Det er en sørgelig melding å få, du blir slettet 9. april fra blogg.no. Egentlig så er det helt greit med den "vanlige" bloggen der jeg har skrevet litt av hvert fra livet. Men REISEBLOGGEN, det er tragisk.
Reisebloggen er min dagbok, mine minner, mine reisebilder. Og ikke bare mine, den har lesere hver eneste dag selv om jeg ikke har lagt ut noe nytt. Den er et oppslagsverk hvor alle kan finne opplysninger og bilder fra steder jeg har vært, og det begynner å bli et bra utvalg selv om min reisevirksomhet har gått ned i antall reiser.
Skal du til et av stedene jeg har vært så kan du velge land i kategorier. Ja jeg har et kapittel om mat fra diverse fremmede land også.
Nå er det vel slik, ser det ut som, at de som har stor trafikk på bloggen, som legger ut innlegg ofte, de får bli automatisk. Alle vi andre kan søke, og det har jeg da også gjort. Men jeg klarer ikke å begynne med å legge ut innlegg bare for å legge ut innlegg, uten å ha noe budskap å gi, eller noe å fortelle.
En reiseblogg blir jo litt spesiell da, kan ikke ha så mye "tullprat" der. Heldigvis har jeg fått laget bøker av noen av innleggene. Det var mulig for en tid tilbake. Slutt nå selvfølgelig. Men for min egen del har jeg noen av reisene stående i bokhylla, med bilder og med tekst -takk og pris for det.
Det er mulig å flytte bloggen til et annet område, kanskje jeg prøver det. Det virker veldig vanskelig, og forklaringen er på engelsk, Er slett ikke så flink i engelsk dataspråk jeg da. Men flytter jeg så skal det være til et betalt område. Det blir andre gangen at jeg må flytte fra et gratisområde......og den passer ikke her på kreftbloggen heller.
Ny adresse er:
http://www.eljosreise.com
Besøk den gjerne, den fortjener masse besøk enten du har vært på mine steder eller har planlagt tur dit jeg har vært..
En annen av mine blogger som heller ikke passer her på kreftbloggen er den hvor jeg har lagt ut info og smakebiter av vår musikkproduksjon. Den har blitt flyttet og adressen dit er:
http://www.eljosallsang.online
og så har jeg en for hverdagsopplevelser og funderinger:
http://www.eljos.home.blog
Det finnes mange diagnoser her i huset, så mange at jeg liker ikke å tenke på det. Hvis du lurer på å sjekke ut et utvalg så finnes det i arkivet til høyre på siden her.......
Viser innlegg med etiketten Tanker om mangt. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Tanker om mangt. Vis alle innlegg
søndag 27. januar 2019
lørdag 13. februar 2016
Trist.....

Det er Dropbox og Min sky som virkelig er tatt i bruk nå, og det var på tide. Jeg har da hørt om hardiskkrasj, hvor alle bilder har gått tapt. Det var jo ikke nødvendig å lagre alle disse vrakene som skulle slettes, derfor en stor jobb. Er forresten ikke ferdig enda, fordi.....jeg måtte slutte og ta meg sammen.......
Fordi jeg fant ut at noe skjedde i 2014, og i 2015. I året 2012 tror jeg at jeg hadde fire tusen bilder og video totalt. Det er ganske mye det. Vi var på farten hele det året, mye skjedde og det var mange reiser og andre småturer, med fotoapparatet med.
Så ble min mann syk, han ble operert for tykktarmskreft i september 2013. Fra den dagen og til nå så har jeg fotografert omtrent bare håndarbeider. Han døde i august 2014. I 2015 var jeg jo på noen turer, Jeg var i Amsterdam og jeg var i Stockholm. Fotoapparatet var med men ble omtrent ikke brukt. Året 2015 da ble det 50 bilder, rett og slett bare 50 bilder for hele det året. Merkelig. Jeg har ikke vært klar over det før denne sorteringen og sjekkingen av mine bilder.
Det har vært en voldsom følelsesmessig tur disse dagene, med bildene og minnene. En stor sorg som plutselig kom over meg igjen. Ja den sorgen har jeg jo alltid med meg, men nå ble den så voldsomt overveldende igjen. Jeg har mistet turkameraten min, jeg har mistet min venn som jeg delte alle disse opplevelsene med. Det er ganske fryktelig. Han var så glad i livet, glad i opplevelser, musikk, god mat og drikke. Og jeg tenker, hvorfor måtte han bli borte? Det er nok et spørsmål mange stiller seg om sine egne som blir borte. Jeg håper at denne gråteperioden min ikke varer så lenge. Kanskje når jeg er ferdig med alle disse bildene, så vil det roe seg igjen.
Jeg kaster og vraker nok litt for mye, jeg vil nok angre på det siden. Akkurat nå burde jeg legge bort alt som heter opprydding, men det vil vel kanskje ikke gjøre noen forskjell. Det blir nok like hardt å ta det fram igjen.
En annen stor "sorg" har vært det at jeg nå bare sitter her og fotograferer håndarbeider. Men det har endret seg. Tusen takk til mine nye reisekamerater som vil dra meg med på tur i sommer. Det er ikke bare enkelt å dra meg med på tur, jeg skal prøve å oppføre meg fint!! Og kanskje det blir fotografert igjen også. Jeg gleder meg, og gruer meg litt også, er redd for å bli syk. Men det er tross alt bedre å bli syk i Norge enn det er å bli syk i Japan og på Lanzarote. Men slike tanker skal bort før vi drar, jeg skal jo slett ikke bli syk!!
Som alle kan se på dette bildet, bak skyene er himmelen alltid blå.....
mandag 5. oktober 2015
Forfall......
Jeg har hele tiden sagt at jeg vil klore meg fast så lenge som mulig her jeg bor nå. Leiligheten, dvs den boflaten jeg disponerer i denne eneboligen er helt ypperlig for meg. Ute har jeg en knøttliten plen og busker og blomster. Der ute er også annekset, den ene halvdelen av garasjen, populært kalt for Naustet. Ja her ville jeg bo. Helt til for omtrent en uke siden. Da ble jeg plutselig ganske deprimert av å se på forfallet rundt meg.........
Det kommer til å rase bratt nedover nå, det fikk jeg et syn på. Hus, eiendom, hage, helse, det går bare en vei, nedover, forfall - maling som flasser av, rekkverk som råtner - plen og busker som vokser - nei og nei......Det gir ikke mye glede å sitte ute og se på alt dette. Så klart kan man få hjelp, men ikke akkurat når man selv føler at nå bør det gjøres. Ikke er det så enkelt å leie noen til å gjøre ting heller.

Da var det at Linjekvartalet åpenbarte seg med leiligheter som passet akkurat for meg. Mange størrelser, bare å velge og vrake. I sentrum, gangavstand til butikken selv for meg med så dårlig lungekapasitet. Skal - skal ikke....Den leiligheten jeg ville ha er i 1. etasje, akkurat på hjørnet, midt i bildet her, i blokk A.
Det tok ikke lang tid før jeg bestemte meg, og jeg drøftet det med alle mine barn. Jeg tror det var en bør som falt fra deres skuldre også. Nå trenger de ikke å ha dårlig samvittighet for alt det de følte de burde ha gjort her i heimen min. Forresten, jeg trenger jo hjelp til å henge opp bilder og hyller i den nye boligen også, og hjelp til bæring og flytting, jo da, de blir ikke helt frie fra litt arbeidsmas. Men det blir på en annen måte. Jeg måtte selvfølgelig vente med endelig bestemmelse til jeg fikk verdivurdering av boligen jeg bor i, og det var veldig positivt. Det holder nok til ny leilighet. Hvis boligen blir solgt for det den er verdt. Jeg måtte også sjekke framkommeligheten for rullestol, plass til båre fra ambulanse i heisen, hvis det skulle bli nødvendig, og ikke minst, adkomst for ambulanse. Det er jo et transportmiddel jeg har brukt ganske ofte de siste årene.
Det var mye som ble endret i sommer da jeg ble så langvarig syk. Jeg har vel innsett det at jeg klarer slett ikke alt det jeg gjerne vil gjøre, og det er bare å finne seg i det. Det skal bli utrolig fint å bosette seg i en leilighet hvor det er mye som blir tatt hånd om av andre. Og hvor alt er nytt, og intet må fornyes med det første ihvertfall. Varmt og godt, fin luft, lettstelt og bra. Jeg gleder meg virkelig. Og selvfølgelig finnes der gjesterom også selv om det ikke er fem sengeplasser i et anneks. Det er akkurat plass til så mange gjester som jeg klarer å håndtere på en gang rett og slett. Det er noe med det også.
Men det er veldig lenge til, ikke ferdig før våren 2017!!! Men da er det jo god tid til å sortere, kaste, lagre, vurdere, tenke...........
Og her kan du lese mer om blokkene: Og leilighet A01-07 i blokk A er min!!!!!
HER
Det kommer til å rase bratt nedover nå, det fikk jeg et syn på. Hus, eiendom, hage, helse, det går bare en vei, nedover, forfall - maling som flasser av, rekkverk som råtner - plen og busker som vokser - nei og nei......Det gir ikke mye glede å sitte ute og se på alt dette. Så klart kan man få hjelp, men ikke akkurat når man selv føler at nå bør det gjøres. Ikke er det så enkelt å leie noen til å gjøre ting heller.

Da var det at Linjekvartalet åpenbarte seg med leiligheter som passet akkurat for meg. Mange størrelser, bare å velge og vrake. I sentrum, gangavstand til butikken selv for meg med så dårlig lungekapasitet. Skal - skal ikke....Den leiligheten jeg ville ha er i 1. etasje, akkurat på hjørnet, midt i bildet her, i blokk A.
Det tok ikke lang tid før jeg bestemte meg, og jeg drøftet det med alle mine barn. Jeg tror det var en bør som falt fra deres skuldre også. Nå trenger de ikke å ha dårlig samvittighet for alt det de følte de burde ha gjort her i heimen min. Forresten, jeg trenger jo hjelp til å henge opp bilder og hyller i den nye boligen også, og hjelp til bæring og flytting, jo da, de blir ikke helt frie fra litt arbeidsmas. Men det blir på en annen måte. Jeg måtte selvfølgelig vente med endelig bestemmelse til jeg fikk verdivurdering av boligen jeg bor i, og det var veldig positivt. Det holder nok til ny leilighet. Hvis boligen blir solgt for det den er verdt. Jeg måtte også sjekke framkommeligheten for rullestol, plass til båre fra ambulanse i heisen, hvis det skulle bli nødvendig, og ikke minst, adkomst for ambulanse. Det er jo et transportmiddel jeg har brukt ganske ofte de siste årene.
Det var mye som ble endret i sommer da jeg ble så langvarig syk. Jeg har vel innsett det at jeg klarer slett ikke alt det jeg gjerne vil gjøre, og det er bare å finne seg i det. Det skal bli utrolig fint å bosette seg i en leilighet hvor det er mye som blir tatt hånd om av andre. Og hvor alt er nytt, og intet må fornyes med det første ihvertfall. Varmt og godt, fin luft, lettstelt og bra. Jeg gleder meg virkelig. Og selvfølgelig finnes der gjesterom også selv om det ikke er fem sengeplasser i et anneks. Det er akkurat plass til så mange gjester som jeg klarer å håndtere på en gang rett og slett. Det er noe med det også.
Men det er veldig lenge til, ikke ferdig før våren 2017!!! Men da er det jo god tid til å sortere, kaste, lagre, vurdere, tenke...........
Og her kan du lese mer om blokkene: Og leilighet A01-07 i blokk A er min!!!!!
HER
fredag 31. oktober 2014
Takknemlighet.......
Det er så mye å være takknemlig for at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Dette kan ikke bli en prioritert rekkefølge. Det blir omtrent som å trekke lapper fra en hatt!!
Friskmeldt fra lungekreft........tirsdag var jeg på Ahus, den aller siste kontrollen etter min lungekreftoperasjon. Tenk på det, jeg er en av de 12 % som fremdeles er i live 5 år etter at jeg fikk diagnosen lungekreft. Er det ikke fantastisk? Sprirometri viste en lungekapasitet på 27 %. dvs høyere enn sist. Jeg ba om å bli innskrevet igjen, på lunge/kolsavdelingen. Jeg syntest det ble litt skummelt å være uten disse kontrollene, at ingen skulle sjekke kapasitet og medisinering det var litt "ensomt" selv om jeg har en fantastisk fastlege så er han ingen lungespesialist.. Og jo da, jeg vil få innkalling til lungepoliklinkken på Ahus en gang i året, veldig bra. Hmmm jeg er jo fremdeles alvorlig "syk" med bare en lunge og skal unngå infeksjoner så godt som mulig.
Solgt Stålpetra til en verdig ny eier - Joda på samme tirsdag som jeg ble friskmeldt og utskrevet solgte vi Stålpetra, og nå havner hun i Arendal. Den nye eieren sier at han bare måtte kjøpe henne, for dette var båten han ville og skulle ha og han gleder seg som en unge til å ta fatt på båtlivet med damen vår. Ingenting ble skjult, av skavanker, rust og manglende vedlikehold. Den nye eieren kunne se mulighetene, tvers gjennom alt dette. Han hadde egentlig ikke tenkt å kjøpe båt enda, men bare måtte......og vi er så glade for at akkurat han ville ha henne. Det var noen andre også på banen. Det hadde nok blitt ganske traumatisk utover vinteren tror jeg, hvis noen av de andre hadde fått tilslaget.
Pasientreiser og trening. Tenk på dette også: to ganger i uken blir jeg hentet av taxi her utenfor huset og jeg blir kjørt til treningssenteret hvor jeg trener i en time. så står det en taxi utenfor og kjører meg hjem. Jeg betaler ingenting for trening og transport. Er det ikke helt utrolig? Og det beste, husk vi er svake mennesker alle sammen, jeg kan ikke skulke treningen. Det blir så omstendelig og tullete å ringe pasientreiser og avbestille taxi. da er det like greit å bare komme seg avgårde. En av mine taxisjåfører sa forresten, i spøk, at det er ikke lov å avbestille pasientreiser for å skulke, he he. Så jeg skulker ikke. Jeg er så frisk som aldri før, og det kan nok bl a skyldes at jeg trener jevnlig. Jeg har jo vært på Glittre og lært dette, hvor viktig det er. Det er altfor fristende å bli sittende i sofaen og strikke på denne årstiden.........
Huset vi bor i. Jeg er så glad for at vi tenkte på det at vi kom til å bli gamle og skrøpelige en gang. Huset vi fikk bygd i 1996 er tilpasset rullestol overalt. Her er omtrent alt på en flate, og ingen dørterskler eller hindringer noe sted innendørs. Utenfor er det asfalt og stein, flott underlag for rullestol der også. Jeg har vaskehjelp annen hver uke, og klarer fint å holde det noenlunde ryddig underveis. Jeg spretter jo rundt her inne uten problemer, blir jo selvfølgelig andpusten men har lært meg å ta meg inn igjen, ganske raskt. Det får vel bli lenge til jeg får oksygenbehov ved aktivitet, som det heter. Jeg tenker av og til på hvor vanskelig livet ville ha vært hvis vi fremdeles hadde bodd der vi bodde før, i et rekkehus fra seksti-tallet.
Jeg ser at jeg hele tiden bruker begrepet "vi". Det tar nok en tid før jeg skjønner at det ikke lengre er vi, men jeg............
AFP den gangen i 2005 Jeg ble uføretrygdet pga Kols i 2005 og da gikk gubben av med AFP 62 år gammel.. Fordi...vi ville reise mye til varmere strøk om vinteren. Mange advarte oss, økonomisk, vi kom til å tape så gruelig mye penger på dette!!! Pensjon og lønn og alt mulig ville bli så mye lavere. Heldigvis, det brydde vi oss da ikke om. Man må alltid snu tankene sine, og for oss måtte vi tenke på om vi kunne klare oss med det vi fikk utbetalt. Vi kunne ikke tenke på det vi eventuelt ville tape i pensjon mange år fram i tid..Vi fant ut at vi fint kunne klare oss med det vi fikk utbetalt. Turene sydover ble veldig billige, selvfølgelig, vi kunne reise når tilbudene var der. Fordeler var det jo også med båtlivet, vi kunne dra ut når været var bra, og dra hjem når været ble dårlig. en lykkelig tid!!! Vi måtte ikke vente til vi hadde ferie og fri fra jobben. Tenk om gubben hadde ventet til han ble 67 med å gå av med pensjon? Da hadde det ikke blitt mange år som pensjonist.
Johs fikk 70 friske og lykkelige år og et dårlig år. Vel, da jeg var som sykest, det var vel egentlig ikke noen lykkelige år. Men lykken lå i det at han kunne være hjemme med meg, og ha sin helse i behold når jeg trengte hjelp som aller mest. Han fikk diagnosen tykktarmskreft i sept 2013 og han døde i august 2014. Det gikk veldig fort. Han var oppegående her til en uke før han døde. Jeg ser meg rundt blant venner og kjente. Det er så utrolig mange som sliter og strever i flere år, med cellegift, smerter, angst. Når det først skulle være slik bestemt, at han skulle dø av kreften, så var det godt at det gikk så fort.
Vi har opplevd så mye og vi har hatt så mye moro i livet vårt sammen. Det blir mye minner med scanning av alle lysbildene våre. Fotografering er forresten noe som fremdeles er en stor aktivitet, og mange "bildevideoer" er laget og lagt ut på youtube. Der er navnet mitt "eljonorway", det er bare å søke etter det.
Fire unger og ni barnebarn - det er rikdommen det!! Ofte er vi samlet alle sammen, og da kan det faktisk bli ganske så bråkete. Det er sterke og egenrådige mennesker dette her. Alle har en mening om det meste, ja det er jo slik vi er. Men vi liker å være sammen, og er det så ofte vi kan. til jul og nyttår blir det samlinger igjen. Den eneste som ikke kommer er Sara og Nozomi.. Sara får vel ta det igjen når hun blir større, det er litt langt for en liten på halvannet år, med tidsforskjellen også å ta hensyn til. Men ellers kommer Harald fra Japan, jentene fra Sverige og gjester fra Bergen. Jeg sitter ikke alene her, gjemt og glemt akkurat, jeg er så takknemlig..........
Jeg er så takknemlig for at det ikke er skikkelig vinter enda. Jeg kan fremdeles kjøre ned til sentrum i min fine elektriske rullestol. Det er så utrolig godt å komme seg ut i frisk luft selv om jeg ikke lengre kan gå avgårde på egne ben lange strekninger. Rullestolen er et flott hjelpemiddel. Jeg har den stående ute i annekset vårt, enkelt å trille den ut. Med den kommer jeg meg omtrent overalt hvor jeg har ærender. Jeg handler, henter post, går på kafe, drar på tur for meg selv. Og selvfølgelig, jeg kan dra ut med andre som går normalt raskt uten at de må vente på meg hele tiden. Når snø og frost dukker opp må jeg nok dra fram TT-kortet mitt. Ja for jeg har jo det også, drosje gratis for opptil en viss sum hvert halvår. Er det noen sak?
Elins fine takknemlighetsbok. Det er min gode venn Elin som inspirert meg til å lage dette innlegget.. Hun bruker noe hun kaller takknemlighetsbok når ting ser for mørkt ut. Der skriver hun ned minst tre ting hun er takknemlig for. Det kan av og til være helt enkle og banale ting som å orke noe. Hun bruker boken også til å kikke tilbake i, for nytt påfyll. I den boken er det kun takknemlighet. Alt det vonde blir skrevet på ark og brent etterpå, da blir hun ferdig med det.
Jeg skal bruke innlegget mitt her på samme måte, lese i det når tunge og mørke tanker tar tak i meg, for det gjør de jo av og til...........
Friskmeldt fra lungekreft........tirsdag var jeg på Ahus, den aller siste kontrollen etter min lungekreftoperasjon. Tenk på det, jeg er en av de 12 % som fremdeles er i live 5 år etter at jeg fikk diagnosen lungekreft. Er det ikke fantastisk? Sprirometri viste en lungekapasitet på 27 %. dvs høyere enn sist. Jeg ba om å bli innskrevet igjen, på lunge/kolsavdelingen. Jeg syntest det ble litt skummelt å være uten disse kontrollene, at ingen skulle sjekke kapasitet og medisinering det var litt "ensomt" selv om jeg har en fantastisk fastlege så er han ingen lungespesialist.. Og jo da, jeg vil få innkalling til lungepoliklinkken på Ahus en gang i året, veldig bra. Hmmm jeg er jo fremdeles alvorlig "syk" med bare en lunge og skal unngå infeksjoner så godt som mulig.
Solgt Stålpetra til en verdig ny eier - Joda på samme tirsdag som jeg ble friskmeldt og utskrevet solgte vi Stålpetra, og nå havner hun i Arendal. Den nye eieren sier at han bare måtte kjøpe henne, for dette var båten han ville og skulle ha og han gleder seg som en unge til å ta fatt på båtlivet med damen vår. Ingenting ble skjult, av skavanker, rust og manglende vedlikehold. Den nye eieren kunne se mulighetene, tvers gjennom alt dette. Han hadde egentlig ikke tenkt å kjøpe båt enda, men bare måtte......og vi er så glade for at akkurat han ville ha henne. Det var noen andre også på banen. Det hadde nok blitt ganske traumatisk utover vinteren tror jeg, hvis noen av de andre hadde fått tilslaget.
Pasientreiser og trening. Tenk på dette også: to ganger i uken blir jeg hentet av taxi her utenfor huset og jeg blir kjørt til treningssenteret hvor jeg trener i en time. så står det en taxi utenfor og kjører meg hjem. Jeg betaler ingenting for trening og transport. Er det ikke helt utrolig? Og det beste, husk vi er svake mennesker alle sammen, jeg kan ikke skulke treningen. Det blir så omstendelig og tullete å ringe pasientreiser og avbestille taxi. da er det like greit å bare komme seg avgårde. En av mine taxisjåfører sa forresten, i spøk, at det er ikke lov å avbestille pasientreiser for å skulke, he he. Så jeg skulker ikke. Jeg er så frisk som aldri før, og det kan nok bl a skyldes at jeg trener jevnlig. Jeg har jo vært på Glittre og lært dette, hvor viktig det er. Det er altfor fristende å bli sittende i sofaen og strikke på denne årstiden.........
Huset vi bor i. Jeg er så glad for at vi tenkte på det at vi kom til å bli gamle og skrøpelige en gang. Huset vi fikk bygd i 1996 er tilpasset rullestol overalt. Her er omtrent alt på en flate, og ingen dørterskler eller hindringer noe sted innendørs. Utenfor er det asfalt og stein, flott underlag for rullestol der også. Jeg har vaskehjelp annen hver uke, og klarer fint å holde det noenlunde ryddig underveis. Jeg spretter jo rundt her inne uten problemer, blir jo selvfølgelig andpusten men har lært meg å ta meg inn igjen, ganske raskt. Det får vel bli lenge til jeg får oksygenbehov ved aktivitet, som det heter. Jeg tenker av og til på hvor vanskelig livet ville ha vært hvis vi fremdeles hadde bodd der vi bodde før, i et rekkehus fra seksti-tallet.
Jeg ser at jeg hele tiden bruker begrepet "vi". Det tar nok en tid før jeg skjønner at det ikke lengre er vi, men jeg............

Johs fikk 70 friske og lykkelige år og et dårlig år. Vel, da jeg var som sykest, det var vel egentlig ikke noen lykkelige år. Men lykken lå i det at han kunne være hjemme med meg, og ha sin helse i behold når jeg trengte hjelp som aller mest. Han fikk diagnosen tykktarmskreft i sept 2013 og han døde i august 2014. Det gikk veldig fort. Han var oppegående her til en uke før han døde. Jeg ser meg rundt blant venner og kjente. Det er så utrolig mange som sliter og strever i flere år, med cellegift, smerter, angst. Når det først skulle være slik bestemt, at han skulle dø av kreften, så var det godt at det gikk så fort.
Vi har opplevd så mye og vi har hatt så mye moro i livet vårt sammen. Det blir mye minner med scanning av alle lysbildene våre. Fotografering er forresten noe som fremdeles er en stor aktivitet, og mange "bildevideoer" er laget og lagt ut på youtube. Der er navnet mitt "eljonorway", det er bare å søke etter det.
Fire unger og ni barnebarn - det er rikdommen det!! Ofte er vi samlet alle sammen, og da kan det faktisk bli ganske så bråkete. Det er sterke og egenrådige mennesker dette her. Alle har en mening om det meste, ja det er jo slik vi er. Men vi liker å være sammen, og er det så ofte vi kan. til jul og nyttår blir det samlinger igjen. Den eneste som ikke kommer er Sara og Nozomi.. Sara får vel ta det igjen når hun blir større, det er litt langt for en liten på halvannet år, med tidsforskjellen også å ta hensyn til. Men ellers kommer Harald fra Japan, jentene fra Sverige og gjester fra Bergen. Jeg sitter ikke alene her, gjemt og glemt akkurat, jeg er så takknemlig..........
Elins fine takknemlighetsbok. Det er min gode venn Elin som inspirert meg til å lage dette innlegget.. Hun bruker noe hun kaller takknemlighetsbok når ting ser for mørkt ut. Der skriver hun ned minst tre ting hun er takknemlig for. Det kan av og til være helt enkle og banale ting som å orke noe. Hun bruker boken også til å kikke tilbake i, for nytt påfyll. I den boken er det kun takknemlighet. Alt det vonde blir skrevet på ark og brent etterpå, da blir hun ferdig med det.
Jeg skal bruke innlegget mitt her på samme måte, lese i det når tunge og mørke tanker tar tak i meg, for det gjør de jo av og til...........
søndag 2. mars 2014
Det er MIN sutredag i dag!!!!
Det er min sutredag i dag!!! Nei da, jeg bare tuller, jeg sutrer slett ikke i dag. Men det er litt alvor også dette her, med sutredager. Det er noen som visstnok tror at jeg aldri sutrer, at jeg er optimistisk og ser lyst på det meste hver eneste dag. Det stemmer ikke. Jeg går ned i kjelleren bare rett som det er. Og faktisk så anser jeg det som helt nødvendig å gå ned i kjeller av og til. Hvordan skulle jeg ellers sette pris på "livet på loftet"? Hvis jeg ikke visste hvordan det var i kjelleren mener jeg?
I familien vår har vi ett begrep som kalles "Sutredag.". Dette oppstod da vi var på båtferie. Kan dere se for dere en liten snekke med to voksne, fire barn (to ungdommer og to mindre gutter). Det skar seg selvfølgelig ganske raskt. Det skulle ikke mer til enn at noen stod i veien, og det skjedde jo hele tiden. Selvfølgelig - 23 fot er ikke all verden å boltre seg på. Vel vel, vi måtte gjøre noe, og fant opp Sutredagen. Den som hadde det verst til til frokost, den fikk tildelt dagen som sin egen sutredag. Vedkommende skulle da få lov til å sutre og grine hele dagen, bare kom igjen, ut med det, ut med alt sammen, alt er noe skikkelig dritt, været, båten, søsken, foreldre.........Vi andre skulle være blide og fornøyde, og holde med den "sure". Støtte og oppmuntre, dvs være enig i at alt i grunnen for akkurat ham/henne var sørgelige greier. Var det noen tilløp til sure miner hos noen andre enn den som hadde fått "tildelt" sutredagen, så var det straks tiltale; "Hallo, det er ikke DIN sutredag i dag!!"
Jeg tror nesten jeg kan si at dette fungerte aldeles utmerket. Jeg kan ikke huske en eneste person som klarte å opprettholde sutring hele dagen. -tvert i mot, det endte med latter og godt humør, fordi det ble rett og slett for dumt å være sur etterhvert som dagen gikk...... Eller kanskje var det det at det var fullstendig akseptert at i dag er jeg SUR og jeg har LOV til det!!
Vi har fortsatt dette med barnebarna, og det fungerer med dem også, og ja vi bruker det hjemme i hverdagen vår selv om vi nå er bare to som går her og stuller.......
Fordi, det er nødvendig å få lov til å være sur og grinete iblant. Det er ikke normalt å være blid og fornøyd hver eneste dag, jeg tror ikke det er det minste sunt heller. Men selvfølgelig, sutredager er det ikke så mange av på kalenderen, de må ikke få noe overtak........
Dessverre, jeg vet at det i enkelte familier finnes noen som har sutredag hver eneste dag. Det er ikke bra, lever du i et slikt forhold, gjør noe med det. KANSKJE DET ENESTE DU KAN GJØRE ER Å FLYTTE UT, MEN SÅ GJØR DET DA.............
Jeg tror nesten jeg kan si at dette fungerte aldeles utmerket. Jeg kan ikke huske en eneste person som klarte å opprettholde sutring hele dagen. -tvert i mot, det endte med latter og godt humør, fordi det ble rett og slett for dumt å være sur etterhvert som dagen gikk...... Eller kanskje var det det at det var fullstendig akseptert at i dag er jeg SUR og jeg har LOV til det!!
Vi har fortsatt dette med barnebarna, og det fungerer med dem også, og ja vi bruker det hjemme i hverdagen vår selv om vi nå er bare to som går her og stuller.......
Fordi, det er nødvendig å få lov til å være sur og grinete iblant. Det er ikke normalt å være blid og fornøyd hver eneste dag, jeg tror ikke det er det minste sunt heller. Men selvfølgelig, sutredager er det ikke så mange av på kalenderen, de må ikke få noe overtak........
Dessverre, jeg vet at det i enkelte familier finnes noen som har sutredag hver eneste dag. Det er ikke bra, lever du i et slikt forhold, gjør noe med det. KANSKJE DET ENESTE DU KAN GJØRE ER Å FLYTTE UT, MEN SÅ GJØR DET DA.............
lørdag 11. mai 2013
Hele verden.......
Pr i dag i skrivende stund har det vært 112.580 visninger på bloggen min. Den ble startet i 2010 så det er jo ihvertfall 2,5 år ca siden. Den har vært lest rundt omkring i omtrent hele verden, merkelig nok. Forresten kanskje ikke så merkelig likevel med nære slektninger i Japan, kusine i Australia, masse slektninger i USA, slektninger som jevnlig jobber i Thailand, og ellers kjentfolk som ferdes over hele verden. Det hender jo at de titter innom og titter etter bloggen selv om de er utenlands. Som kartet over her viser, mine lesere er godt spredt over hele verden, det er spennende!!
Det hender jeg blir litt forskrekket og overrasket når jeg snakker med folk her på hjemstedet mitt, og de vet akkurat det jeg holder på med å fortelle dem!! Hmm ja de leser bloggen min selvfølgelig. Jeg tenker ikke over det når jeg skriver og legger ut, at det er noen der ute som leser den. Jeg burde kanskje begynne å tenke på det, både på den ene og den andre måten! Nå er ikke jeg av dem som legger ut alle mine personlige meninger og følelser. Det tror jeg heller ikke at jeg kommer til å bli noen gang. Rett og slett fordi jeg orker det ikke selv en gang, å se feks mitt dårlige humør på trykk, eller mine stygge meninger om diverse rundt meg. Ja for her finnes det både dårlig humør og stygge meninger!!!
Det hender jeg blir litt forskrekket og overrasket når jeg snakker med folk her på hjemstedet mitt, og de vet akkurat det jeg holder på med å fortelle dem!! Hmm ja de leser bloggen min selvfølgelig. Jeg tenker ikke over det når jeg skriver og legger ut, at det er noen der ute som leser den. Jeg burde kanskje begynne å tenke på det, både på den ene og den andre måten! Nå er ikke jeg av dem som legger ut alle mine personlige meninger og følelser. Det tror jeg heller ikke at jeg kommer til å bli noen gang. Rett og slett fordi jeg orker det ikke selv en gang, å se feks mitt dårlige humør på trykk, eller mine stygge meninger om diverse rundt meg. Ja for her finnes det både dårlig humør og stygge meninger!!!
Ikke så ofte det, men dog, det ligger der, og i det siste faktisk veldig ofte. I sær om morgenen, jeg våkner om morgenen og er rett og slett sur........og gleder meg aldeles ikke til å stå opp. Jeg håper det går over snart, det er slitsomt, unødvendig og dumt. Jeg er så trøtt og sliten at jeg må legge meg ned og sove midt på dagen, tenk det!! Det kan vel være fordi jeg har hatt en del plager og problemer med denne kortisonbehandlingen jeg holder på med for tiden. Det er så utrolig lang tid å stå fire uker på hver dose. Og ute er det iskaldt fremdeles, ikke noe tegn til sommer og varme. Det er ikke engang vår og litt varme. Men positivt, i dag lå det et grønnskjær over løvtrærne, ikke verst det!!
Treffer jeg noen i morgen så sier de vel: "Såå du var i dårlig humør i går?? Det er det vel ingen grunn til? " Nei da, det er ingen grunn til det, jeg har det fint. Jeg tenkte på det ved frokostbordet i morges, tenk så heldig jeg er som slipper å gå på jobb når jeg får disse trøtthetsperiodene mine. Det kalles Fatigue, og kan være en senvirkning av cellegiften og strålebehandlingen. Andre, som er yrkesaktive, har det ikke så enkelt med å være både frisk og syk på samme tid. Men jeg kan dingle rundt her i pyjamas til langt på dag, og trygda plopper inn på kontoen hver eneste måned og jeg trenger ikke avlegge noe regnskap for noen om hvordan jeg disponerer dagen min. Jeg kan sitte med pc eller strikking hele dagen om jeg vil, og samtidig også om jeg vil det.......
Regnskap ja, hmmm jeg er jo fremdeles regnskapsfører, og jeg har da noen og oss selv som jeg skal hjelpe med regnskapene sine og snart er fristen der, 31. mai, kanskje på tide???
lørdag 4. mai 2013
Jeg blir provosert.....

Mener virkelig denne mannen at vi er så inni hampen dumme at vi skal tro på hans oversettelser av skype-og sms-språket? Han kan da virkelig ikke tro det? Kan han virkelig tro at hele Norge og juryen også er så lite skarpe i hodet sitt at de skal tro på ham når han sier at blaut er "å måtte på do"? Når han spør "Er du blaut?" så mener han at vi skal tro at det betyr "må du på do?" Nei men kjære dere da er det jo allerede forseint å gå på do, hvis du allerede har blitt blaut!!
Det har blitt sendt omtrent 1000 skypemeldinger mellom disse to i løpet av et tidsrom på.omtrent ett år.....
Her er et lite utdrag, bedøm selv:
"Klokken 12.12 skriver han til jenta: Så vakker du er
To minutter senere kommer det en ny melding fra Vågå-ordføreren: Sit nakjen e
Klokken 12. 18, fra Øygard: Orka kje sjå på d å veta at e ikkje fæ tå på d
Klokken 12.28: Blaut?
16 minutter senere: Vil sjå d
Klokken 12.46: Susss
Klokken 12.47: Vil tå på d
Klokken 14.27: Nuss og klæmcå ut å inn å alt samen
Klokken 14.27: Vil du bli kjerrinje mi
Klokken 20.20: Oss pratar seinare. Likar ikkje å prate når NN (jentas stefar) eller mor di er der, kan ta til å lure på oss
Klokken 20.21: Men dei ser og høyrer at du er skype og da veit dei at det deg og meg
Klokken 20.24: Vil berre prate mæ d på rummet ditt "
HER KAN DU LESE MER OM SKYPEMELDINGENE; HVIS DU ORKER::::::::
Og dette var jo et veldig lite utvalg av dialog mellom disse to. Det var vel tusenvis av sms-er også, med ganske avslørende innhold.
I et blogginnlegg hvor denne mannen blir fremstilt som en som kunne fortjent å få en pris (NB NB ironi!!!!), så fant jeg noen oppklaringer:
"Mannen" oppklarer en del ord og utrykk.
” Skal vi dusje sammen ” = Dette er en måte å beskrive at man skal vaske/steame hytta sammen før den skal males/renses. Hytta ligger svært værutsatt til.
” Skal vi kose litt først ” = En måte å beskrive at man skal drikke brus og spise godterier sammen.
” Er du naken ” = En måte å beskrive at man er tynnkledd og fryser. Og han hevder å aldri ha sett jenta naken ( trolig bare tynnkledd, når hun fryser…)
” Er du våt ” = En annen måte å spørre om hun skal på toalettet.
” Jeg vil ha deg” = Jeg vil at du skal komme og bo sammen med meg og min kone, som vår datter, event jeg vil alltid stille opp for deg.
Ja ja, døm selv, tenk selv, hva mener du om dette? Kan han virkelig tro at vi er så dumme? Kanskje vi er det???
Jeg har ikke lagt ut noen tanker om hva denne mannen er anklaget for, jeg og alle andre vet jo hva det dreier seg om. Jeg har heller ikke lagt ut noen mening om hva jeg mener om hva han er anklaget for, og hva jeg mener om hvilken dom han burde få.......
Jeg føler meg forulempet av denne mannen som virkelig tror at jeg, og mange andre i dette land er så stokk-dumme at vi ikke skjønner hva han har drevet på med. Farsrolle kaller han det, takk og pris da for at han selv ikke har fått barn, det skulle ha tatt seg ut!!! Jeg føler at jeg blir betraktet som en idiot av denne mannen (og også av hans "venner" ) som vil ha meg til å tro på hans ordbok fra Gudbrandsdalen. Og hvordan denne jenta føler seg kan man jo tenke seg, meg er det jo ikke synd i selv om jeg føler meg forulempet!!

mandag 1. april 2013
Spillforespørsler, enkelt å kvitte seg med.....
Det er ikke noe å stresse med dette her. Det er så enkelt så......Sjekk bildet over her. Når du får en forspørsel om spill, så ikke bli irritert og legg i vei og skriv masse tull om at du slett ikke vil ha slike forespørsler. Det er ikke sikkert at avsender vet at du har fått noe en gang.
Nei da, pust dypt og sjekk dette bildet. Ser du pilen der oppe øverst til venstre?
Punkt 1. Klikk på det merket. Da vil du se at noen har invitert deg til et spill.
Punkt 2. Se den andre pilen som peker mot Deaktiver. Vel, klikk i krysset
Punkt 3. Da får du plutselig to valg ser det ut som, nemlig Deaktiver eller Behold aktivert. Velg Deaktiver, klikk der den røde pilen peker.
Punkt 4. Så får du en fin melding, du vil ikke få flere varsler fra dette spillet!!
Verre var det ikke, og slik kan du gjøre hver gang du får en spillforepørsel. Dette er absolutt den beste måten å gjøre det på, etter min mening. Og så er det litt viktig å huske på, mener jeg, at disse spillene faktisk kan gjøre stor nytte for seg, hos enkelte!!!

I dag kan jeg ikke fatte at jeg holdt på med det. Det frister ikke i det hele tatt. Men irritert blir jeg ikke, for jeg husker enda hvor stor nytteverdi det hadde for meg der og da.
Ta vare på denne oppskriften merk den som favoritt/bokmerke ett eller annet sted så slipper du å skrive masse greier på veggen din, masse som blir borte med en gang og som ikke virker.
....og vil du følge bloggen på Facebook finner du linken HER og velger Liker
....og vil du følge bloggen på Facebook finner du linken HER og velger Liker
tirsdag 22. januar 2013
En merkelig verden........
Jeg tenkte først å skrive "En gal verden", men ombestemte meg. Tusenvis av unge jenter vil vel være helt uenig med meg i at det er en gal verden vi lever i. Jeg tenker på bloggjenter, jenter som kan tjene opptil 100.000 kr på en måned!! Nå er det nok ikke så mange som tjener et slikt beløp i måneden, det er vel kanskje bare en håndfull, men likevel.........Denne håndfull med jenter har tusenvis av tilhengere.
Denne jenta som jeg linker til her, starter bloggen sin med denne introduksjonen:
Hei! Mitt navn er Therese og jeg er 18 år. Denne bloggen har jeg holdt på med i over 3 år, og det er noe jeg trives veldig godt med. Det er blitt både en hobby og en jobb for meg. Jeg skriver hovedsaklig om hverdagen min, sminke, mote, hår osv. For kontakt kan du bruke oppgitte mailadresser under, og ønsker du å sponse eller ha et samarbeid bruker du reklamemailen.
Hun startet da hun var 15 år, og hun har jo virkelig lagt sitt gullegg, så lenge det varer, og det kan det jo, vare lenge mener jeg. Det er vel soleklart at reklamesalg gir penger i kassa, med så mange visninger pr dag.
Her er linken til bloggen hennes, og jeg har laget link til det siste innlegget hennes pr i dag. Ja hva synes dere da? Er dette verdt en månedslønn på 100.000? Er det så godt skrevet og så meningsfylt at det gir noe til 56.000 unge jenter? Daglig?
Akkurat nå ligger hun på 2. plass på Blogglisten.no etter Fotballfruen som topper listen med over 100.000 visninger pr dag. Fotballfruen stiller nok i en annen klasse. Hun er eldre enn Therese og hun er utdannet journalist. Temaet hennes er også klær, sminke, hår i tillegg til trening og kost.
Jo det er en merkelig verden..........
Min blogg, kreftbloggen, har hatt over 90.000 visninger siden jeg startet den i 2010. Jeg er ganske imponert over dette!! Det er sånn ca 100 innom hver eneste dag. Jeg burde vel døpe den om til kreft/samfunnsbloggen snart. Jeg har jo begynt på det fjerde året etter kreftoperasjonen, og jeg ser at jeg heldigvis fjerner meg mer og mer fra å være kreftpasient til å bli et vanlig menneske igjen!!
Jeg tror ikke jeg hadde fått flere "tilhengere" om jeg hadde fortalt hva jeg hadde på meg, dagens outfit, rett og slett. ville blitt omtrent slik: Blå treningsbukse, ukjent merke, opprinnelsesår ca 1980. Hvite crocks med blomstermønster, kjøpt på Kypros i 2006. Orange jakke med flettemønster, merke Womens wear, årgang 2009. Akk ja for en underlig verden..........
Denne jenta som jeg linker til her, starter bloggen sin med denne introduksjonen:
Hei! Mitt navn er Therese og jeg er 18 år. Denne bloggen har jeg holdt på med i over 3 år, og det er noe jeg trives veldig godt med. Det er blitt både en hobby og en jobb for meg. Jeg skriver hovedsaklig om hverdagen min, sminke, mote, hår osv. For kontakt kan du bruke oppgitte mailadresser under, og ønsker du å sponse eller ha et samarbeid bruker du reklamemailen.
Hun startet da hun var 15 år, og hun har jo virkelig lagt sitt gullegg, så lenge det varer, og det kan det jo, vare lenge mener jeg. Det er vel soleklart at reklamesalg gir penger i kassa, med så mange visninger pr dag.
Her er linken til bloggen hennes, og jeg har laget link til det siste innlegget hennes pr i dag. Ja hva synes dere da? Er dette verdt en månedslønn på 100.000? Er det så godt skrevet og så meningsfylt at det gir noe til 56.000 unge jenter? Daglig?
Akkurat nå ligger hun på 2. plass på Blogglisten.no etter Fotballfruen som topper listen med over 100.000 visninger pr dag. Fotballfruen stiller nok i en annen klasse. Hun er eldre enn Therese og hun er utdannet journalist. Temaet hennes er også klær, sminke, hår i tillegg til trening og kost.
Jo det er en merkelig verden..........
Min blogg, kreftbloggen, har hatt over 90.000 visninger siden jeg startet den i 2010. Jeg er ganske imponert over dette!! Det er sånn ca 100 innom hver eneste dag. Jeg burde vel døpe den om til kreft/samfunnsbloggen snart. Jeg har jo begynt på det fjerde året etter kreftoperasjonen, og jeg ser at jeg heldigvis fjerner meg mer og mer fra å være kreftpasient til å bli et vanlig menneske igjen!!
Jeg tror ikke jeg hadde fått flere "tilhengere" om jeg hadde fortalt hva jeg hadde på meg, dagens outfit, rett og slett. ville blitt omtrent slik: Blå treningsbukse, ukjent merke, opprinnelsesår ca 1980. Hvite crocks med blomstermønster, kjøpt på Kypros i 2006. Orange jakke med flettemønster, merke Womens wear, årgang 2009. Akk ja for en underlig verden..........
Etiketter:
barbie,
blogg,
outfit-blogg,
sminkeblogg,
Tanker om mangt
søndag 20. januar 2013
Den gang da og hver gang når............
Vel så er det sikkert hodet mitt det er noe feil med. Hvorfor er det så mange som skriver på dialekt? Det er jo så mange dialekter, og slett ikke lett å forstå alle. Jeg må nesten lese teksten høyt for meg selv for å få med meg meningen med det som står skrevet. Nok en gang, nå føler jeg meg omtrent veldig ubegavet og dum. Jeg er nok sikkert det.
Men en ting vet jeg, og det er nok sikkert på grunn av en dyktig norsklærer på barneskolen, jeg vet forskjellen på DA og NÅR!!!!
Hver gang - NÅR. Den gangen - DA. Jeg blir vel nærmest hysterisk når jeg leser følgende setning:
Når jeg kom hjem i går kveld var det veldig kaldt inne i stua!!! Stakkars fyr tenker jeg, alltid kaldt i den stua der om kvelden. Nei det skulle ha stått: "DA jeg kom hjem i går kveld........"
Eller denne da:
"Når jeg var ferdig med å spise middagen, gikk jeg til butikken for å handle mat for resten av uken. Når jeg kom hjem etter å handlet, begynte jeg å ta oppvasken."
Nå kan det vel godt hende at dette faktisk er gjøremål som er en sannhet, hver gang han har spist middag så går han til butikken, og hver gang når han kommer hjem så tar han oppvasken.
Jeg må nok skjerpe meg, det er nok mange som irriterer seg over min skrivemåte også. Jeg har fått signaler om at jeg vrir til dialekt på mange måter, så vi har noe alle sammen. Jeg har til og med fått høre at noen sitter omtrent med rødblyanten når de leser blogger, artikler og andre innlegg. Stakkars dem, de får jo ikke med seg så mye av innholdet da, jeg får skjerpe meg! Skjerpe meg slik at ikke jeg også blir slik, med rødblyanten...........
onsdag 24. oktober 2012
Krybbedød

Min yngste er født i 1974. Da var det allerede "bestemt" at spebarn skulle ligge på magen. Det var best for dem. Slike opplysninger fikk vi på barnekontrollen og på fødeavdelingen. Nå var jo dette mitt fjerde barn, og jeg tror jeg la ham på mage et par ganger. Det ble helt feil i mitt hode, og ungen ble straks snudd riktig vei igjen. Jeg kunne absolutt ikke se noen grunn for å endre det som jeg selv hadde gjort, og min mor, og min mormor og mange før dem igjen. Ungen trivdes best med å ligge på siden, annenhver side annehver gang, slik hadde vi lært det.
