De var glade, vi var glade og livet smilte atter en gang. Alle folk i arbeid, og mødrene var hjemme og passet barn og smurte nistemat og lagde middag. Tapetene blomstret, se bare på denne "dritlekre doen" i vår søttitallsbolig, med orange do-lokk, stilig!!. Orange og brunt var to veldig aktuelle farger i heimen. Jo visst. Det var vel omtrent på det tiåret at vi begynte å gjøre litt opprør godt hjulpet av rødstrømper og andre krefter. En idiotisk krangel i all offentlighet om hvem som skulle ta oppvasken i heimen.......ofte endte det med det......
I min flotte gamle bryllupsbok fra 1965 så står det forresten:
" Begge ektefeller plikter å bidra til familiens underhold, hver etter sin evne, ved tilskudd av penger, virksomhet i hjemmet eller på annen måte. Ekteparet plikter også å gi hverandre de opplysninger om økonomiske forhold som kreves til bedømmelse av underholdningsplikten. Det har hendt - og hender kanskje ennå at en hustru har måttet be sin mann om penger til hvert eneste innkjøp, noe som naturligvis er svært uheldig. Loven sier at uttrykkelig at penger skal stilles til disposisjon "med passende beløp ad gangen". Det vanlige er vel at hushodningspenger erlegges hver uke. Forsømmer en ektefelle sin underholdningsplikt, kan den annen gå til fylkesmannen eller domstolene!!!" Sitat slutt. Du verden, hmmm dette var det nok ikke alle som praktiserte på de tider. Og kanskje ikke den dag i dag heller...........
Vi flyttet som tidligere fortalt fra Stavanger til Sørumsand. Bostedet ble leilighet i rekkehus. Det var to hus
med fire leiligheter i hvert hus. Alle som bodde der jobbet på verkstedet, Sørumsands største arbeidsplass på den tiden. I følge våre barn (alle de 20 barna som vokste opp der) så ble det en spesiell oppvekst. Den ble så spesiell at den kanskje får et eget blogginnlegg, senere, snart.......kanskje..
Vi reiste avgårde, med flyttelass på lastebil denne gangen, i februar 1971. Jeg og ungene tok toget, to unger, dvs tre, den tredje i magen skulle bli født i mai. Med oss på turen var naboens datter, hun skulle hjelpe meg på turen. Gubben reiste med flyttelass og undulat. Leiligheten og huset var slett ikke ulikt det vi flyttet fra i Stavenger, men omgivelsene og naboene var helt annerledes. Så godt som alle sammen var tilflyttet fra andre steder i landet så vi ble jo hverandres familie.
Stor glede for våre Stavangerbarn var den første snøen. På Østlandet var det nemlig snø, og vinterutstyret måtte jo selvfølgelig fornyes, med votter ikke minst, og ski og akebrett. Dessuten så hadde de jo også en kusine der, og en onkel og tante, det var stas for alle parter tror jeg.
Nummer tre ble født 16. mai. så det ble en 17. mai på fødeavdelingen for oss dette året. På Sentralsykehuset i Akershus , som det het den gangen, der ble ikke pappan jagd hjem i 1971. Heldigvis, han fikk være med hele tiden. Dvs i vårt tilfelle ble han lurt, jordmora sendte ham hjem med følgende beskjed, her blir det ikke noe barn før i morgen tidlig. Da var klokka nærmere seks om kvelden. Vi protesterte selvfølgelig, man er jo litt veteran når man skal føde nummer tre. Ungen kommer hvert øyeblikk sa vi, men ble ikke trodd, gå hjem sa jordmora!! Jeg er ganske sikker på at gubben var knapt kommet ut av heisen så var barnet født. Eenkelt og greit. Jordmora ringte ham da han kom hjem og bad om unnskyldning......helt i orden det.
