Takknemlighet....

Nå er det snart jul igjen.  Det hender veldig ofte nå for tiden at jeg stopper opp og tenker at jeg er så takknemlig.  Jeg er så glad for at jeg kan rusle rundt her hjemme.  Jeg er lykkelig for at jeg kan spise, og for at jeg kan nyte maten.  Jeg er så glad for at jeg kan puste selv, og for at jeg kan sove i min egen seng.  Ja jeg er til og med takknemlig for at jeg kan gå på toalettet for egen maskin!  Alt dette var for noen år siden en slik selvfølge at jeg tenkte aldri over det en gang.

Nå er det ingen selvfølge lengre.  Etter de siste års erfaringer og opplevelser har vi virkelig kjent det på kroppen at ting kan endre seg rasende fort.  Det kunne vel ha med alder å gjøre, og ja det har nok det, men ikke bare....Det er mange unge mennesker også som får livet sitt endret og kan tenke tilbake på alt de hadde og som de da ikke satte nok stor pris på.

En annen grunn som gir oss mange tanker har virkelig med alder å gjøre.  Venner begynner å falle ifra, de begynner å bli skrøpelige som oss, de begynner å se at lyset deres også snart skal slukkes.  Det er ikke lett å erkjenne dette.  Helst vil vi gjøre som strutsen igjen, putte hodet ned i sanden og innbille oss at slik er det ikke.  Det nytter jo ikke, det eneste sikre her i verden er jo at vi skal forlate den en eller annen gang, og den hendelsen begynner å nærme seg.

Så derfor, nyt julen, nyt mat og drikke, oppsøk venner, be venner hjem, samle familien og gled dere over småtingene.  Det er faktisk dette som teller mest.........

Jeg har bestemt meg for å avslutte denne bloggen nå.  Jeg tror ihvertfall at det er det beste.   Jeg har vel fått noen signaler på at jeg er for negativ, har for mange negative tanker og utsagn.  Det skinner vel igjennom på bloggen også, selv om jeg både der og i hverdagen forsøker å se positivt på det meste.  Det er vel slike tendenser man ikke ser så klart selv, men det er synlig for andre i egne omgivelser.  Det er så mye trist og negativt rundt meg at jeg klarer liksom ikke å takle det helt uten at det skinner igjennom........


.Jeg har hatt 157.111 visninger på bloggen, det er ganske mye..  Kanskje det da er på tide å takke for seg?  Bloggen blir ikke slettet, de fleste kreftblogger blir avsluttet  fordi eieren dør.  Jeg lever fremdeles, og kanskje kan det jeg har skrevet hjelpe noen der ute.

Takk for meg!!

En ny venn......

Jeg har fått meg en ny venn!!  Han holder meg våken til langt på natt, hver eneste natt..........Han heter Svend Foyn og er advokat i Tønsberg, en litt klosset og loslitt advokat som av og til ikke riktig vet hvilken side av loven han befinner seg på.  Jo han vet det, men blir vel kanskje litt forskrekket over seg selv en gang i blant.    Svend Foyn er fraskilt og har datteren Mari som bor hos ham og Hulda med jevne mellomrom.  Hulde er en åtti kilos sanktbernhardshund som vel egentlig er sjefen.  Hun gjør ihvertfall stort sett som hun vil og eier sofaen på advokatkontoret. 

Denne advokaten er "god venn" med Wilhelm Mørk på politihuset.  Jeg har ikke klart å finne ut enda hva slags forhold det er mellom dem, men at de har nytte av hverandre er ihvertfall sikkert.  Klosset ja, han er ganske utrolig, hvem kan klare å gjemme et mordvåpen, en pistol, i en isboks som til slutt havner på gebursdagsbordet til en syvåring?  Joda, det klarer mister Foyn, med god hjelp av sin datter mari som selvfølgelig trodde det var en vanlig isboks.........

Ja han er da en romanfigur og ingen ordentlig person, dvs kanskje han finnes, hva vet vel jeg om det.

Jan Mehlum vet det sikkert, forfatteren som har oppfunnet min nye venn.  Jan Mehlum har skrevet 13 bøker, og jeg skal begynne på nr 6 i kveld, tenk for en lykke å ha så mange bøker igjen?  Jeg er ikke sikker på om Svend Foyn er med i alle disse 13.  Jan Mehlum er førsteamanuensis i sosiologi ved Høgskolen i Vestfold.  Han er utdannet diplommarkedsøkonom og sosiolog ved Universitetet i Oslo.  Han vanr Rivertonprisen i 1998 for boken "Kalde hender." 

Jeg har jo tidligere fortalt at jeg har problemer med Jo Nesbø og Harry Hole?  De blir for blodige og makabre for meg, jeg klarer ikke å lese om alt det forferdelige som skjer i de bøkene.  Hans Olav Lahlum som jeg har skrevet om før, han beskjeftiger seg ikke med bloddryppende detaljer, der er det kun tankespinnet som lager spenning.  Jan Mehlum er en mellomting mellom disse, så langt ihvertfall.  Etter fem bøker har jeg enda ikke måttet lukke øynene og bla forbi fæle ting....
Her lurer humoren i bakgrunnen hele tiden, selv når spenningen er på det høyeste.  Alt serveres med et glimt i øyet.  Yess, gleder meg til de neste 8 bøkene.......