Fremdeles heldige, ja visst.....

Ja det er vi, vi jenter og damer og kvinnfolk som har lært oss både strikking, sying og annet håndarbeide.  Vi vokst opp i en tid da vi måtte, vi hadde ikke noe valg.  Håndarbeidslærerinna (ja det var selvfølgelig en HUN) var nådeløs.  Vi skulle lære å strikke selbuvotter, vi skulle lære attersting og andre sting.  Gjenstandene vi omsider fikk ferdige ble utstilt på skoleavslutningen.  Det ble mange svette masker og skjeve sting på det vi lagde.  Noen strevde skikkelig og fikk det aldri til.  Andre av oss kom over en terskel hvor vi mestret slike gjøremål, og i dag kan jeg bare si tusen takk for det.

Jeg vet ikke hvordan det ligger an på skolene i dag, men jeg tror ikke det er noen tvang å lære håndarbeide.  Stygt tenkt av meg, men det var vel noen som aldri fikset de maskene og stingene, og da skal heller ingen andre lære det.  Nei det var ikke slik det var.  Noen fikset det ikke, og for at disse ikke skulle føle seg som tapere så ble dette tatt bort fra tvungen undervisning.  Var det noen som tenkte på alle dem som trengte litt hjelp for å komme over den terskelen for å fikse dette?  Nei de får klare seg selv.

Nei dette skulle jo slett ikke være et klageinnlegg.  Det skulle være et hyldningsinnlegg for godt gammeldags håndarbeid.  Vi måtte som sagt, enten vi ville eller ikke.  Takk og pris for det.

Jeg har hatt periode med stråling og cellegift.  For dem som har vært igjennom det, de vet at da er det ikke mye man orker, i perioder.  Men en ting klarte jeg, det var å sitte i sofaen og strikke.  Jeg strikket Fanagensere til familien vår i Japan.  Det ble både gensere, lue, sokker og votter.  Det hendte bare rett som det var at fingrene mine plutselig hang rett ned, fullstendig krampe.  Etter en stund livna de til igjen.  Jeg klarte jo ikke selv å dra på butikken for å bestemme farger og garn, men har man en snill søster så går det meste.  Hun kjørte til og fra og hentet "vareprøver".

Nå har det blitt slik at jeg må ha noe i fingrene.  Det er ikke bare strikketøy.  siste produktet var blåskjellkranser.  Kilovis med blåskjell samlet på Koster i nydelige sommerdager gjennom flere år.  Nå er snart lageret tomt, og med min fysiske tilstand er det vel tvilsomt om jeg kommer til Koster for å samle tomme blåskjell igjen.  Men det gjør ingen verdens ting, jeg har gjort det.  Jeg er ferdig med det.

For å bli kvitt alt det jeg strikker, syr og lager ellers så har jeg opprettet en epla-butikk.  Det er en internettbutikk sammen med mange andre likesinnede.  Og faktisk så blir det solgt en del også.  Jeg har nå dilla på å lage dukkeantrekk.  Det er da så moro, blir raskt ferdig og veldig pent.  Jeg solgte et dukkeantrekk til en prematurbaby også, og da begynte jeg å lage klær til prematurbabyer.  Dette kan også sendes/gis bort til sykehus og andre som videresender til utlandet.

Mitt siste store prosjekt er bunad.  Jeg er vel gal, begynne å brodere Nordlandsbunad og jeg har da aldri brodert før.  Men det er da så utrolig artig, og det ser ganske bra ut også.  Dvs jeg tror vel neppe jeg hadde kommet gjennom nåløyet for å brodere på en "bunadfabrikk" men jeg kan tydelig se at det blir bedre og bedre.  Jeg har igrunnen lyst til å sitte med denne bunaden hele dagen, men det kan jeg jo ikke.  Da ville jeg dessuten gå lei ganske fort, så det er nok lurest å fordele det litt.

Hagearbeid er helt slutt, det har jeg ikke pust til.  Hagen vår er ikke så innviklet, men kunne nok vært bedre holdt ved like.  Det hender noen er barmhjertige og slår litt plen for oss, og det får være bra nok.  Så kan jeg sitte der ute og strikke, brodere, drikke kaffe og kose meg.  Det er enda mye igjen av sommeren.  Ja vi er heldige vi, som har lært alt det vi holder på med, vi jenter.........

Eplabutikken vår finnes HER

Vi er heldige......

Vi er heldige, vi damer og jenter.  Vi er faktisk det.  Fra 12-13-årsalderen og til omtrent 50 årsalderen så har vi magesmerter hver eneste måned, bare avbrutt av svangerskap for dem som har det.  Og det ender jo med en god del smerter det også,  Jo, vi er vant til å takle dette her.

Vi kan ikke legge oss ned og bli i senga, skulke jobben, stenge verden ute i en uke hver måned i 35 år cirka.  Nei vi må faktisk lære oss å takle smerter, finne den beste lindringen, finne den beste pillemedisinen.  Vi lærer å bruke smertestillende på en måte som gjør at vi kan fungere.  Vi blir etterhvert ganske god på smertelindring og kjenner vår egen kropp.

Er det ikke sant at vi er heldige?  Jeg tror faktisk det at menn takler ikke smerter like godt som vi gjør.  Og det er jo ganske logisk, de er ikke vant til det slik som oss.

Så neste gang en av dine menn (sønn, svigerfar, ektemann osv) får smerter, så tenk på dette, de er ikke vant til å takle det.............det er bare sånn det er.

Sinnabloggen?

Sinnabloggen?  Er dette blitt bare en sinnablogg tro?  Neida, vi er ikke sinte hele tiden, bare ganske ofte.  Men det er ganske forunderlig, når man møter disse tjenestene som egentlig er så unike og fine, og så blir de så ødelagt av slurv og slendrian.  I mitt yrke, hvis jeg bare hadde gjort en brøkdel av disse feilene som vi nå klager på, da hadde jeg mistet jobben, og ikke nok med det, jeg hadde nok kanskje blitt erstatningsansvarlig også.

Ja da, jeg ble med gubben til Ahus i går.  Han hadde jo hatt permisjon i helga og de medbragte piller var mangelfulle.  Det ble faktisk en hyggelig samtale med legen.  Hun mente at så lenge smertestillende piller fungerte så var det ikke noe poeng i å begynne med smertepumpe.  Og takk for det!!  Det var jo det jeg også mente.  Og pillene virker bra de nå som dosen er økt.  Han fikk også beskjed om at han kunne utskrives der og da og her og nå.  Så skulle han få med seg piller hjem for i går kveld og dagen i dag inntil Hjemmesykepleien hadde fått etablert ny forsyning.

Da passet det jo riktig så godt å klage på at han hadde fått med seg feil hjem på permisjon, altfor lite av den hurtigvirkende smertestillende, som jeg skrev om i forrige innlegg.  Dessuten hadde han fått en dose for lite av stort sett alt det andre også.  Hun beklagde, det skulle ikke skje, slik skulle ikke skje!!  Nå ble det jo slik at han klarte seg med den lille dosen som var utlevert, heldigvis, men det ble litt ekstra stress og frustrasjon.

Ved utskrivingen så hadde de laget fine dosepakker, med dato og klokkeslett, fine greier.  Sykepleier som leverte oss dette bedyret at NÅ var alt dobbelsjekket!!! Han bestilte taxi til oss og vi satte oss i resepsjon.

Der satt vi både lenge og vel, nærmere to timer faktisk...........Avdelingen måtte purre på denne turen, og da taxien endelig kom var taxisjåføren også ganske frustrert.  Han hadde jo

sittet like lenge og VENTET PÅ TUR!!   På Ahus står det også en laaaaang rekke med taxier som står der og venter på tur og venter på melding fra Pasientreiser.  Han kunne fortelle det at ofte tok pasientene og bestilte og betalte taxi på egen hånd, eller fikk noen til å hente seg privat, uansett, taxiene mister masse kjøring på dette her, pasientene blir jo helt utslitt, og det hele fungerer rett og slett ikke.  Skal vi motsatt, fra hjemmet og til sykehus/lege, så fungerer det jo, da bestiller vi i god tid til et bestemt klokkeslett.  Ja ja Staten sparer jo masse penger på et slikt system som ikke fungerer.  Kanskje det er rett og slett det som er meningen?

Vel hjemme, men ganske slitsomt for pasienten, så var det å pakke opp og kontrollere alle de fine doseringspakkene med dato og klokkeslett, og hva finner jeg?  Eller rettere sagt hva finner jeg ikke?
Ingen hurtigvirkende smertelindrende, dvs 0 stk istedefor 5 som var en døgndose.  Og der fantes heller ingen kvalmestillende.  Jeg ble nok frustret og irritert, ja jeg ble det.  Ringte Ahus med en gang, og de beklagde, og om vi kunne komme og hente?  Nei det kunne vi faktisk ikke, det er tross alt tre mil, ikke så langt men uten bil og sjåfør så ble det litt langt.  Vi ble enige om å ringe Hjemmesykepleien, og det ordnet seg, de kom med piller som han hadde om det skulle være behov i løpet av natta.

Neste gang, da skal jeg sjekke mens vi fremdeles er på sykehuset.  Dette er jo sterke piller, og ikke noe man roter med.  Ikke noe særlig å bli beskyld for å rote dem bort, og det kan jo skje en gang at noen tror det er vi som roter.  Men jeg er fremdeles klar i toppen, og går ikke på noe sterkere enn en paracet i ny og ne.  Og moralen min i dag er følgende:

Enhver pasient MÅ ha en pårørende ved sin side........(men som alle vet, plutselig blir jeg innlagt, svingdørspasient som jeg er, derfor er Hjemmesykepleien blandet inn hos oss)

Jeg blir så sint.......

Jeg blir så sint, nok en gang, atter en gang!!!  Gubben har fått permisjon fra sykehuset.  Han må tilbake mandag formiddag.  Han kom hjem midt på dagen lørdag.  Det blir ca 2 døgn hjemme det.

På sykehuset driver de på med smertelindring, prøver å tilpasse doseringen til smertene slik at han blir smertefri så godt som mulig.

De har snakket om at han kanskje må ha smertepumpe, og nå lurer jeg virkelig på hvorfor.  Jeg trodde at piller var "sjekket" og notert, og notert virkning og hvor lenge de varer.  Men.......

Med seg hjem hadde han et ark hvor alle medisinene stod med antall pr dag og styrke og når de skal tas på dagen.  Han hadde også en stor konvolutt med alle pillene som han skulle ha i løpet av disse to døgnene.  Og nå kommer det merkelige:     Oxynorm, det kunne han ta inntil 5 pr døgn ved sterke smerter.  Og hvor mange i konvolutten??  JO 2 STK!!!  Dvs 1 pille pr døgn istedefor 5 pr døgn (hvis det hadde vært behovet)  Og ja jeg har sjekket at mg stemmer med det som er skrevet ned.

Kan de ikke telle på avdelingen, eller hva er det de driver på med?  Skal han gå her med sterke smerter og spare på de to pillene han har fått utlevert?  Og så kan vi jo more oss med å lese at han kan ta 5 - fem - pr døgn?

Jeg tror jeg skal bli med inn på sykehuset i morgen, og få rede på hva de egentlig mener.  Pasienten har gitt opp.  De snakker om smertepumpe, hvorfor ikke prøve piller først?

Det er litt kvalme i bildet også, og der slenges det inn kvalmepiller ETTER måltidet, veldig lurt...............

Bildet er fra mitt utvalg av piller da jeg hadde det ille.

Pårørende ved alvorlig sykdom

Det er ikke lett å være alvorlig syk, jeg vet det, jeg har prøvd det.  Jeg prøver det omtrent daglig.  Men....det er heller ikke lett å være pårørende.  Man kan ikke yte og gi og gi og yte hele tiden uten å bli fullstendig tom.  Man føler at man kan ikke motsi den syke, man føler at den syke må ha det så bra som mulig, koste hva det koste vil liksom.  Man føler at man kan ikke være trett og sur og grinete uansett hvordan forholdene er.  Man føler at man skal og MÅ tåle alt selv om den syke av og til blir både vanskelig, sur og sint pga av smerter og kvalme. 

Hvor finnes det hjelp og avlastning å få?  På sykehuset er det bare den syke som får behandling og omsorg.  De pårørende må klare seg selv.  Jeg leste et blogginnlegg som handler mye om dette, jeg har lagt ut link nederst på siden her.  Der finnes også et innlegg fra en annen pårørende som ikke hadde det så enkelt.

Jeg har forøkt å finne noe om dette problematiske på kreftforeningen.no, og jeg fant da noe.  Vi kan ringe Krefttelefonen, og slik står det beskrevet på hjemmesiden deres:

Hos oss kan du snakke med fagfolk som spesialsykepleiere, jurister og sosionomer. Kreftlinjen er et tilbud til alle som trenger svar eller informasjon om kreft og kreftrelaterte emner. Du kan også kontakte oss hvis du har noe som det er vanskelig å dele med dine nærmeste. Vi har god tid. 
Ring 800 57338 eller send e-post til kreftlinjen@kreftforeningen.no. Du kan også chatte med oss. Tjenesten er gratis fra fasttelefon. 
Vi er tilgjengelige på flere språk. Du kan snakke med oss på norsk, engelsk, polsk eller somali. Polsk og somali sykepleier er på plass hver tirsdag klokken 15.00-20.00. I sommer er den polske tjenesten stengt. 

Vi her hjemme har vel en fordel som ikke alle har, vi har vært på begge sider.  Gubben var pårørende da jeg hadde det som verst.  Det var ikke alltid like enkelt for ham.  Nå er det min tur å være pårørende, og ja - nå skjønner jeg bedre hans reaksjoner på forkjellige hendelser som jeg ikke helt forstod den gangen.


Det finnes mange historier på nettet, og det kan være mye lærerikt å finne her:

Blogginnlegg om pårørende

Pårørende