En gledens dag......

En gledens dag, det er det i dag.  Jeg har vært på den første undersøkelsen i denne perioden, og det var bentetthetsmåling.  Det har jeg da ikke fått målt på mange mange år.  Jeg fikk konstantert benskjørhet i en alder av 45 år.  Det var en arvelig, aggressiv type ble det sagt.  Den gangen røkte jeg, og var ganske tynn.

Siden da har jeg fått medisin, og brukket noen ribbein, men aldri armer eller ben.  Jeg har trimmet og selvfølgelig sluttet med røyking, og hmmm lagt på meg mange kilo siden røykeperioden.

I dag viste undersøkelsen at jeg er ikke benskjør lengre!  Jeg er ikke benskjør lengre, jeg kan stryke en diagnose fra listen min, tenk for en glede det er!!  Vel. jeg var inne på det "gule området", men jeg var ikke på det "røde"
!  Og så må det jo tenkes på det at jeg har vært i det "røde" området, så det er en stor forbedring.

Om det er medisiner, trim eller K2-vitaminer det er vel uvisst.  Kanskje er det alt sammen i ukjent rekkefølge.  Uansett, hurra for dette.

Neste undersøkelse er på Ahus, avd for blodsykdommer...............

Bedre og bedre........

Jeg fikk tilbud om hjemmehjelp, skrev om det i forrige innlegg.  Det ble litt for dyrt, jeg sendte et brev til kommunen hvor jeg takket for tilbudet men dessverre måtte avslå da det ble for dyrt å betale kr 2186 pr mnd, med besøk hver tredje uke.

Dagen etter fikk jeg telefon fra kommunen, det var trykkfeil i brevet, det skulle være kr 186 pr mnd!!!!  Jeg skulle få nytt brev, med riktig sum.  Ja ja, 186 pr mnd, det var jo nesten altfor billig igjen, så jeg stoler ikke helt på det heller, jeg får vel vente og se hva jeg får skriftlig tror jeg.    Men det var da litt av en skrivefeil!

Jeg blir bedre, absolutt, har ingen hosteperioder om natta lengre, og føler meg bedre også selv om jeg er veldig sliten fremdeles.  Det er ingen spøk å få lungebetennelse når man har bare en lunge og det attpåtil er Kols i den.  Det er faktisk en ganske alvorlig diagnose det.  Men det ser ut som om det gikk bra denne gangen også..........

Det er en travel periode jeg har foran meg, og jeg liker det ikke, jeg blir stresset av det.  I neste uke er det benskjørhetsmåling på Martine Hansens Hospital.  Så er det avdeling for blodsykdommer på Ahus, de skal se om jeg har noen blodsykdom som også Martine Hansen skal forske i.  Så,  7. september er det ny innleggelse på Martine Hansens Hospital.  De skal fortsette med sine undersøkelser som de måtte slutte med da jeg skulle ta gråstær-operasjon. Innimellom her skal jeg til optiker for å få nye briller.

Så nå er jeg snart utredet for det aller meste.........

Og endelig kom sommeren til oss.  Jeg nyter været og har vært en rullestoltur hver dag.

Eller jeg sitter bare ute og glor.......og nyter og ser på småfuglene som jeg faktisk mater også om sommeren.....

Plutselig veldig pasient......

At jeg tilgir mennesker betyr ikke at jeg godtar oppførselen deres eller stoler på dem.  

Jeg tilgir dem for min egen del, så jeg kan slippe taket og gå videre i livet.

Internett og facebook har blitt oppslagsverket for visdomsord.  Det vi før fant i diverse bøker, det dukker opp både hist og her. Det jeg begynner med her har egentlig ikke noe med det å gjøre, som jeg skulle skrive om.  Det var bare det at disse visdomsordene plutselig lå foran meg, og de passet så godt for både den ene og den andre.

Nei det som jeg skulle skrive om nå var at jeg plutselig ble så veldig "syk". Også i min bevissthet, og det føles slett ikke bra...... Her strømmer det inn både hjemmesykepleie og hjemmehjelp.  Nattilsyn  er det også.  Alle sier at de ikke kan forstå at jeg har klart meg uten hjelp så lenge, helt siden Johannes døde for snart ett år siden.

Men jeg har jo fått lov til å være "frisk", dvs ikke blitt plaget av infeksjoner og annet rusk.  Dessverre ble det ikke slik denne sommeren da.  Jeg begynner å komme meg nå, men når man er såpass dårlig at selv en liter vann er for tungt å bære, da er det ikke så veldig sprekt.

Jeg har fått nøkkelboks ute ved døren, dvs at disse tjenestene kan komme seg inn her uten at jeg bistår dem. Hjemmesykepleien er her to ganger pr dag og surrer inn mine ben i kompresjonsbandasjer pga opphovning.  De ordner med mine medisiner også.  Ja og så er de innom om natta så lenge jeg har disse hosteanfallene på natterstid.  Det begynner også å bli bedre nå forresten.

I dag kom hjemmehjelpen, og det var ganske sjokk.  Rett og slett.  I morgen må jeg virkelig ringe rundt og undersøke saker og ting.  Jeg har fått innvilget hjemmehjelp hver tredje uke, i hovedsak skal de vaske gulv og bytte på seng.  Og for dette skal jeg betale kr 2186 pr måned.  Det kan ikke komme på tale.  Jeg må nok heller utvide familie og vennetjenestene eller kanskje frivilligsentralen? Det  er vel noe som heter det også?  Jeg kan ikke sitte her med søppel i benken i tre uker og betale over to tusen for å få det fjernet.  Jeg får jo utført litt mer arbeid enn å fjerne søppel da, men likevel, akkurat det er jo en oppgave som må gjøres oftere enn hver tredje uke.
Klevask kan jeg vel alltids ta hver tredje uke, men det blir en dyr klevask. Det er sikkert mer hjemmehjelpen  kan gjøre, jeg har ikke full oversikt over hva de kan tilby og hvor lenge de kan være her hver tredje uke.  Det var skrekkelig dyrt..............og altfor sjelden.

Ja ja, jeg klarer jo mye selv igjen, når jeg bare har kommet over denne infeksjonen.   Tror jeg, ganske sikkert.  I morgen må jeg tenke tenke................

Engler på Ahus

Engler på Ahus, her er det mange av dem.  Jeg er omgitt av dem hele døgnet.  De pusler og steller og er bare helt utrolige. På bildet her til venstre finner vi Thor sykepleier, og Lillian søster som henter og bringer alt jeg trenger hjemmefra.

Ja jeg sluttet jo tidligere innlegg med at etter Sverigeturen skulle jeg virkelig ta det med ro, ingen undersøkelser, ikke noe stress.  Det ble ikke slik.  Konfirmasjonen i Sverige gikk veldig fint.  Togturen dit var et mareritt.  Når skal jeg lære?

Toget var smekkfullt, det var kokende varmt og da jeg kom inn i togvogna tenkte jeg at Hjelp, her burde jeg hatt surstoff!!.  Det eneste jeg kunne gjøre var å svelge en Vival, lene meg bakover og ikke røre meg før vi var i Stockholm.

Hjemturen ble leiebil, vågde meg ikke på togreise igjen for da var jeg allerede i full gang med en luftveisinfeksjon.

Vel hjemme igjen, legevakta neste, og så Ahus, og her har jeg vel vært siden da.  Lungebetennelse, antibiotika, ikke noe særlig nei.  Jeg kom vel egentlig greit nok over den lungebetennelsen men så ble jeg "forkjølet", snørrete, masse hoste, slett ikke noe bra.  Og det når jeg egentlig skulle ha blitt bra. Jeg prøvde meg på en utreise, var hjemme i en dag og måtte sendes tilbake hit i ambulanse, omtrent uten pust.

Nå ser jeg "lyset" igjen, føler jeg.  Og har fått et håp om at jeg atter en gang skal komme meg på bena.

Lungeavdelingen på Ahus er bare helt utrolig.  Her er det så mange varme, omsorgsfulle, dyktige mennesker.  Man blir så glad i dem alle sammen.  De vet omtrent ikke hva godt de kan gjøre for oss.  Jeg husker jo ikke navn på alle, men de er slik, alle sammen.  De er der, både natt og dag.  Og de oppmuntrer og støtter, ja kommer omtrent med oppmuntrende tilrop når jeg trener (går) i korridoren.

I dag fikk jeg vite at jeg får være her ut uka, rett og slett ha rehabilitering her,  Å gjett om jeg er glad for det.  Det er stress å bytte sted, mye stress.  Nå får jeg enda flere dager å bygge meg opp igjen på.  Og jeg skal benytte dem godt.  Gå og gå, blåse og blåse i min fløyte som hjelper til med å fjerne slim fra lungen. Jo mer som blir fjernet jo bedre blir jeg. Surstoffet er tatt bort i dag.  Det kjennes litt tungt ut, men det skal også bli bedre sier de.