Jeg ble ikke forundret da krybbedødstallene gikk ned da "myndighetene" anbefalte å gå vekk fra den magestillingen som for meg virket veldig unaturlig for et lite spebarn.
Og det jeg nå undres over er hvem som fant på det tullet? Har de fått straff eller noe slikt? Ettersom denne legen nå har fått pris? Det var en modig barnelege som turte og ville og kunne klare å få snudd den galskapen, han fortjener virkelig denne prisen. Men hvem fant på det i første omgang? Hvem er det som klekker ut slike dumheter? Og attpåtil får gehør for dem? Skal vi snart, kollektivt, begynne å følge fornuft, og ikke myndighetenes gode råd for alt mulig?
fredag 19. oktober 2012
Mange prosjekter

Det finnes en butikk på nettet som heter epla.no. Der har vi, og veldig mange andre også masse fint for salg. Våre spesialiteter der er rekvedkunst, CD med maritimt preg og allsanghefter. Ellers så finnes alt du trenger og mer til på Epla

I neste uke kommer mine to barnebarn fra Sverige hit på høstferie, og da skal det nok bli en fototur til elva for å finne passende fjøler for å lage kunstverk av. Selv klarer jeg ikke lengre å vandre langs elva, så jeg får låne ut fotoutstyret til de spreke. Så skal vi lage kunstverkene, og fotografere trinn for trinn, det skal bli veldig bra tenker jeg.
Uken etterpå kommer musikersønn fra Japan, da skal det arrangeres konsert i kirken. Mye artig arbeid rundt dette også, med markedsføring, pressemelding og planlegging. I dag skal vi rundt omkring for å henge opp plakater. Facebook-siden med arrangementet skal oppdateres, og det samme skal hjemmesiden. Det blir nok en flott konsert, og bra at folk gjerne vil komme. Her kan du lese om dette: Konsert
Jeg kan vel ikke akkurat kalle nye blogger for et prosjekt, men av og til så tar jeg en runde på morgenkvisten, (ehhh har vært veldig veldig tidlig nå i kortison-perioden, men fint å ha noe å holde på med….) jeg sjekker aviser og andres blogger. Bloggene finner jeg på blogglisten, men skygg unna topplisten, velg andre kategorier. På topplisten er det ikke bare, men mye - moter, sminke og jåleri. På blogg.no er det litt av hvert (40+). Det er mye ”søppel” men du verden for noen godbiter også. Min nyeste favoritt, som jeg har lagt til blogglisten min slik at jeg kan følge med er Ideatroll. En utrolig fin blogg, med velskrevne, velfunderte, humoristiske, alvorlige og meningsfulle innlegg. Dessuten så liker jeg troll veldig godt, så designet falt jeg også for.
Eljosfoto er også aktiv. Jeg finner stadig på nye bilder/musikk/film jeg må sette sammen, kanskje mest til glede for meg selv. Vi har virkelig glede av våre fotos på denne måten. Ettersom jeg legger dem ut på youtube, og har youtube på TV-en så kan vi se på dem stadig vekk, på stor skjerm. Jeg heter eljonorway der inne. Hvor ofte koser du deg med bildene du tok i sommer? Prosjektet nå er bilder og musikk fra Sørlandet. I løpet av vår tre ukers båtferie i sommer tok jeg 1400 bilder. Det ble vel omtrent like mange før og etter også så det er litt å velge i.
Reisebloggen er visst i ventemodus, og jeg vet akkurat hvorfor. Jeg har et prosjekt der også. Jeg har skrevet om Skipper Eli før, min tipp, tipp……oldemor som var heks på 1700-tallet. I sommer var vi og besøkte gården der hun vokste opp og levde sitt voksne liv. Det var en overveldende opplevelse, rett og slett. Mange nye opplysninger fikk vi, og det var ganske merkelig alt sammen. Det blir et stort innlegg om en reise bakover i tiden. Kanskje derfor det er litt vanskelig å få begynt med det, men det surrer oppe i hodet hele tiden……..

Og her har jeg samlet alle linkene jeg har anbefalt i dag:
Nok å sjekke opp her for resten av dagen !!!
tirsdag 26. juni 2012
Friske, syke og ferjer.

Det var merkelig dette, er det ikke noe system for plassering av biler med handicapskilt om bord i ferjer? Jeg synes det var noen ekle opplevelser, og gleder meg absolutt ikke til neste gang, hvis det blir noen neste gang. Det virket veldig veldig tilfeldig alt sammen…….Hvordan gjør andre det, andre som er avhengig av heis og en plassering hvor man kommer seg ut av bilen og inn i heisen? Kanskje ferjer bare er for de som fungerer bra? Vi har ingen erfaring med dette problemet, kanskje det er en veldig enkel løsning som vi ikke vet om?
mandag 18. juni 2012
Sommer?
Det var en travel dag på lørdag. Masse regn og to spilleoppdrag for gubben og korpset. Silregn første oppdrag. Bedre vær neste oppdrag. Jeg var med hele tiden, godt kledd i regnfrakk og støvler. Men det var kanskje ikke så lurt likevel, jeg piper i dag, surkler og piper, det er ganske irriterende! Ikke akkurat det at det piper, men at jeg tåler så lite……
I dag blir det full kvote med astamedisiner og pef-fløyte. Nå er det ikke så mange dagene til vi skal av gårde til Vestlandet, en 70-årsdag som skal feires der. Etterpå er båt på land, pusse, pusse. Det blir vel ikke så mye pussing fra min side da. Så er det konfirmantjubileum i nord, det blir vel minst en uke på den turen. Da er det i grunnen best at helsa er i orden igjen, og ja jeg tror faktisk at det går bra.
Det er vel bra å være optimist, jeg har vært innlagt på sykehus tre ganger allerede i år, men pytt san, ut på tur, planlegge masse det er tingen. Kan ikke sitte hjemme og sture og vente på å bli syk igjen. Jeg føler meg fremdeles mye bedre på de fleste måter. Dette med piping, det er ”bare” astma det…….
Det er sommer, selv om det regner. Jeg har kjøpt meg nye sandaler. Uansett så blir det sommer i november-desember, på Lanzarote.
Uteområdet her hjemme er omtrent ferdig, og det ble så pent. Det er bare litt synd at det er for kaldt for å sitte ute. Varmen kommer vel snart igjen får vi tro, og enn så lenge, vi ser det når vi farer forbi fra døra til bilen!
I dag blir det full kvote med astamedisiner og pef-fløyte. Nå er det ikke så mange dagene til vi skal av gårde til Vestlandet, en 70-årsdag som skal feires der. Etterpå er båt på land, pusse, pusse. Det blir vel ikke så mye pussing fra min side da. Så er det konfirmantjubileum i nord, det blir vel minst en uke på den turen. Da er det i grunnen best at helsa er i orden igjen, og ja jeg tror faktisk at det går bra.
Det er vel bra å være optimist, jeg har vært innlagt på sykehus tre ganger allerede i år, men pytt san, ut på tur, planlegge masse det er tingen. Kan ikke sitte hjemme og sture og vente på å bli syk igjen. Jeg føler meg fremdeles mye bedre på de fleste måter. Dette med piping, det er ”bare” astma det…….
Det er sommer, selv om det regner. Jeg har kjøpt meg nye sandaler. Uansett så blir det sommer i november-desember, på Lanzarote.
