Tårer......

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å komme meg igjennom dette.   Virkelig, det er en sorg som jeg ikke klarer å kjenne på, og jeg tenker, Nei nei nei dette vil jeg ikke, jeg vil ikke.  Jeg vil ha tilbake min kjære!!!!

For en uke siden var han her hjemme, og han reparerte dører, vasket klær, trallet og sang.  Ja han hadde smerter, større smerter enn han ville fortelle meg.  Det gikk så forferdelig fort.  Onsdag ble han innlagt, og siden har det bare blitt verre og verre.

I forrige uke kunne vi feire 49 års bryllupsdag.   Neste år hadde det blitt 50.  Men det blir det ikke,  Han ligger nå på Palliativ enhet på Ahus med store smerter, og er ganske neddopet.  Det kom så brått, de aller verste smertene, de han ikke kunne klare å bære.  De har prøvd alle mulige sorter smertestillende, men det eneste som virker er beroligende medisin sammen med morfin, da får han fred.  Men da er han borte for oss, vi når sjelden inn til ham, han er i en søvn omtrent hele tiden.

Hvis han ikke er langt inne i søvnen så jamrer han seg pga smertene.

Det er så forferdelig, jeg kan ikke sette ord på det.  Hjelp meg, noen!!!!  Hjelp ham mente jeg vel heller……

Jeg gråter alt for mye, jeg klarer ikke å si det jeg vil uten å begynne å gråte,  finnes det noen råd for det da?  Jeg må jo kunne klare å ta meg i sammen.  Jo snillere folk er rundt meg, jo mer tuter jeg.  Det er så fryktelig strevsomt..

I natt var jeg på sykehuset sammen med min yngste sønn som bor i Japan.  Han måtte reise tilbake i dag.  Min datter fra Bergen har vært her i hele helgen.  Mine to sønner her på stedet tar ”vakter” de også.  Barnebarna stiller opp.  De overnatter også på sykehuset og passer på sin farfar, og vi gråter alle sammen.  - vi ville jo så gjerne ha beholdt ham lengre……..

Vi er på sykehuset hos ham hele døgnet, noen av oss.  Og selvfølgelig skulle vi ønsket at han var våken og klar og kunne snakke med oss,  Men da vil han ha så fryktelige smerter at da kunne han ikke ha snakket med oss likevel. 

Det er så mye mer vi skulle ha snakket om, som vi ikke rakk!  Kanskje ville det ha vært slik uansett.  Jeg har jo lenge gått her og tenkt at han kom til å reise fra meg snart.  Hvorfor sa jeg ikke alt jeg skulle ha sagt da?  Jeg visste jo at denne tiden ville komme.  Vi visste at han hadde uhelbredelig kreft.  Men vi trodde at vi hadde bedre tid.  Alle tror vel det, men det har vi ikke, vi har forferdelig dårlig tid.

Jeg må sove hjemme i natt, sønn og barnebarn overnatter på sykehuset, og han vet at vi er der,  Han sier av og til Hei, og smiler til utvalgte…….

Jeg stiller igjen i morgen tidlig,  men det har vel ikke skjedd noen mirakler til den tid.

Det er mange som gråter med meg, gubben min er en veldig kjær mann for veldig veldig mange……..

En tekst som vi likte så godt, passer til bildet av hendene våre som vi tok i går, eller dagen før, kanskje det ikke var så farlig likevel, med det som ikke har blitt sagt?  Det finnes noter også til disse vakre ordene...

LA ORDA TEIE

Du treng ikkje seie orda, nei, gje meg heller di hand,
for ingenting her på jorda, kan tale som handa di kan.
Om alt det du ville seie, den varme handa fortel.
Så la berre orda teie, eg skjønar deg likevel......

Tekst Josef G. Larssen,

Tusen takk vennen Josef!!: