torsdag 24. november 2011

Fly og rullestol


For tredje gang, ut på flytur med rullestolbestilling! Jeg var litt spent, men nå er det nå en gang slik heldigvis, at alt blir en vane, og man lærer noe nytt hele tiden. I dårlige stunder så tenker jeg at det er best å holde seg hjemme når man har blitt slik at man trenger hjelp fra ”utenforstående”. I gode stunder så tenker jeg at nei så menn om jeg skal bli sittende hjemme så lenge det er mulig å komme seg rundt.

Å bestille tur til Lanzarote er gjort i en fei, på internett er alle reiser kun et tastetrykk borte, og det går jamen kjapt å trykke på en tast, og glemt er ribbeinsbrudd og sykehusopphold etter hver eneste Sydentur de siste gangene, dvs ALLE gangene etter at jeg har blitt ”syk”, eller skal vi heller si handicapped? Denne gangen, flytur med Norwegian, rullestol, med assistanse ble bestilt for alle flyplasser .

Denne turen til Lanzarote med Norwegian er sammen med alle som skal til Casas Heddy, der var vi i månedskiftet feb/mars. Dvs at det er veldig mange rullestoler som skal organiseres inn og ut av flyet ved avgang og ankomst. På Gardermoen trenger vi ikke assistanse, vi har sønn som hjelper oss med bagasjen, og min mann er fullt i stand til å trille rullestolen med meg helt fram til flydøren.

Da vi reiste med Casas Heddy lærte vi en smart ting: Sikkerhetskontrollen har en egen ”luke” for handicappede med rullestol. Vi slipper den labyrinten med alle menneskene og kan kjøre rett inn, Dvs vi må jo legge opp alt på båndet som vanlig, men der er ingen kø som stresser, og betjeningen var veldig hjelpsom og omtenksom. Veldig smart, og for en gangs skyld så var jeg faktisk litt takknemlig for den ”forbaskede” rullestolen som slett ikke er ”meg”.

OBS OBS, det ble veldig kaldt å stå å vente i den ”glassgangen” før flydøren. Det var så mange i rullestoler og mange som trengte hjelp.. Var nok litt dumt å kaste av seg alle ytterklærne inne på flyplassen og pakke dem ned.

Flyturen gikk for så vidt greit, bortsett fra at jeg skulle gjerne ha sluppet å gå på toalettet. Vi satt på rad 2, og en tur til toalettet og jeg ble fullstendig tom for luft. (jeg har kun en lunge og den har bare ca 25% kapasitet) Ikke bra…..men jeg VET jo at surstoffopptaket mitt er slett ikke dårlig. Så hva kan det da være? Jo det kan være stress. Neste gang, da reiste jeg meg opp og stod lenge og hang i midtgangen pga av do-kø. Resultatet var at jeg kom inn på toalettet i fin form, uten surstoffgjeld. Hmmmm merkelig. På vei ut konfererte jeg litt med flyvertinnen om min bestilling av rullestol ved ankomst. Da var det dokø bak meg, og jeg ble stresset igjen. Men denne gangen tok jeg meg inn igjen veldig fort etter å ha satt meg ned på plassen min. Det kan vel være en kombinasjon av flere ting: stress, lite oksygen i flylufta (pleier de ikke å spare litt på den tro?) og at jeg har sittet i ro så lenge. Alkoholforbruk var på første dotur lik null! På neste tur var det tatt et par-tre slurker med rødvin.

Vel ,vel, vi nærmet oss landing på Lanzarote, og det ble gitt beskjed om at alle som skulle ha rullestol skulle bli sittende til alle de andre var gått ut av flyet. Min mann ble sittende igjen, vi trodde han kunne få følge meg med rullestolliften. Nei da, han ble skysset av gårde til bagasjebåndet, og da var jo alle de andre gått. De mente at det var ikke plass i liften pga alle rullestolene. Det var plenty plass, det kunne vært 10 ektefeller i tillegg til oss i rullestol faktisk, men det gjorde jo ikke så mye, flyplassen på Lanzarote er jo ikke så diger at man kan gå seg bort akkurat. He he det hadde vært verre i New york f eks!

Jeg sa ifra med engang, til disse spanske hjelperne at jeg skulle IKKE til Casas Heddy slik som alle de andre, jeg skulle til bagasjen, finne igjen min mann og så til taxi. Jeg var litt spent på om det ble oppfattet. Selv om det burde stå i alle papirer at jeg var ”utenom” så skal man aldri stole på at alle ledd har fått alle beskjeder.

Det ble en artig runde dette her også, jeg så at beskjeden var oppfattet. Det høres ut som ”kakling” (unnskyld!) når de snakker med hverandre, og de titta bort på meg og pekte og nikket. Det var mange etapper før vi kom fram til bagasjebåndet, og der var ingen mann, men jeg ble trilla ut i full fart. Can you see your husband, spurte min hjelper, og det kunne jeg. Da hadde vi allerede funnet hverandre på telefonen så alt var i orden. Jeg ble kjørt helt fram til taxidøren, no problem!!

Mer om denne turen kan du lese på reisebloggen min: http://eljosreise.blogg.no

3 kommentarer:

  1. Hei og velkommen til Lanzarote!
    Det høres ut som flyreisen gikk greit, tross rullestol og dårlig pust. Jeg kan trøste deg med at i flykabinen er det mer enn NOK oksygen i flylufta, som du kaller den, stresset var du nok, naturlig det. Min mann er flyger og kan fortelle at det er mindre oksygen på en overfylt buss eller trikk. Vi "kakler" ikke på spansk, vi snakker, he he. Spanjolene synes norsk høres ut som "kakling". Ha et fint opphold her på øya. Det er ikke verst i Norge heller, grønn vinter, foreløpig, 10 grader og sol i dag.
    Kos dere og god jul fra
    Ninja

    SvarSlett
  2. Hei, det er meg igjen ;-)
    Ser du ber om hjelp til hvor du kan få kjøpt batterier. VISANTA, Puerto del Carmen. Alle vet hvor de ligger, det er en type Expert/El Kjøp, som vi har i Norge. Garantert kvalitet på alle varer.
    Håper det var til hjelp.

    Ninja

    SvarSlett
  3. tusen takk Ninh\ja, vi kjøpte batteri hos Visanta i går. Ok med oksygen, ja jeg merket jo selv at stresset var en utløsende faktor, så det kan jeg takle, bedre for hver gang! Ellers ja kakling. jeg snakker nordnorsk og har hørt fra utlendinger at DET er ihvertfall kakling og det som verre er, ha ha, men slik er det. Inni den liftboksen hørtes det vel kanskje enda slik ut med den akustikken.

    SvarSlett