Jeg har slitt med en voldsom depresjon også disse dagene, Det har blitt mye gråting.  Kanskje er det fordi det nå virkelig har gått opp for meg at jeg er alene, Johannes er ikke der, eller her.  Hjemme er det ingen som gjør alle disse små tingene man aldri tenker over. Ingen å snakke med, dvs har jo mye besøk men det blir ikke det samme.  Jeg klarte jo ikke å lage meg frokost engang den dagen jeg var hjemme.  Jeg klarte ikke å lage meg kaffe heller.  Og det var ingen der som kunne hjelpe meg.  Det er vel bare en ektemann som er til stede 24 timer i døgnet.

Jeg fikk Hjemmesykepleie-hjelp og det var jo fint.  Det får jeg når jeg kommer hjem igjen også.  Jeg vil også ha hjemmehjelp.  Det blir nok en ordning.  Og den sorgreaksjonen måtte vel komme til slutt. Men det var tungt.  Hjemme var det mye besøk før vi dro til Sverige, og etterpå også, og det fungerte ikke så veldig bra.  Det ble en del konflikter, mye pga at jeg ble så syk tror jeg, og ikke klarte å melde fra hvor dårlig jeg egentlig var.  Men i en slik situasjon er det viktigere ting enn at omgivelsene og gjestene skal føle seg bra og ivaretatt.  Det finnes ikke overskudd til å tenke på andre når man ikke får puste. Og alle rundt meg ble jo også engstelige og stresset så det var en vond situasjon.

Nå tror jeg og håper inderlig at det har snudd, at jeg er på vei opp igjen.

Takk for at dere hørte på meg og sutringen min.  Jeg gråter ikke i dag.  Tror jeg.

Perfekte foreldre???

Perfekte foreldre, det hadde vært fint det.  Det virker som om dagens unge voksne mener at deres foreldre burde vært omtrent perfekte.  De faktisk forventer det, eller forventet det rettere sagt, disse unge er jo på vei ut i livet.

Og det fine for dem er jo at de kan skylde på sine uperfekte foreldre nesten uansett hva som skjer eller har skjedd.  Jeg leste noen artikler her på internett hvor forfatteren tok fatt i dette.  Han mente at det måtte vel snart være slutt med dette tullet.  De unge får altfor ofte være med på å bestemme fram til ung voksen alder.  De har ingen livserfaring selv om de alle som en tror de er verdensmestere. Mange foreldre tør rett og slett ikke motsi sine tenåringer, de jatter med dem, og holder med dem.  Ingen skal jo få dårlig selvtillit.  Men man får da vel ikke dårlig selvtillit av å tenke gjennom hva som er riktig og galt?  Stille krav, blir det gjort? jo det blir vel det, men da kanskje mer av praktisk art, som rydde, handle vaske, lekser og plenklipping.  Forresten så vet jeg også om familier der de unge stort sett sitter foran sin pc med sine spill.  Og ja, visst kan de bebreide sine foreldre om noen år, bebreide dem at de fikk lov til det.......

Men perfekte forelde burde vel ha perfekte barn?   Var vel ikke urettferdig å forvente det?  Så hvor er de perfekte barna og ungdommen?
Nei verden er nok ikke slik, ingen av oss er perfekte, og vi må alle ta ansvar for egne feil og mangler. Vi kan ikke skylde på våre foreldre.

Det er noen dessverre som kanskje kan det, skylde på sine forelder, -  oppvokst med vold, alkohol, dop, omsorgssvikt, dårlig mat. skitne klær, ingen opplæring i noe som helst.  Ja de finnes.  Men det er ikke dem jeg snakker om her, det er de tilsynelatende perfekte, perfekte foreldre og barn.

Jeg er selv mamma, mormor og farmor.  Jeg vet at jeg har gjort ting jeg nok ville ha gjort annerledes i dag, med mer livserfaring. Men det er ikke lett å være menneske, og det er vanskelig å ta de riktige avgjørelser hver eneste gang noe skal avgjøres.
Min egen mamma, jeg kan ikke huske en eneste ting som jeg kan bebreide henne for i ettertid.  Hun gjorde absolutt ikke noe som jeg kan klandre henne for. Kanskje det var hun, rett og slett som var den perfekte foreldrer?

21. september 2015 er det hundre år siden hun ble født.