Det var et veldig rolig barn dette her også. Men......det tok ikke mange ukene før vi hørte en kjent lyd, han hadde astma. Og denne gangen nyttet det ikke å skifte klima, fra tørt innland til fuktig kystklima, hva da med henne som måtte skifte motsatt? Vi ble værende der vi var. Det var et kjempeflott legesenter på stedet hvor vi fikk all verdens god service. Han var så snill og rolig hele tiden. Ute gikk han ikke fra huset, bare lekte rundt det. Det eneste var vel det at han nektet å spise varm middag!! Vi prøvde å tvinge ham en gang med det resultatet at han kasta opp alt, tilbake i tallerken. Man kan vel si at det var siste gangen vi forsøkte å tvinge en unge til å spise!!! Det tok et par år uten varm middag, og løsningen ble å gi ham rå grønnsaker før middag, variert pålegg på brødskiver og ellers tenke litt variert kosthold. Det fungerte bra, han fikk ingen mangelsykdommer selv om han var ganske dårlig også periodevis, med astma. En hel sommer nekta han forresten å bruke sko, han ville bare gå i tøfler, ha ha. Og han fikk det som han ville, umulige foreldre som skjemte bort ungene sine, ja ja.........
Knall-orange skapdører, er det ikke bra lekkert da? Romfarere i tapeten var vel også ganske i "tiden" i den tiden.
Sannelig kom det et barn til hos oss, i 1974 tidlig på året i januar. Det var det året hvor det var speilblank is hele vinteren, og det var en komet som skulle ramle i hodet vårt, helt sikkert. Vel, den ramla ikke i noens hode, og jeg stavra meg bortover isen med hjelp av en spark.
Den fjerde var en urolig en, klatret høyt og lavt. Selv ikke lekegrinda kunne holde den gutten i ro. Han klarte å klatre ut av den også. Det var utrolig mange sprell han gjorde. Feks klipte over ledningen til lampetten på veggen, det smalt skikkelig og saksa har et smeltet merke den dag i dag. Han tygde lyspærer og spiste symaskinfoten. Han tømte i seg en halv eske Globoid og måtte pumpes. I det hele tatt, klippekort på legesenteret var veldig nødvendig........
I dette glade tiåret, hvor ihvertfall vi var glade så fantest det ikke sykkelhjelmer. Ungene sykla lykkelig rundt uten hjelm, og så vidt jeg kan huske var det ingen som ble nevneverdig skadet heller. Det fantes ikke redningsvester heller. Dvs de fantes vel kanskje, men var absolutt ikke vanlig at noen brukte det. Vi mente det var mye viktigere å lære seg å svømme enn å bruke "flytemiddel" i vannet. Svømmekurs ble derfor flittig brukt, både en og to og tre ganger på samme barn, helt til de mestret kunsten. Og toppingen var jo selvfølgelig å stupe ut i vannet, det ble belønnet med kr 10 første gangen. Da kunne vi føle oss ganske trygge på at de ville overleve fallet ut i vannet. Noe de også gjorde.......Se bare på bildet over her, ingen redningsvest, brødskive i den ene handa, en sprell levende ål i den andre, katten er også tilstede, bustet hår jomen sann, her er det nok en som kanskje har det veldig bra.......akkurat der og da.
Bilbelte? Å langt ifra. Vi hadde fire unger og stasjonsvogn, og ingen bilbelter. Jeg tror ikke de var oppfunnet enda. Det var ihvertfall ikke så lurt å bruke det for oss, hvordan skulle vi få med oss ungeflokken 100 mil nordover annenhver sommer hvis vi skulle binde fast fire unger på tre plasser? Nei, den minste fikk ligge helt bakerst, eller på hattehylla. Du all verden for et farlig liv. Og for å gjøre det enda verre, vi røykte i bilen!!! Stakkars unger. Men akkurat turene har de ikke så aller verst minne om, selv om det ble litt bilsyke og trangt om plassen. Det var stas å komme fram til søskenbarn og familie.
Støtsikker sand under lekeapparater, hva i all verden er det for noe? Det fantes ikke på 70-tallet, heldigvis. Jeg vet ikke om det var sand under huskene engang. Sikkert ikke, for sand ble jo bare dradd inn i husene.
Bildet under, jenterommet. Motsatt side bestod av kjempedigre gule blomster som matchet gulfargen på de andre veggene. Og i dukkevognen var det ingen dukke, men en sprell levende lillebror for anledningen......
Det var sikkert mange som reiste til Syden på 70-tallet, men her blant oss i "Trikken" var det ingen. Vår familie reiste annet hvert år til Vestlandet og Nord Norge for å besøke familie. Det hendte også at vi reiste på teltur, til og med til utlandet Sverige, men det er en annen historie, som sikkert kommer hit til bloggen den også....................