Uteområdet her hjemme er omtrent ferdig, og det ble så pent. Det er bare litt synd at det er for kaldt for å sitte ute. Varmen kommer vel snart igjen får vi tro, og enn så lenge, vi ser det når vi farer forbi fra døra til bilen!
søndag 6. mai 2012
De minste
På Ahus hotell er det to avdelinger. I 1.etasje er det rom for pasienter og pårørende. I 2, etasje er det barselhotell. Nå skal jeg ikke begi meg ut på noen forklaring på ting jeg ikke vet så mye om men jeg tror at de som har hatt en grei og normal fødsel og mor og barn er friske og kjekke da blir de overført hit. Mamman på bildet her til venstre vet jeg ikke navnet på, men hun godkjente at jeg la ut bildet her på bloggen.
Vi møtes i spisesalen flere ganger om dagen, de aller minste blir trillet rundt i ”plastkasser” på hjul, og som oftest er både mor og far her. Det er ikke mye skriking på disse våre aller minste. Til frokosten var det hele syv små i dag, og den ene som gråt ble straks lagt til puppen hos mamman sin.
Tenk for en forskjell dette er fra da vi fikk barn på 60- og 70-tallet! I dag er familien samlet, og bor på samme hotellrom. De har sine pleiere borte i gangen de også. Barnet er hos sin mamma hele tiden, fra det øyeblikket de blir født. Og pappan får også bli kjent med den lille.
Da vi fikk barn ble barnet tatt fra oss etter at vi en kort stund fikk lov å telle fingre og tær og ellers sjekke det nødvendige. Etter 12 eller 24 timers ”hvile” (husker ikke helt) så fikk vi inn barnet for amming…… Ellersnbestod dagen i at vi fikk ammetider hver 3. eller 4, time, og barnet ble båret inn og ut igjen. Det var vel noen timers opplæring i bleieskifte og bading også.
Collet Morsmelkerstatning ble en ganske vanlig vare i handlekurven etter at vi hadde vært hjemme noen dager. I dag lurer jeg faktisk på om ikke den adskillelsen vi ble utsatt for på sykehuset ødela veldig mye for ammingen på den tiden, for mange av oss. Likeså den strenge 4-timerssyklusen som var så viktig. Takk og pris i hvert fall for at jeg unngikk den ”liggepåmagen-trenden”. Da jeg fikk mitt fjerde barn var de begynt med det, men som en erfaren mamma den gangen fant jeg det som helt håpløst å legge den lille babyen på magen i senga og vogna.
Man blir litt nostalgisk av å sitte å se på alle disse nyfødte hver eneste dag, flere ganger om dagen, og det kommer mange tanker!
Da jeg fikk mitt første barn, i 1966, fikk jeg plass på et privat fødehjem eid av Røde Kors. Her måtte det fremvises vigselsattest for å slippe inn. Barnefaren fikk lov å være til stede hele tiden, Han fikk da selvfølgeig ikke overnatte, men kunne komme og gå omtrent som han ville. Oppholdet var en hel uke og det kunne vel omtrent sammenlignes med hotellopphold dette.. Men også der var det hvileregelen og de små ble ”oppbevart” i egne rom. Da jeg skulle ha det neste barnet var vi flyttet, til Stavanger, og jeg fikk omtrent panikk da gubben fikk overlevert mine klær og beskjed om å komme tilbake neste dag. Hjelp!! Dette var et offentlig sykehus, men jeg hadde trodd at han kunne være der hele tiden. Jeg tror vel at jeg uttrykte at da ville jeg også hjem igjen, men det gikk jo selvfølgelig ikke an.
Jeg var ikke ukjent med små babyer før jeg fikk mine egne. Det var jeg som lånte alle naboens små, trilla dem og stelte dem. Men jeg kjenner mange som omtrent fikk sjokk da de kom hjem på den tiden, med et ukjent lite vesen de hadde sett hver fjerde time og knapt nok det.
Heldigvis, enkelte ting har virkelig gått framover, jeg blir så glad når jeg ser at også pappaer løfter opp sin lille baby der nede i spisesalen!
Vi møtes i spisesalen flere ganger om dagen, de aller minste blir trillet rundt i ”plastkasser” på hjul, og som oftest er både mor og far her. Det er ikke mye skriking på disse våre aller minste. Til frokosten var det hele syv små i dag, og den ene som gråt ble straks lagt til puppen hos mamman sin.
Tenk for en forskjell dette er fra da vi fikk barn på 60- og 70-tallet! I dag er familien samlet, og bor på samme hotellrom. De har sine pleiere borte i gangen de også. Barnet er hos sin mamma hele tiden, fra det øyeblikket de blir født. Og pappan får også bli kjent med den lille.
Da vi fikk barn ble barnet tatt fra oss etter at vi en kort stund fikk lov å telle fingre og tær og ellers sjekke det nødvendige. Etter 12 eller 24 timers ”hvile” (husker ikke helt) så fikk vi inn barnet for amming…… Ellersnbestod dagen i at vi fikk ammetider hver 3. eller 4, time, og barnet ble båret inn og ut igjen. Det var vel noen timers opplæring i bleieskifte og bading også.
Collet Morsmelkerstatning ble en ganske vanlig vare i handlekurven etter at vi hadde vært hjemme noen dager. I dag lurer jeg faktisk på om ikke den adskillelsen vi ble utsatt for på sykehuset ødela veldig mye for ammingen på den tiden, for mange av oss. Likeså den strenge 4-timerssyklusen som var så viktig. Takk og pris i hvert fall for at jeg unngikk den ”liggepåmagen-trenden”. Da jeg fikk mitt fjerde barn var de begynt med det, men som en erfaren mamma den gangen fant jeg det som helt håpløst å legge den lille babyen på magen i senga og vogna.
Man blir litt nostalgisk av å sitte å se på alle disse nyfødte hver eneste dag, flere ganger om dagen, og det kommer mange tanker!
Da jeg fikk mitt første barn, i 1966, fikk jeg plass på et privat fødehjem eid av Røde Kors. Her måtte det fremvises vigselsattest for å slippe inn. Barnefaren fikk lov å være til stede hele tiden, Han fikk da selvfølgeig ikke overnatte, men kunne komme og gå omtrent som han ville. Oppholdet var en hel uke og det kunne vel omtrent sammenlignes med hotellopphold dette.. Men også der var det hvileregelen og de små ble ”oppbevart” i egne rom. Da jeg skulle ha det neste barnet var vi flyttet, til Stavanger, og jeg fikk omtrent panikk da gubben fikk overlevert mine klær og beskjed om å komme tilbake neste dag. Hjelp!! Dette var et offentlig sykehus, men jeg hadde trodd at han kunne være der hele tiden. Jeg tror vel at jeg uttrykte at da ville jeg også hjem igjen, men det gikk jo selvfølgelig ikke an.
Jeg var ikke ukjent med små babyer før jeg fikk mine egne. Det var jeg som lånte alle naboens små, trilla dem og stelte dem. Men jeg kjenner mange som omtrent fikk sjokk da de kom hjem på den tiden, med et ukjent lite vesen de hadde sett hver fjerde time og knapt nok det.
Heldigvis, enkelte ting har virkelig gått framover, jeg blir så glad når jeg ser at også pappaer løfter opp sin lille baby der nede i spisesalen!
fredag 23. mars 2012
Dialekt?

Det er noen, faktisk veldig mange som skriver på dialekt både på Facebook og på kommentarer til diverse artikler på nettet. Hvorfor gjør dere det? Det er veldig kronglete å lese, jeg må nesten lese det høyt for å forstå det, og det finnes jo så mange forskjellige dialekter i Norge, ikke like lett å forstå alle sammen.
Men bokmål forstår vi alle, stort sett da. Kanskje det skrives på dialekt for å unngå ”skrivefeil”?
Kommentaren jeg leste nettopp var til en artikkel om at alle får nå tilsendt sin selvangivelse på papir. Kommentaren var skrevet på dialekten trøndersk og var omtrent umulig å forstå sånn i farten. Jeg er vant til å lese fort, kan det være derfor jeg blir så irritert? Dialekt gjør at jeg må tenke og lese ord for ord.
Abonner på:
Innlegg (Atom)