sterke smerter. Det var utrolig vanskelig å få svelget de nødvendige medisiner ettersom jeg brakk meg omtrent bare ved tanken på å ha noe i munnen. De medisiner som det var mulig å gi i blodet de fikk jeg rett i blodet. Deriblant smertestillende midt på natta. Men….det var ikke alle pleierne som var like omsorgsfulle akkurat. En av dem hadde det fryktelig travelt bestandig, og natt- medisinen min fikk jeg slengt oppå dyna i form av en pille som jeg selvfølgelig ikke klarte å få ned, og fikk jeg den ned så kom den straks opp igjen. Til slutt så slutta jeg å be om noe når vedkommende var på vakt, det var så ubehagelig å takle vedkommendes stress og reaksjon.
Det ble slik etterpå, ved de andre innleggelsene at når jeg så at det var vedkommende som hadde nattevakt, så var det å håpe at natta skulle gå fort over, uten noen problemer jeg måtte ha hjelp til.
Hver gang jeg ble lagt inn etter cellegift, så havnet jeg på isolat fordi immunforsvaret mitt havnet i bunn. Det var mange forskjellige opplevelser der også. Ikke alle pleierne håndhevet det med å iføre seg beskyttelsesklær før de kom inn i rommet. Det kom til og med pleiere innom for å ta blodprøver uten å ha på seg utstyr og hansker. Ikke så jeg at de var bortom spriten på veggen heller, verken før eller etter. Ikke alle kledde på seg alt utstyret heller, bare deler av det. Jeg kan godt forstå dem, det måtte være fryktelig å ha på seg den gule frakken, munnbind, hodepynt og hansker, bare for å snakke med meg!
Da jeg så vidt begynte å få i meg litt mat var det spesielt en søndagsfrokost jeg ikke glemmer. Jeg ba om ett egg, en kaviartube og en skive brød med smør. Sånn cirka en time etter frokosttid skjedde dette. Det som ble servert var omtrent som det jeg ba om, men det manglet en skje til egget. Kan jeg få en skje til egget? spurte jeg. Det er ikke nødvendig, det er hardkokt var svaret jeg fikk! Vel vel, virkeligheten var litt annerledes. Egget var bløtkokt og iskaldt, brødskiven var hard og inntørket, og kaviartuben var sikkert i orden, men da hadde jeg gitt opp frokosten. Ikke nyttet det å be om noe annet hellet, frokostanretningen var fjernet for lenge siden. Men jeg lurer litt på dette, det var jo litt om å gjøre å få i meg næring. Til sammen mistet jeg omtrent 20 kilo i stråle og cellegiftperioden, og jeg har sett ut som fange fra konsentrasjonsleir omtrent. Hvorfor var det så få som brydde seg om at jeg skulle få i meg mat? Jeg hadde jo ikke muligheten for å gå ut og velge selv hva jeg ville ha ettersom jeg var isolert.
Utdeling av medisiner var noen ganger feil. Jeg ble vel litt overkontrollerende etter hvert da jeg oppdaget dette. Er det så vanskelig å få levert ut riktig antall piller, og riktig styrke? Hvis vi er veldig dårlig, må vi ha med oss en frisk som kan kontrollere? Det var nok en gang samme personer som gjorde feil, de samme som de forrige gangene. Nå føler jeg meg riktig slem som klager og sutrer på denne måten, men jeg våget ikke å klage der og da, og det er i grunnen det som er det verste med dette. Jeg var redd for å bli dårlig behandlet, bli glemt der på isolatet mitt (det ble jeg forresten likevel, i timevis).
Jeg har lest på andres blogger at jeg er ikke alene om å ha opplevd ting noe utenfor det man egentlig burde. Og det er litt leit å tenke tilbake på, det burde ikke være slik. Jeg håper at dere ikke ble skremt av dette, de aller fleste på sykehuset er engler, men hva skal vi gjøre med de andre?
Fylkeslegen, eller var det helsedirektøren, vil ilegge Ahus dagsbøter hvis de ikke ordner opp i problemet med korridorpasienter!! Hjelp…… hvordan skal Ahus gjøre det da? Hjelper det med bøter? Blir det mindre pasienter av det? Blir befolkningen friskere av det slik at de ikke behøver å legges inn? 
