Sinnabloggen?

Sinnabloggen?  Er dette blitt bare en sinnablogg tro?  Neida, vi er ikke sinte hele tiden, bare ganske ofte.  Men det er ganske forunderlig, når man møter disse tjenestene som egentlig er så unike og fine, og så blir de så ødelagt av slurv og slendrian.  I mitt yrke, hvis jeg bare hadde gjort en brøkdel av disse feilene som vi nå klager på, da hadde jeg mistet jobben, og ikke nok med det, jeg hadde nok kanskje blitt erstatningsansvarlig også.

Ja da, jeg ble med gubben til Ahus i går.  Han hadde jo hatt permisjon i helga og de medbragte piller var mangelfulle.  Det ble faktisk en hyggelig samtale med legen.  Hun mente at så lenge smertestillende piller fungerte så var det ikke noe poeng i å begynne med smertepumpe.  Og takk for det!!  Det var jo det jeg også mente.  Og pillene virker bra de nå som dosen er økt.  Han fikk også beskjed om at han kunne utskrives der og da og her og nå.  Så skulle han få med seg piller hjem for i går kveld og dagen i dag inntil Hjemmesykepleien hadde fått etablert ny forsyning.

Da passet det jo riktig så godt å klage på at han hadde fått med seg feil hjem på permisjon, altfor lite av den hurtigvirkende smertestillende, som jeg skrev om i forrige innlegg.  Dessuten hadde han fått en dose for lite av stort sett alt det andre også.  Hun beklagde, det skulle ikke skje, slik skulle ikke skje!!  Nå ble det jo slik at han klarte seg med den lille dosen som var utlevert, heldigvis, men det ble litt ekstra stress og frustrasjon.

Ved utskrivingen så hadde de laget fine dosepakker, med dato og klokkeslett, fine greier.  Sykepleier som leverte oss dette bedyret at NÅ var alt dobbelsjekket!!! Han bestilte taxi til oss og vi satte oss i resepsjon.

Der satt vi både lenge og vel, nærmere to timer faktisk...........Avdelingen måtte purre på denne turen, og da taxien endelig kom var taxisjåføren også ganske frustrert.  Han hadde jo

sittet like lenge og VENTET PÅ TUR!!   På Ahus står det også en laaaaang rekke med taxier som står der og venter på tur og venter på melding fra Pasientreiser.  Han kunne fortelle det at ofte tok pasientene og bestilte og betalte taxi på egen hånd, eller fikk noen til å hente seg privat, uansett, taxiene mister masse kjøring på dette her, pasientene blir jo helt utslitt, og det hele fungerer rett og slett ikke.  Skal vi motsatt, fra hjemmet og til sykehus/lege, så fungerer det jo, da bestiller vi i god tid til et bestemt klokkeslett.  Ja ja Staten sparer jo masse penger på et slikt system som ikke fungerer.  Kanskje det er rett og slett det som er meningen?

Vel hjemme, men ganske slitsomt for pasienten, så var det å pakke opp og kontrollere alle de fine doseringspakkene med dato og klokkeslett, og hva finner jeg?  Eller rettere sagt hva finner jeg ikke?
Ingen hurtigvirkende smertelindrende, dvs 0 stk istedefor 5 som var en døgndose.  Og der fantes heller ingen kvalmestillende.  Jeg ble nok frustret og irritert, ja jeg ble det.  Ringte Ahus med en gang, og de beklagde, og om vi kunne komme og hente?  Nei det kunne vi faktisk ikke, det er tross alt tre mil, ikke så langt men uten bil og sjåfør så ble det litt langt.  Vi ble enige om å ringe Hjemmesykepleien, og det ordnet seg, de kom med piller som han hadde om det skulle være behov i løpet av natta.

Neste gang, da skal jeg sjekke mens vi fremdeles er på sykehuset.  Dette er jo sterke piller, og ikke noe man roter med.  Ikke noe særlig å bli beskyld for å rote dem bort, og det kan jo skje en gang at noen tror det er vi som roter.  Men jeg er fremdeles klar i toppen, og går ikke på noe sterkere enn en paracet i ny og ne.  Og moralen min i dag er følgende:

Enhver pasient MÅ ha en pårørende ved sin side........(men som alle vet, plutselig blir jeg innlagt, svingdørspasient som jeg er, derfor er Hjemmesykepleien blandet inn hos oss)

Hurra for det norske helsevesen!!!

Hurra for det norske helsevesen!!  Det er ganske unikt.  Jeg har jo skrevet mange rasende innlegg hvor jeg har virkelig kritisert Ahus.  Det står jeg for fremdeles, men det er jo slett ikke hele systemet jeg raser mot, det er jo "direktørveldet" som ikke vet hva de driver med.Jeg klager på vegne av de ansatte, bare så det er helt klart for alle!!

Men nå, nå svever jeg fremdeles i Glittreboblen min, og der er det fint å være.  Tenk det, jeg har vært på fire ukers "treningsleir" med personlig trener, masse nyttige foredrag, flotte gruppesamtaler, undersøkelser og utredninger, tilgang til svømmebasseng og gymsal, og he he klatrevegg!!Alt for at akkurat jeg skulle få et bedre liv!!  Jeg har hatt full kost og losji, fire måltider om dagen + litt kaffe og kaker innimellom, Fint "hotellrom, med tv og internett har jeg også hatt.  Alt dette kostet staten minst 120000 kr,  Attpåtil ble jeg hentet her hjemme i taxi, og kjørt hjem igjen i taxi da oppholdet var slutt.  Det kostet meg ingenting.  Er det ikke helt utrolig?

I neste uke skal jeg til Martine Hanssens hospital, kontroll på min Polymyalgia.  Jeg blir atter en gang hentet i taxi, og kjørt hjem i taxi.  Jeg må vel kanskje betale en liten egenandel ettersom jeg ikke har fått frikort enda, men det er småpenger.  Jeg betaler ikke noe for kontrollen, alt er gratis, er det ikke flott?

Forrige lørdag måtte jeg til legevakten en tur, der ble jeg godt mottatt, undersøkt og beroliget.  Jeg kunne trygt dra hjem igjen.   Dette kostet heller ikke noe, de sitter der kun for oss, fem min fra hjemmet mitt!  Er det ikke helt utrolig?  Det har vært snakk om å flytte legevakten til nabokommunen, men jeg håper at det aldri skjer, jeg håper kommunen vår klarer å opprettholde dette tilbudet for oss.  Det er ikke bare viktig for oss "gamle", også veldig viktig for alle med syke barn!!

Og som ikke alt dette var nok, jeg trener nå på Spenst, med personlig trener nemlig Robert fysioterapeut, og hva koster det?  Ingenting, er det ikke helt utrolig?  Og alle mine medisiner jeg må ha for å overleve, hva koster de?  Ikke noe, det er gratis, er det ikke helt utrolig?

Jeg har nettopp fått levert en rullestol, med en liten motor.  Når det blir bedre vær kan jeg trille meg en tur helt til butikken, og kanskje til og med gå på kafe.  Og hva kostet stolen?  Ingenting, helt gratis!!

Stakkars stakkars alle dem i verden som ikke har råd til legehjelp, som ikke har råd til helseforsikring, som ikke kan få hjelp når de trenger det, pga økonomi!!

Vi har det veldig godt vi som bor her i Norge.  Men....det kan godt hende at jeg kommer med flengende kritikk av bestyrelsen på Ahus likevel, det er en sak nå ang legene ved akuttmottaket som likevel ikke skulle være erfarne leger ............

Jeg er sliten, sint og irritert.....

Jeg er sliten, sint, forbannet, irritert, forskrekket, redd og forundret, alt på samme tid.  Er det virkelig blitt slik at enhver syk pasient må ha med seg en frisk oppegående assistent?

Ja jeg blir faktisk ganske irritert også når folk anklager meg for å klage på det fantastiske helsevesenet vi har.  Gubben ble utskrevet i går, og det er jo supre greier.  Men.....dagen før var jeg tilstede under legevisitten og da sa legen at han kunne få komme hjem dagen etter hvis han kunne gå over fra intravinøs antibiotika til antibiotika i pille form.

Gubben kom hjem, uten noen resept på antibiotika, men mente at legen hadde nevnt at han skulle ha antibiotika i 10 dager.  Jeg ringte avdelingen, der ble de litt i tvil, skulle undersøke med legen og ringe meg tilbake.

De ringte jo selvfølgelig aldri tilbake.  Jeg ringte nok en gang, senere på kvelden i går, traff en hyggelig kar (etter å ha fått opptatt signal ganske mange ganger) Han slo opp på data og fant at ja visst, gubben skulle ha 10 dagers kur.  Han skulle besørge for at legen fakset en resept til apoteket i dag.  Det fikk nå bare være at han ikke fikk antibiotika i går ettermiddag/kveld.

I dag morges ringte jeg apoteket, de hadde ikke fått noen resept.   Ny telefon til sykehuset, nye pleier som skulle undersøke.  Lovte å ringe meg tilbake, jeg kan jo ikke drive på med å ringe apoteket en gang i timen..........

Hvorfor blir det slike episoder, hele tiden, på alle områder?  Jeg blir så sliten av dette, kan jeg ikke få slippe å ta ansvar for alle andres jobb?  Hvorfor kan ikke de som har fått en oppgave, gjøre den?

MRSA og Akuttmottaket.......

Det er ikke for å klage dette her, men det er til stadighet noe som forundrer meg og som jeg må tenke litt på.  For ikke lenge siden så havnet min nevø på akuttmottaket på Ahus, og der ble han i flere timer som alle oss andre som havner der.   I to timer var han på venterommet sammen med mange andre.  Greit nok, bortsett fra at da han endelig fikk en seng og et rom så ble det isolat fordi han hadde vært innom en legevakt i Thailand for noen månedere siden.  I utlandet finnes det en "sykehusbakterie" MRSA som de ikke vil ha inn på norske sykehus, og det er jo veldig bra at de passer på det.  Bildet til venstre er min nevø sitt, og viser hvordan maten blir servert på isolat, på papptallerkener som kan kastes etterpå........


Og så leder jo dette meg til meg selv da, lillejulaften i fjor.......Jeg ble overført fra sykehus på Lanzarote til Ahus.  Kan vel kalle det en direkte overførsel, jeg ble til og med fulgt og overlevert av en lege.  Men det var ikke snakk om å bli overført fra dene ene senga til den andre.  Nei langt derifra.

Jeg ble plassert på venterommet på akuttmottaket, sammen med veldig mange andre mennesker.  venterommet var veldig veldig fullt.   Det var ikke akkurat noen hemmelighet at jeg kom direkte fra et sykehus i utlandet.  Jeg hadde fremdeles både veneflon i armen og navnebånd.  Det var også klarert at jeg fikk plass på en avdeling på Ahus, allerede før avreise fra Lanzarote.  Etter ganske mange timer, hvorav noen i korridoren på en båre av den grunn at jeg klarte ikke sitte i en stol lengre, så fikk jeg da endelig et rom utpå morgenkvisten, isolat selvfølgelig.

 
Og nå er det jo tankene mine begynner å vandre:   Hvordan kunne de la meg sitte på det venterommet i timevis? Var jeg ikke smittefarlig da?  Det var jo ingen hemmelighet akkurat at jeg kom direkte fra sykeseng på Lanzarote?  Venterommet var trangt, hosting og nysing, plukket på samme dørhåndtak, fingret med samme brusautomat, ikke snakk om meter mellom pasientene her akkurat.  Vel fikk jeg utlevert et munnbind, som jeg ikke klarte å puste gjennom, det ble ganske mye juks der.

Det må vel være noe galt med kvalitetskontrollen her, eller HMS eller hva det nå heter.  Dette stemmer jo ikke med fornuft eller klare tenker i det hele tatt.  Hvorfor måtte jeg isoleres etter så mange timer når det ikke var så nøye med de første timene på det venterommet?  Eller rettere sagt, hvorfor ble jeg ikke isolert med en gang?    Ja jeg bare undres jeg..................

Gratulerer med dagen!!

Gratulerer med dagen til meg selv, og til alle dem som var aktive med min operasjon på Ahus 20. august for fire år siden.  Og takk til alle som var der i dagene etterpå og tok vare på meg.........

Det er akkurat fire år siden jeg ble operert for lungekreft, hele venstre lunge ble fjernet.  Jeg trodde nesten at jeg skulle slippe å bli rammet av dette, ettersom det var 11 år siden røykeslutt den gangen, men nei......De trøstet meg med det at hadde jeg ikke sluttet å røyke 11 år tidligere, så hadde ikke resultatet blitt som det ble, etter operasjonen.

Om ett år blir jeg "utskrevet" som frisk, da er jeg ikke kreftpasient lengre, og da er det ikke flere kontroller.  Det blir jo også litt skummelt, på en måte.

Når det gjelder mitt forrige innlegg om Garantier og løftebrudd, i dag kom det nytt brev.  Kanskje det hjalp å ringe på fredag med purring og masing.   I dag kom det brev om Overskredet frist for start av behandling.

Det er fint, for da kan vi vandre videre i labyrinten.  Det var et litt alvorlig brev egentlig, jeg måtte lese det noen ganger for å forstå det som stod der:

De beklager at de ikke har klart å overholde fristen de har satt for start av helsehjelpen.  Årsaken er kapasitetsmessige problemer.  Vi kan nå kontakte Helfo for å finne alternativt behandlingstilbud på Ahus sin regning.   Men så kommer det et vanskelig avsnitt:

Sitat:  "Det kan ta lang tid før du kan forvente å bli tildelt time ved Ahus, men om du likevel ønsker å stå på vår venteliste, står du fritt til å velge dette.  Vi gjør deg imidlertid oppmerksom på at du da har mistet rettighetene for prioritert helsehjelp, og Helfo har ikke lengre plikt til å hjelpe deg som beskrevet ovenfor."  sitat slutt.

Det står ikke noe tidsfrist her for når man skal ringe Helfo, men ettersom man kan miste både den ene og den andre rettigheten så er det vel best å få det gjort så raskt som mulig!!!!

Så akkurat, vi ringer i morgen..........

Ganske smart........

En skjønn gammel dame ringer opp på sykehuset og spør litt forsiktig:  "Kan jeg få snakke med noen som kan fortelle meg hvordan det står til med en pasient?"  Den som svarer er elskverdigheten selv og sier:
"Jeg skal med glede hjelpe deg, har du navn og romnr til pasienten?"
Den gamle damen svarer med lav stemme: "Jorun Finde, rom 302."
Resepsjonisten svarer:
"Bare vent et lite øyeblikk, så skal jeg gå å høre med de på avdelingen der."
Etter noen minutter kommer han tilbake og sier:
"Jeg har gode nyheter, sykepleieren fortalte nettopp at alt er bra med pasienten, blodtrykket er fint og alle verdier er normale, og overlegen Dr Kjørstad sier at hun kan reise hjem i morgen."
Den gamle damen sier tusen takk, og det høres flott ut, og at hun har vært litt bekymret.  "Bare hyggelig" sier mannen i resepsjonen. "fint at jeg kunne hjelpe, er det datteren din kanskje?"
Den gamle damen svarer "Nei, JEG er Jorun Finde på rom 302, og ingen forteller meg en dritt!"........;))



Ha ha ha, fant og delte denne på facebook, men fant ut at den måtte bare kunngjøres her på bloggen også......

OPPSUMMERING 2012

Jeg har vært innlagt på sykehus 5 ganger i året som gikk.   Det er ganske mye, men ikke så ille som det høres ut, egentlig…..

Rett etter nyttår fikk jeg influensa.  Jeg hadde tatt influensavaksine men ble smittet av et influensavirus som ikke var med i vaksinen, skikkelig uflaks, ja.  Det ble sykehus i 2 uker, og jeg var veldig dårlig.

I april-mai trodde jeg at jeg hadde knekt et ribbein igjen, og ble innlagt.  Det var ikke noe ribbeinsbrudd, de fant vel ikke akkurat ut hva det var og jeg ble utskrevet etter en uke.   

Det gikk vel bare en uke eller to, tror jeg, så var det innleggelse med smerter og pusteproblemer igjen.  Det var da legene begynte å fundere på om jeg kanskje hadde en sykdom som heter Polymyalgia Reumatica!  Konklusjonen etter flere undersøkelser som utelukket andre sykdommer ble at det var det som var mest trolig.  Fastlegen bestilte undersøkelse hos spesialisten, Martina Hanssens Hospital.

I september ble jeg innlagt der, og etter diverse prøver, bl a ved å ta en bit fra blodåre i tinningen så fant de ut at det var det jeg hadde.  Jeg var innlagt der i fem dager.  Full kortisonkur fulgte deretter.  Symptomene jeg hadde hatt var høy senkning, lav blodprosent og smerter i muskler.

Den kortisonkuren var ganske heftig.  Jeg ble hyperaktiv og aggresiv.  Jeg kunne våkne i firetiden om natta og være rasende rett og slett!!  Stakkars gubben min!!  V hadde blitt advart på forhånd, og det var godt for da var det lettere å takle det.  Neste fase var utmattelse, den kom da jeg var begynt å trappe ned.  Jeg er fremdeles på nedtrapping, dosen pr dag nå er 12,5 pr dag, jeg var oppe i 40 pr dag!!

Femte og siste sykehusinnleggelse ble på Lanzarote, kraftig lungebetennelse, det var ikke det minste hyggelig!!  Nå har jeg prøvd det også, sykehus i utlandet.  Året før, på samme tid var det jo gubben som var innlagt der, så det var jo ikke helt ukjente forhold.  

Mitt nyttårsønske er vel ikke vanskelig å skjønne?  Jeg håper at jeg kan holde meg frisk og unngå å bli lagt inn på sykehus så ofte.  Nå skal jeg i hvert fall forsøke å bli flinkere til å ta hensyn til meg selv når jeg er syk.  Jeg skal bli flinkere til å si NEI, jeg skal bli flinkere til å trekke meg tilbake for å hvile og kanskje ta en liten lur.  Jeg skal ikke legge ut på turer jeg ikke klarer å gjennomføre.  Jeg skal ikke dra ut på steder hvor det er vanskelig for meg å ferdes.  I det hele tatt, jeg skal forsøke å få koblet på hjernen igjen, jeg tror den har vært koblet ut en stund!!

Videre til Ahus.......

Etter en laaang tur fra Lanzarote via Düsseldorf og München landet vi på Gardermoen sent på kvelden Lillejulaften.  Ferden gikk videre til Ahus for min del.  Ikke i ambulanse men i en taxi.

Personen som tok imot oss på akuttmottaket leverte meg et munnbind og sa at jeg måtte ha det på hele tiden i tilfelle MSRA-smitte ettersom jeg kom fra sykehus i utlandet.  Så måtte vi bare sette oss på venterommet. ”Min” følgende lege skulle jo liksom overlevere meg til det nye sykehuset og snakke med legen.  Det kan ta mange timer sier personen i vakta.  Ja men jeg kan da ikke vente her i mange timer sier legen helt forskrekket!!  Han måtte bare dra etter en stund og leverte fra seg papirene sine. Han hadde en taxi utenfor som ventet og han skulle videre til København morgenen etter. Det var vel en merkelig ordning for en pasient som skulle overføres fra ett sykehus til et annet?  Jeg skulle nok ha kommet med ambulanse som først planlagt, da hadde jeg vel ikke blitt plassert på dette venteromme ihvertfall…eller kanskje vi skulle ha henvendt oss direkte på medisinsk avdeling?

Etter  en time på venterommet med boka mi og et munnbind jeg ble nesten kvalt av, klarte jeg ikke mer. Venterommet var nå helt fullt, jeg tenkte med meg selv: dette må være et galehus!  Nå har galskapen på Ahus spredt seg hit til akuttmottaket også!  Klokka var blitt midnatt.  Jeg gikk til resepsjonsdisken og spurte om dette virkelig var vanlig prosedyre når man ble overført fra sykehus til sykehus?  Jeg fortalte at jeg hadde ligget til sengs i to uker, vært på reise i 12 timer, jeg skulle egentlig ha kommet med ambulanse,  jeg var skikkelig dårlig!  Jeg klarer ikke mer nå, sa jeg, og dessuten, sitte på det fulle venterommet og være smittefarlig??  Personen i luken forstod min situasjon, fulgte meg bort i korridoren og fant en båre til meg.  Å for et paradis, et sted å legge seg ned, med pute og dyne til og med!

Det tok vel enda et par timer før jeg ble hentet og kjørt inn til et undersøkelsesrom.  Masse prøver ble tatt, og den kjempehyggelige legen stakk hodet inn av døren til slutt og sa at alle prøvene så fine ut, han regnet med at jeg ville bli utskrevet dagen etterpå.  MSRA-prøvene ville ikke være klare før etter omtrent tre dager, så jeg skulle inn på et isolat-rom på medisinsk avdeling til neste dag.  Klokken fire om morgenen var jeg installert på isolatrommet.  Det var herlig å få komme til Ahus og attpåtil ligge på isolat, he he,tenk det, at jeg følte det slik!   Jeg ble trillet forbi noen korridorsenger, stakkars dem som måtte ligge der, men det var vel sikkert bedre enn å ligge hjemme…….

Legevisitten neste dag, legen sa at røntgenbildene var helt fine, ingen tegn til lungebetennelse lengre.  CRP var helt normal, nede i 6, og alle andre prøver var fine så det var bare å reise hjem.  Jeg hadde fått en god behandling på Hospiten Lanzarote, det sa han også. Det var ikke nødvendig med noe mer antibiotikabehandling .  Mens jeg ventet på taxi hjem, fikk jeg juletallerken.  Vil du ha øl eller vin, spurte pleieren som kom med maten.  Jeg ble så forskrekket at jeg takket nei!! Men maten smakte aldeles nydelig med vann også etter to uker på spansk sykehus med ”rar mat”.

JulaftenVi skulle hatt masse gjester i jula, datter og barnebarn fra Bergen og barnebarn fra Sverige.  Alle ble ”satt bort” til min niese. De feiret en hyggelig jul med sin storfamilie hvor det fantes både hester, hunder og katt, tante, onkel og kusiner.  Her hjemme hadde vi heller ingen nød, det ble ingen ”Dankerts jul” på oss!  Takket være noen utrolige omtenksomme barn, svigerbarn og barnebarn kom vi hjem til:  Ferdig måket vei og gårdsplass, kjøleskap og fryser full av masse god mat, ferdig middag klar til oppvarming, ferdigpyntet juletre, masse snacks i skapet, juleeske med røde lys, servietter, vin og masse annet godt.  Oppmuntrende tilrop og gode samtaler fra sønn i Japan hadde vi også i løpet av kvelden på MSN/Skype.  Vi spiste godt, satt og halvsov i hver vår stol og la oss omtrent før kl 22:00.  Det var deilig etter to døgn med lite søvn og masse reising.  Tusen takk alle dere herlige barn, svigerbarn og barnebarn!!

Julen 1974

Pysete

Jeg er her fremdeles, og det blir et aldri så lite inngrep i morgen.  Ikke fordi de fant noe skummelt på ultralyden, men for sikkerhets skyld.  Ettersom jeg faktisk har vondt i hodet, plutselig, selv om det nok er stress……  Det blir nok et lite arr på meg også, men ikke så stort som gubben sitt! 
Bildet til venstre her viser den flotte utsikten fra balkongen utenfor dagligstuen.  Og så det fine været da!  Nyt, nyt, alle sammen som har anledning.

Jeg har blitt flyttet, bor nå på et tomannsrom helt alene, og her virker tv-en også.  Jeg roter fælt, kan jo se det på bildet jeg tok, he he.  Kanskje det var derfor jeg ble flyttet?  Nei da, vet ikke hvorfor og det kan vel være det samme.  Nå skulle jeg jo ha kopiert en artikkel om det inngrepet de skal gjøre i morgen, men det hørtes da så skummelt ut at jeg lar det være!  Alle pleierne, og legen, og søstera mi (som har vært igjennom det samme), alle sier at det ikke gjør vondt, så da må jeg jo bare tro dem på det.  Rart at jeg skulle bli så pysete?

Kanskje jeg heller skulle finne en artikkel om det, hvorfor plutselig bli så pysete?  Det kan vel være fordi jeg egentlig følte meg så frisk, og synes at nok er nok, på en måte. Jeg putter heller på en liten artikkel om ANGST, klippet fra Wikipedia.  Det beste med mitt tilfelle her er jo at jeg vet at i morgen kveld så trenger jeg nok ingen behandling for akkurat den angsten jeg føler for inngrepet i morgen.  Det er jo bare tull å være redd for noe slikt, og det vet jeg jo så veldig godt!

Angst er en psykologisk og fysiologisk tilstand som er kjennetegnet av kroppslige, følelsesmessige, kognitive og atferdsmessige komponenter. Angst kan innebære følelser av frykt, bekymring, uro og panikk. Den kan oppstå uten at man skjønner hvorfor, men vanligvis er angst utløst av ytre stress eller hendelser. Angst er vanligvis en normal reaksjon. Den kan hjelpe en person til å håndtere en utfordring ved å motivere til handling. Når angst blir kronisk, for høy, eller fører til uhensiktsmessig atferd kan den klassifiseres som en angstlidelse.

Angst utløser en forsvarstilstand som forbereder kroppen på flykte fra eller konfrontere (slåss mot) en trussel. De kroppslige endringene som inntrer styres av nervesystemet og av hormoner, blant annet adrenalin fra binyrene. Denne reaksjonen kan gi hjertebank, brystsmerter, pustevansker, svette, svimmelhet, rødme, kvalme og skjelvinger. Angst kan bli et problem og en psykisk lidelse særlig dersom den ikke ansporer personen til å endre atferd på en konstruktiv måte. Ofte kan det oppstå invalidiserende unngåelsesatferd uten at den utløsende årsaken til angsten blir fjernet eller redusert. Angsten kan da bygge seg opp til panikknivå. Feillæring eller kognitive misforståelser om eksterne trusler, som kan være basert på for eksempel overgeneraliseringer ut fra dårlige opplevelser, og/eller biologisk betingede sårbarheter kan føre til slike angstreakssjoner.

Det finnes beroligende og sløvende medikamenter mot angst, men problemet ligger i psyken og må behandles deretter. Mange trenger hjelp fra en psykolog for å komme til bunns i og bearbeide problemet som er årsaken til angst, som som regel er forårsaket av posttraumatiske stresslidelser eller andre vanskelige opplevelser.

Offisielle diagnosesystemer som ICD-10 og DSM-IV klassifiserer en rekke forskjellige angstlidelser. Angstlidelser er sammen med affektive lidelser de vanligste psykiske lidelsene vi har. I følge statens helsetilsyn vil 25 % av alle mennesker i løpet av livet (livtidsprevalens) fylle kriteriene til en eller flere angstlidelser [1].

Ja vel så vet vi det!! Ellers har det vært et nydelig vær her i Bærum i dag, og jeg har faktisk sittet ute på balkongen i solen i omtrent en time og jeg ble nesten solbrent.

Martina Hansens Hospital og Polymyalgia Reumatica

Ja så var man innlagt igjen da.  Denne gangen var jeg utrolig nervøs på forhånd, skjønner ikke det.  Hele kroppen var nervøs.  Og så jeg som har gått igjennom så mye!!  Dette burde jo ikke være noe å være redd for, jeg føler meg frisk.  Det skal bare utredes om jeg virkelig har den sykdommen som kalles Polymyalgia Reumatica (skal skrive om den nederst i innlegget her).  Og det skal utredes fordi medisinen er kortison, og det skal man helst ikke sløse med pga bivirkninger.  Må man så må man, og hvis ikke så skal man ikke.  Sånn er det bare.
Foreløpig har de bare tatt masse blodprøver, og foretatt en undersøkelse av bevegelighet og den slags.  I morgen skal jeg muligens ha ultralyd av tinningene. Dessuten så skal de innhente diverse resultater og opplysninger fra Ahus.  Supert det da, at de kan samarbeide.  På min sykeferd har jeg i grunnen blitt litt forskrekket over at alt må gjentas og gjøres på nytt.  Det er så slitsomt, så dette likte jeg, at de samarbeider.

Hvis den ultralyden viser noe muffins så må de foreta et lite inngrep og hente en ”bit”, og det høres jo litt ille ut da.  Men etter alt jeg har opplevd så bør jeg vel klare det også.  Jeg har vondt i hodet, kan det være stess? 

Nå er det snart kveld her, og jeg ligger på to-mannsrom.  Lengre borte i gangen, på neste post så jeg da virkelig et 6-mannsrom!!  Glad jeg ikke er der.  Tv-en over senga mi virker ikke, men jeg har jo web-tv og mobilen som modem så det går fint.

polymyalgia rheumatica

I Store medisinske leksikon finner du generell medisinsk informasjon. Kontakt din fastlege med spørsmål om symptomer eller behandling.

sykdom med betennelse i musklenes små arterier (kjempecellearteritt).

Historikk

Polymyalgia rheumatica er en relativt nyoppdaget sykdom. De første typiske tilfellene ble beskrevet i 1888. Først etter den annen verdenskrig ble man for alvor oppmerksom på tilstanden, som viste seg å være ganske vanlig. Betegnelsen polymyalgia rheumatica, som brukes verden over, ble innført i 1957. I 1890 ble det beskrevet ett sykdomsbilde som ble kalt arteritis temporalis – betennelse i tinningarterien – som kan føre til blindhet. Det ble i 1950–60-årene klart at polymyalgia rheumatica kan være kombinert med og viser nært slektskap med arteritis temporalis.

Utbredelse

Sykdommen er meget sjelden hos individer yngre enn 50 år, og kvinner rammes hyppigst. Det inntrer ca. 15 nye tilfeller per år per 100 000 innbyggere over 50 år.

Symptomer

Pasienten begynner gradvis eller ganske plutselig å kjenne seg slapp, ute av form, og det kan utvikle seg vekttap. De kan ha lett feber og ha influensalignende symptomer.

Mer typisk enn disse generelle symptomer er stivheten av skulder- og hoftemuskulatur. Dette fører til vanskeligheter i dagliglivet, spesielt med av- og påkledning. Morgenstivhet uten uttalt leddaffeksjon sannsynliggjør diagnosen. På direkte spørsmål svarer pasienten oftest at de har inntrykk av at sykdommen sitter i musklene og ikke i ledd. Det er ikke muskelsvakhet, men smerter og stivhet som dominerer tilstanden. Det forekommer også leddsmerter, og det kan være tydelige, men vanligvis milde betennelsesreaksjoner, f.eks. i kneledd, håndledd og ankler. Leddgikt hos eldre kan starte med plager forenlige med polymyalgia rheumatica.

Hodepine er også vanlig symptom, og den kan være diffus eller lokalisert til tinningregionen. I de sistnevnte tilfeller kan det finnes tegn til betennelse i tinningarterien (arteritis temporalis).

Det alvorligste er synsforstyrrelsene som kan føre til tap av synet, ikke sjelden dobbeltsidig. Grener fra tinningarterien forsyner nemlig øyet med blod. Kliniske tegn på arteritis temporalis kan være varseltegn.

Også andre arterier kan være angrepet. F.eks. kan blodforsyningen til tyggemusklene bli hemmet. Det kan bli smertefullt å tygge, og det kan også være tungesmerter ved tygging.

Praktisk meget viktig er det at blodsenkningen (SR) nesten bestandig er meget sterkt forhøyet ved polymyalgia rheumatica, både om tilstanden er forbundet med arteritis temporalis eller ikke.

Det er andre, til dels alvorlige, sykdommer som kan starte med symptomer som kan minne sterkt om polymyalgia rheumatica. Derfor vil det i en del tilfeller være nødvendig med supplerende undersøkelser for å utelukke andre diagnoser.

Behandlingen

Behandlingen med kortikosteroider er vanligvis effektiv. Etter få dager forsvinner plagene, og sjansen for alvorlig øyeaffeksjon blir minimale. Pasientene skal ha kortison, som gis som tabletter. Man starter vanligvis med 15–25 mg prednisolon, og doseringen reduseres gradvis, avhengig av pasientens plager og fall i senkningsreaksjon. Sykdommen brenner til slutt ut, men dette kan ta meget lang tid, ofte mange år

Innlagt igjen

Ja så var jeg innlagt igjen da, men denne gangen, denne gangen har jeg tro på at noen kanskje finner ut av mine stadige infeksjoner som tapper meg for både krefter og humør.


Det er vel omtrent 2 uker siden jeg ble innlagt med fryktelige smerter i høyre side, og jeg trodde det var ribbeinsbrudd. Det var det ikke men det var jo selvfølgelig en infeksjon jeg da fikk behandling for. Etter fem dager innlagt og ca en uke hjemme så var det like galt igjen. Da hadde jeg hatt en fryktelig lørdag og søndag med store smerter, og CRP var steget noe voldsomt. Min fastlege på Sørumsand Legesenter fikk meg lagt inn igjen ganske så raskt.

Her på Ahus har de heller ikke somlet nei, jeg har vært både i røntgen og i CT-røntgen, og masse prøver har blitt tatt. Kjempegode nyheter på CT, det var IKKE blodpropp i lungen, der var heller ingen kreftsvulster som hadde dukket opp. Det er jo spøkelset for alle kreftpasienter det, at kreften skal ha spredt seg til nye steder.

Legen som var innom i dag fortalte meg at jeg muligens hadde betennelse i lunge/brysthinnen. Det er veldig smertefullt, ja takk det kan jeg godt tro at det er. Uansett, nå får jeg en skikkelig antibiotika-kur som skal ta knekken på det meste, og jeg skal ikke mase meg ut herifra denne gangen. Nå skal jeg bli til de kaster meg ut. Jeg ligger ikke i korridoren denne gangen, men på HOTELLET!!! Jeg skal skrive et eget innlegg om det.

I dag føler jeg meg allerede mye bedre. Det psykiske har også stor betydning selvfølgelig, men smertene er ikke voldsomme lengre, og jeg nyter det. Og jeg nyter det at CT-røntgen ikke viste noe galt med min eneste lille lunge……….

Søpla flyter!

Nei, vi finner oss ikke i dette lengre! Nå må det snart være slutt!! Nå skal det ikke spares på alt innen helsevesenet. Kan dere høre oss?? Hallo !!! Leder Geir Teigstad sier at det er iverksatt tiltak for å bedre på det!! Har vi hørt det før? IVERKSATT TILTAK FOR Å BEDRE PÅ DETTE!! Det betyr faktisk ikke noe, det er en setning som disse ”noen” lærer på kurs, hvordan beholde jobben sin uansett resultat!

I denne reportasjen var det en smart dame (til og med professor) som pirket bort i noe som vi alle kanskje skulle konsentrere oss om? Har vi for mange sjefer og direktører innenfor visse områder i Norge i dag? Jeg har i lengre tid lurt på hvem det egentlig er som styrer dette landet, og kanskje vi nærmer oss noe snart? Jeg tror ikke fru helseminister eller direktør har så veldig mye bakgrunn for å stå i beste sendetid og fortelle at dette blir dagsbøter ja, for dårlig renhold, bare pass dere!! Det må jo selvfølgelig være noen som har fortalt henne at det er dette hun skal svare på ubehagelige spørsmål. Ja hun har ikke sagt det om renhold, bare om korridorpasienter selvfølgelig, men det kommer nok snart.

Klippet fra TV”s reportasje i nyhetene i kveld lørdag kl 2100:

’– Bedre å spare inn på direktører

Pasienter med åpne sår risikerer å bli smittet på grunn av møkkete legekontor på Ullevål sykehus.

Oslo universitetssykehus har nå så dårlig råd at legekontor kun blir vasket en gang i måneden, og nå skal de kutte enda mer i renholdet.

Professor i smittevern, Bjørg Marit Andersen, sier til TV 2 at dette setter pasientene i fare, fordi legene drar med seg skitten inn i operasjonsstuene

– Det er helt hårreisende at det er renhold det skal spares på, det hadde vært mye bedre å spare inn på noen av direktørstillingene? Da kunne de kanskje holde mange renholdere i sving på deres lønn, sier Bjørg Marit Andersen til TV 2.

På spørsmål om hvorfor dette kan skje, svarer leder Geir Teigstad i Oslo sykehusservice:

– Vi synes ikke det skal være slik som denne reportasjen har avdekket, og har iverksatt tiltak for å bedre på det, sier Teigstad.

Samtidig bekrefter han at det skal kuttes ytterligere i budsjettet for å spare penger.

Her finnes hele reportasjen:

http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/helse/soepla-flyter-paa-sykehusets-legekontor-3694899.html

Hvor lenge skal vi lese og høre slikt om helsevesenet vårt i dette et av verdens rikeste land?

Ribbeinsbrudd igjen....

Så ble det ribbeinsbrudd igjen da, ikke akkurat uventet. Like vondt som før. En god ting er jo at hosten begynner å gi seg. Det er vanskelig å trekke pusten så dypt som jeg burde. Men ja ja, jeg kan jo tenke tilbake til en annen gang jeg hosta på meg ribbeinsbrudd og måtte sove i stressless-stolen hjemme fordi det var umulig å komme seg opp og ned i senga. Den senga hjemme er skiftet ut for lenge siden, har så klart fått seng med motor nå.


Her på Stensby er det gode senger, og tempurmadrass. Har aldri ligget på en slik en før, det fungerer veldig bra, kanskje jeg skal investere i en slik hjemme også? Jeg ligger liksom så godt at jeg tør ikke røre meg, he he, og det er vel heller ikke så lurt. Det går nok framover dette og, men ribbeinsbrudd blir jo verre og verre i noen dager før det blir bedre……..Uansett, det går mot lysere tider og solen skinner på et nydelig vinterlandskap utenfor vinduene her.

Kanskje jeg skal lage en lysbildevideo i dag? Fra Lanzarote kanskje. Eller til en av våre melodier fra en av våre CD-er? Det gjør ikke vondt å sitte her med pc på fanget. Nå skal jeg straks be om smertestillende medisin, så får vi se hva dagen vil bringe.

Isolat på Ahus

Isolat, det er ikke enkelt. Begrepet er vel godt kjent i forbindelse med en annen hendelse i Oslo, der en viss person havnet i isolat. Det finnes isolat på sykehus også. Da jeg var under cellegiftbehandling havnet jeg hver eneste gang på isolat. Det var fordi mitt immunforsvar havnet på null, og jeg måtte beskyttes fra omverdenen for å unngå infeksjoner.


Nå derimot, er det helt motsatt. Jeg er isolert for at ikke andre skal få smitte fra MEG! Jeg hadde tatt alle vaksinasjoner som ble tilbudt for influensa og lungebetennelse. Holder det godt vedlike hvert år. Og så går jeg hen og blir smittet av et influensavirus som det ikke er vaksine mot! Med kun en lunge og Kols er ikke det så veldig lurt. Vi har jo levd litt farlig de siste ukene, men likevel. Fire uker på Lanzarote før jul, besøk fra Japan, Sverige og Bergen i jula. Masse folk i huset, og store selskaper i julen. Så klart, finnes der noen virus så er det ikke lett å unngå dem. (Men moro var det likevel)

Men det var jo isolatsituasjonen jeg skulle fortelle om. Jeg ble lagt inn her på fredag, i dag er det tirsdag. Etter et døgn i korridoren som jeg har skrevet om HER havnet jeg på isolat. På døren utenfra henger det en stor plakat, jeg vet ikke hva som står på den, kanskje DANGER, Fare, hold dere vekk?

Der ute finnes også gule frakker, munnbind og hansker som alle må ta på seg før de kommer inn hit. Det gjelder både sykepleiere, lege, fysioterapaut og gjester. Etter endt besøk her kastes alt dette utstyret i en gul søppelsekk som står ved døren her inne på rommet Her er ikke Gult Kult, her er gult farlig ser det ut som.

Matserveringen er også litt spesiell. Jeg får all maten servert av disse gulkledde personer, jeg kan jo ikke se forskjell på dem når de er så kamuflert. Her serveres det ikke på porselen og glass, men papptallerken og plastkrus/bestikk, fordi alt skal kastes i den gule sekken etterpå. Det har hendt, kanskje ved en feiltagelse (?) at jeg har fått mat servert på porselen, på serveringsbrett, men da må alt pakkes inn i en gul pose før det fjernes fra rommet. Jeg har ”tigget” meg til et glass av ”glass”, så får de heller kaste det etterpå, vannet er så mye bedre i et glass-glass enn i et plastglass. Jeg forsøkte meg på å få kaffe i krus også, men skjønner at det blir litt for komplisert.

Når man er fryktelig dårlig, så er det ikke så mye man orker. Eneste avveksling er når noen av pleierne kommer innom. De er vanskelig å skjelne fra hverandre, ettersom de er likt kledd i gule frakker. Det gir meg veldig dårlig samvittighet når de må jobbe i det utstyret, og med hansker. Det må da være vanskelig å ta blodprøver, og finne blodårer med hansker på? Varmt blir det jo også for dem. Ettersom man er så dårlig som jeg var her de første dagene, så må man jo ha hjelp til alt mulig. Med flere senger på korridoren, og mange på isolat så sier det seg selv at pleierne kan ikke komme flyende med en gang vi drar i den røde snora. Og så må de jo kle på seg alt utstyret også.

Jeg trodde det var min sykdom som gjorde meg så deprimert og fullstendig nede, og selvfølgelig var det en medvirkende årsak, men de forteller meg har at slik isolasjonen også spiller veldig inn på psyken.

I dag er jeg litt mer oppegående, og jeg orker å skrive blogg bl annet. Jeg orker å se på TV, og i grunnen så har jeg mye å foreta meg her inne i dag. Jeg har masse lesestoff, jeg har min mobil, jeg har internett på egen pc. Internett her på Ahus er bra nok for vanlig surfing og avislesing, men skal man legge ut blogg med bilder, kommentere på facebook eller se på web-tv så er nettverket for dårlig. Jeg har nå koblet opp på min mobil istedefor, og det fungerer mye bedre. Jeg fikk nettopp låne en ny bok, gleder meg til den. Jeg har til og med meg strikketøy, men det har jeg ikke orket å ta fram enda

Innimellom blir jeg helt utmattet selvfølgelig, og da er det bare å legge seg ned. Men jeg tenker jo litt på, hva skulle jeg ha gjort her inne når jeg frisknet til, uten alt dette som jeg driver på med? Jeg vet at veldig mange får skikkelige problemer med å være isolert på denne måten. Innimellom nå så synes JEG faktisk det er godt. Merkelig. Kanskje jeg er så redd for korridoren at så lenge jeg er her inne på rommet, så er det trygt?

Etterpå. Hva skjer da? Jo, jeg kanskje må på korridoren, huff, nei, håper ikke det blir slik. Jeg blir antagelig overført til Stensby Sykehus når de ikke lengre har noen behandling for meg her. Ettersom dette er virus, så må det bare gå sin gang, pencillindryppet er tatt bort, det hjalp vel ikke. Egentlig er det litt skummelt å tenke på, godt at jeg kunne lulle meg inn i den tryggheten jeg trodde var der: Jeg får pencillin, jeg blir frisk igjen……… Sykepleieren fortalte meg nå at det kommer inn veldig mange pasienter nå, med influensa. Rommet mitt her er vel allerede tinget bort, smittefarlige pasienter kan ihvertfall ikke ligge i korridoren.

I korridoren

Krigssone? Jeg har aldri opplevd krig eller store katastrofer. Film og bilder har man sett, på TV. Det å komme inn i en korridor på Ahus, torsdag 12. januar, 2012, Lungeavdelingen, sengepost 3, 4. etasje er vel ikke akkurat som å komme inn i en krigssone. Likevel, der er noe, - noe som er helt, helt galt, det skal ikke være slik i Norge, et av verdens rikeste land, på et topp-moderne sykehus! Det synsinntrykket man får, av ROT, senger langs hele korridoren som faktisk er ganske smal enkelte steder. Det ligger plastposer under sengene, med pasientenes klær i. Ja hvor skal de ellers oppbevares? Noen få skjermbrett på strategiske steder. Det er ikke plass til skjermbrett heller, men kjekt å ha i fotenden av senga likevel. Og så kan man slenge vinterkåpa over skjermbrettet, den kåpa som ikke fikk plass i plastposen under senga. Noen har fått utdelt nattbord også, men de må flyttes hvis en seng, båre eller noe annet stort skal trilles forbi. (Brannforskrifter? De gjelder vel ikke i unntakstilstander som her) I fotenden av senga ligger veska, ryggsekken eller hva man nå har med seg av bagasje.


Toalettbesøk:
Selv om man ligger i korridoren, så må man et nødvendig ærend en gang i blant. Egentlig burde alle som en fått lagt inn kateter. Dette er lungeavdelingen, og hovedproblem – dårlig pust og dårlig bevegelseskapasitet. I korridorene på Ahus finnes ingen toaletter, fordi det skal ikke være pasienter her, nemlig. Så derfor må man inn på nærmeste pasientrom for å låne toalettet. Og damer låner hos damer og menn hos menn, greit nok. Men kanskje ikke? Rundt meg var det bare mannerom – og ganske mange meter til nærmeste damerom. Mitt problem, en av grunnene for å bli innlagt, jeg kunne ikke bevege meg stort mange meter. Ja ja, bare å kreke seg av gårde. Nytter ikke å ringe på hjelp, her finnes ingen røde snorer på korridorsengene. Med dårlig pust kan man ikke rope heller. Og bekken midt i korridoren? Ikke tale om! Jeg observerte en litt eldre dame to senger bortenfor meg, hun satt på sengekanten, uten pyjamasbukse, men med stor bleie. Hun spiste frokost. Uverdig.

Natten:
Det er veldig greit å bli dopet litt ned, hvordan skulle man ellers klare å sove i en korridor med fullt lys på, mennesker som traver forbi, pårørende som har en alvorlig syk slektning liggende vis a vis. Men selv med sovetabletter så nytter det ikke alltid, det blir en urolig natt, med veldig mange tanker. Når så en av pasientene på morgenen roter rundt og leter etter mannen sin, som selvfølgelig er hjemme i sitt eget hus, så er liksom situasjonen komplett, som tatt ut av en slags film.

Vask og stell:
En pleier kommer og spør meg om jeg vil vaske og stelle meg litt etter natten? Å ja gjerne det! Men hmm midt i korridoren? Ja ja, bluferdigheter kan man ikke ha i en ”krigssone”. Vaskefat på nattbordet, og vaskeklut, det føles i hvert fall bedre en liten stund selv om det bare blir trynevask.

Rangordning:
Jeg observerte ganske rakst at her var en rangordning som ble overholdt ganske så nøye. De aller sykeste ligger på enerom. De som er litt mindre syk ligger på to-mannsrom. De som er friskest ligger i korridoren der den er trangest. De som er litt mer syk enn de friskeste ligger i korridoren der den er bredest (da blir de ikke skubbet til så ofte). Jeg havnet til slutt i korridoren der det var trangest, og var fornøyd med det, konklusjon, jeg er ikke så syk likevel!!
Det er betryggende å se at alle blir tatt vare på, uansett plassering. Den kvelden jeg lå der, var det en meget syk pasient vis a vis min seng, på enerom selvfølgelig. Alle ressurser ble satt inn der, og ja, betryggende å se at i slike forhold som her, så makter både lege og sykepleiere å gjøre jobben sin aldeles utmerket, og med et øye for alle andre også. Flere ganger var min sykepleier borte hos meg og klappa meg på skulderen og ba om unnskyldning for at jeg ble ”glemt”. Jeg følte meg ikke glemt, men det var veldig strevsomt å ligge der, jeg ble ikke akkurat friskere av det…….og mine medisiner ble veldig, veldig forsinket den kvelden, eller rettere sagt det ble jo natt etter hvert.

Innsparing.
Nå skal jo Helse Øst spare inn mange hundre millioner. Det første de gjør er vel å tømme alle korridorene på Ahus. Det vil vel spare noen kroner. Men hva med oss da? Jeg var lykkelig for at jeg tross alt fikk komme inn og ligge i korridoren. Det kan ikke bli lett for en lege på akuttmottaket å avvise en pasient som trenger hjelp fordi ”noen” har pålagt ”noen” å spare inn hundrevis av millioner.
Jeg så ingen journalister i korridoren, heller ingen fra TV, og i hvert fall ikke noen fra regjeringen. Jeg lurer nå faktisk virkelig på hvordan vår helseminister ville ha trivdes på en korridorplass her? Det var bra at der ikke var noen for å lage reportasje. Den reportasjen er allerede laget, og samfunnet er ferdig med den. Det er ikke plass til dere fra pressen i korridoren! Jeg har skrevet om dette før, du finner det HER, det er vel snart et år siden, har noe blitt bedre? Nei.

Uverdig:
Jeg ser at jeg prøver å lage en liten humoristisk undertone her, men det er bare tull. Jeg gråter når jeg tenker på det synet av den korridoren, de fortvilte pasientene, de uverdige forholdene som nødvendigvis må oppstå. Jeg gråter også når jeg tenker på at dette er så forferdelig galt, hvorfor er det ingen som gjør noe med det?

Nå er jeg oppgradert, eller er det nedgradert? Ligger på enerom, isolat, influensa, det blir vel et blogginnlegg om det også, når jeg er ferdig med korridorlivet i tankene mine. Jeg har ikke godt av å sitte her og gråte, jeg blir ikke frisk av det.

Ahus igjen....

Ahus har fått mye kritikk i aviser, TV og fra andre bloggere. Jeg har ikke vært nådig jeg heller, mange ganger. Det blir nok mer kritikk også, der er mer på lager hos meg, men det gjelder først og fremst bestyrelsen av økonomien og ikke kritikk av leger og pleiere……de fortjener en skikkelig god kake til pausen sin i dag.

Mange klager over at det er så mange forskjellige leger å forholde seg til, der har jeg vært heldig.

Da jeg ble syk, var det en lege som fortalte meg om hvordan min situasjon var. Legen heter Torill Pedersen. Det var hun som tok seg av og vurderte om jeg kunne klare meg med en lunge. Hun var med da jeg ”løp” på tredemøllen med alskens utstyr for å finne ut av dette.
Innimellom traff jeg henne også på cellegiftavdelingen, og da jeg ble innlagt utallige ganger.

På kontrollene etterpå, først hver tredje måned i 2 år, og nå hvert halvår, så har jeg alltid hatt time hos Torill Pedersen. Det er så godt det å ha en lege å forholde seg til, en lege som har fulgt med hele veien fra den forferdelige starten og fram til nå. Jeg håper vårt ”forhold” får fortsette til jeg blir ”utskrevet”, etter 5 år.

Fremdeles bekymret.....

Det har vært en stille og rolig dag her på Stensby. Jeg har vært skrekkelig trøtt og sliten, men det virker som om det begynner å gi seg nå. Kanskje det er en reaksjon på alle hendelser rundt meg i det siste. Kombinert med noe mer smerter pga stress rett og slett. Men mesteparten av dagen uten surstoff i dag også, og ikke så mye hoste, det er bra!

Jeg er ganske bekymret for situasjonen på Ahus, og det burde dere alle være, som hører til dette sykehuset. Jeg så ingen tv-team da jeg forlot sykehuset. De burde ha stått der i kø og filmet. Det er fortsatt en skandale med Aker Sykehus som er stengt og Ahus som snart må få inn hydrauliske køyesenger i hvert fall på lungeavdelingen. Situasjonen var til dels enda mer kaotisk enn da TV var på besøk i forrige runde.

Jeg snakket med en dame her på dagligstuen, hun kom til Stensby tidlig mandag, ble sendt med Helseekspressen fra Ahus mandag morgen, før frokost. Her ble hun sittende til kl 16.00 på ettermiddagen før det ble en ledig seng til henne. Da var hun ganske sliten, og hadde i hvert fall ikke gjenvunnet noen helse den dagen! Hennes pårørende fikk forresten 4 timers reisevei for å besøke henne her på Stensby, det er jo et poeng det også.

Hvem er det som bestemmer slikt som at Aker skulle legges ned og 160000 mennesker skulle ved behov bruke Ahus i tillegg til dem som var ”kunder” der fra før? Nå har jeg jo også opplevd det at man får ikke skuflet pasientene fort nok ut fra Ahus heller, og overført dem hit opp. Her er mange, mange ledige fine rom som kunne ha vært brukt…….

I kveld har jeg sett på Dagsrevyen, og der var scener fra Japan i dag også. I dag så kunne de fortelle at det var funnet radioaktivitet i både mat og vann i Tokyo!! På slutten av reportasjen så kom det dog fram at det kanskje ikke var så farlig likevel……..

En skrøpelig gammel dame

Tidlig i morges ble min rom-nabo flyttet. Det kom ambulanse og hentet henne for transport tilbake til Ahus.  En liten, eldre og skrøpelig gammel dame, takknemlig for det meste.

Jeg synes hun har ligget her i nabosengen altfor lenge med store smerter uten lindring. Dvs alle pleierne prøvde jo, men ingenting nyttet. Det er skremmende at hun måtte vente så lenge. Hun hadde forferdelige smerter. De satte inn kateter til urinblæren, det fungerte heller ikke. Det virket ikke som om hun hadde noen pårørende, ingen besøkte henne. I dag er det fredag, jeg kom hit på tirsdag, og hun har vel vært dårlig siden da. Betenkelig!!!!

Jeg føler meg sliten av alt styret, psykisk, og også fysisk, jeg er jo ikke helt sterk selv enda, jeg er jo faktisk syk…….

Jeg har fått ny nabo, og det fungerer bra. Det er sannelig ikke greit dette her med å ligge på sykehus og dele rom med fremmede mennesker! Heldigvis så går det som oftest veldig bra.

Dagen min i dag har vært litt slapp og snørrete, men det virker som om noe driver på og løsner heldigvis. Jeg måtte få litt ekstra smertestillende nå i kveld, har hosta litt mye i ettermiddag, og det går ut over mine vonde ribbein.

Rapport fra mine kjære i Japan i dag forteller om Ikeabesøk, kjøttboller og tyttebær! Det er godt at hverdagen er nogenlunde normal for dem der i Kobe-distriktet. Ellers var det telefonintervju med min sønn i lokalavisen i dag, han er ikke fornøyd med den norske pressedekningen på internett, og det kan man virkelig være enig i, det er kun sensasjonspresse. Japanerne forholder seg rolig, og det er kun egoistiske utlendinger som hamstrer mat, vann og bensin. Japanerne forsøker å dele med hverandre. Sånn er det.