torsdag 30. januar 2014

Hukommelse og oksygen.....

Den store testen, og jeg vant!!!  Nei da det var ingen konkurranse, det var en spennende erfaring, og jeg var litt nervøs.  Har hatt litt problemer med å fokusere på ting i det siste.  Har tatt pustemedisin og øyeblikket etterpå, hmmm har jeg tatt medisinen?  Så da jeg fikk tilbud om en hukommelsestest her på Glittre så takket jeg selvfølgelig ja selv om resultatet kunne bli overførsel til demensavdeling.......

Testen gikk veldig bra den, ergoterapauten fortalte meg at hun aldri hadde hatt noen til testing som hadde hatt så god hukommelse som meg.  eller kanskje jeg husker feil, var det ikke det hun sa?   Mine forglemmelser skyldes rett og slett stress i hodet, og mangel på konsentrasjon, så vet vi det.  Det er bare å skjerpe seg.   I tillegg til testen så fikk jeg mange tips om hjelpemidler i heimen.  Mange av dem har jeg fra før som stol på kjøkkenet, brett i badekaret og dusjstol i dusjen.  Det finnes utrolig mye man både kan få låne og som man kan kjøpe selv.  Nede hos ergoterapauten finnes det brosjyrer og utvalg og ekspertise.

Direkte til sosionomen etterpå.  Her fikk jeg orientering om mange hjelpetiltak som kommuner kan tilby.  På mitt program stod det at jeg skulle ha hjelp til å søke om utvidet grunnstønad til bil.  Det ble avblåst, jeg har søkt en gang før og fått avslag.  Det er ingen vits i søke flere ganger, avslaget var begrunnet med at vi ville hatt bil uansett, og det er jo sant.  Vi ville nok det.  Og jeg får være fornøyd med den støtten jeg får.

Dagens forelesning i auditoriet var "Å leve med lungesykdom" med psykolog.  Det som mange ganger er vanskelig for oss er at sykdommen synes ikke så godt utenpå, ihvertfall ikke når vi forholder oss fysisk rolig.  Mange skjønner ikke hvorfor vi ikke kan ditt og det. 
Vi får tendensen til å søke vekk fra situasjoner hvor vi forventer ubehag.  Vi får fryktreaksjoner i forskjellige situasjoner.  Vi unngår å sette oss selv i ubehagelige situasjoner.  Jeg kan feks omtrent ikke dra noen steder uten at jeg vet at der er mulig for meg å komme meg fram, dvs ikke trapper, ingen stigning, parkere i nærheten osv.  Min første erfaring i rullestol medførte at jeg ønsket meg gips på foten, det hadde gjort alt enklere.

Det å bli deprimert og bekymret tyder slett ikke på mental" sykdom" i tillegg til selve sykdommen.  Tvert i mot, det er helt normalt men må og skal bekjempes.   Det kom jo noen tips her også:
Å benekte eller fortrenge sykdom er lite gunstig.
Å dyrke sykdom og symptomer kan bli ensformig og slitsomt
Leve så godt som mulig til tross for sykdom og begrensninger.
Finne balanse mellom ytre verden og egne behov.
Tid og rom for trening og hvile
og ikke minst - verdsette egen innsats.

For min egen del, jeg skal ikke unngå situasjonene som jeg nå misliker så sterkt.  Jeg skal ikke bli sittende hjemme fordi jeg ikke våger meg ut.  Jeg skal møte utfordringene, det er den eneste måten å overvinne dette på.  Jeg skal akseptere at jeg er blitt slik som jeg er.   Å bli sittende hjemme i sofakroken, nei og nei det er ikke noe særlig lurt.

Så var det dagens største utfordring, gangtest med oksygen. Ja da.  Det gikk veldig bra, eller veldig dårlig alt ettersom man ser det........Jeg hadde et oksygenopptak stabilt mellon 98-99 under hele testen som varte i 6 min.  Jeg gikk 340 meter, mot 300 uten oksygen.  Jeg ble sliten i beina FØR pusten begrenset meg.  Jeg var heller ikke så sliten da testen var over.  Og hva betyr så dette?  Jo jeg har jo absolutt nytte av oksygen, men hva det igjen egentlig betyr er jeg ikke sikker på enda.  Jeg skal ha en test i trapp også, med oksygen.  Så får jeg vel drøfte dette med legen på neste legevisitt.

Innimellom alt dette har det vært fire måltider, mye prat med pasienter, og jamen rakk jeg ikke en liten time i treningsrommet også, med apparater før kveldsmaten.  Men kvelden var ennå ung, vi hadde avskjedskalas her ute i salonggruppen vår, og der dukket det opp merkelige personer.  Men det får bli et innlegg for seg selv.  Dette kalaset var grunnen til at det ikke ble  noe blogginnlegg i går, det er jo grenser for hva man kan rekke over på en dag, puuuhhh...........





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar