Hjemme igjen



Det blomstrer på Lanzarote



I går kom jeg hjem. Det er omtrent fire uker siden vi reiste til Lanzarote. Med unntak av halvannetdøgn har jeg vært hjemmefra i fire uker. Det er ganske lenge det. Jeg føler meg litt skjelven, og jeg gruer meg litt for hvordan dette skal gå. Jeg trenger hjelp til å komme meg på bena igjen. Hjelp til å takle dårlig lungekapasitet. Hjelp til å takle benskjørhet og hjelp til å bygge opp muskler igjen. Jeg tør nesten ikke ligge på den ene siden, er redd for at ribbeina skal knekke igjen. Og ikke minst, jeg trenger hjelp til å takle det psykiske med det hele.

Jeg synes jeg ramler ned i hullet hver gang cortisonen blir trappet ned. Jeg blir surklete og tungpustet. Innimellom er jeg jo riktig så bra, jeg ville så gjerne vært slik hele tiden.

Det var vel uflaks dette med ribbeinsbruddet. Jeg klarte jo å gå tre kilometer på en dag der nede på Lanzarote, ikke verst det, følte meg ganske så frisk. Jeg må ikke glemme slike lyspunkter. Men så ramla det sammen igjen……

Det var godt å komme hjem. Jeg var totalt utslått i hele går kveld, og satt bare her i kroken min og hang og var veldig veldig trøtt. Sovna greit i går kveld, og tok ikke den sterke smertestillende for natta. Det burde jeg kanskje ha gjort, for i dag kjenner jeg ribbeinsbruddet igjen. Men jeg må jo hele tiden prøve å trappe ned på det stoffet der…..

Jeg våknet i natt, i to-tiden. Bittelitte angst, følte at det peip og knitra og at pusten var dårlig. Bare tull, satte meg på sengekanten og var god som ny! I går morges målte de surstoffopptaket mitt på sengekanten på Stensby, og det var på 98, kan vel ikke klage på det akkurat, så ting fungerer! Men angst og tanker er nesten det farligste og vanskeligste man kan hanskes med.

Men en ting er helt sikkert! Ikke mas på meg, jeg kan ikke ta den runden med trim for at ANDRE mener at nå passer det slik. Det er kroppen min som må være enig og innstilt på en runde, og det kjenner bare jeg.

Jeg skal bestille tid hos min fastlege, jeg tror han er på MITT lag og vil finne ut av alt dette her nå. Jeg har jo noen blodverdier også som ikke er snillle.

Min japanske familie har det bra. De bestilte billetter hjem til Norge, de kommer i slutten av mai. Og skal være her en uke På universitetet I Bergen var det i går et støtterrangement for Japan. Klipp fra det:

Det er ingen plyndring eller tyverier blant innbyggerne. Fellesskapet settes foran den enkeltes behov. Selvfølgelig sier japanerne, det er jo kaos og da må vi rydde opp, sa Irgens og fortalte små historier i kjølvannet av tsunamien.


Som den om de to små barna som fikk togføreren til å gråte da de bukket for ham og takket for at han fikk toget til å gå igjen. Om den gamle damen som reiste seg for den gravide og sa det var de neste generasjonene som måtte støttes nå. Om lappen på den private døren som inviterte alle dem som trengte et toalett om å komme innenfor.

Midt i arrangement ble også min lille videosnutt fra Youtube, Hamabe no uta,  vist på storskjerm!!! På referatet fra arrangementet finnes også link til den. Ikke verst vel, for en liten innskytelse som ble til på sengekanten på Stensby sykehus i forrige uke! Nå angrer jeg jo bare litt på at jeg ikke brukte enda mer tid på den, og gjorde den enda bedre…..

Linken til hele referatet finner du her:

http://nyheter.uib.no/?modus=vis_nyhet&id=48516