Lungekreft

Surstoffopptaket mitt er aldeles utmerket.

Lungekreft er vel noe av det verste man kan få.  Bare 11,8% av dem som får diagnosen lever etter 5 år.  Det er dårlig prognose det.  Jeg fikk denne forferdelige diagnosen i 2009, ble operert 20. august samme året.  Etterpå var det strålebehandling og cellegift.

Det som var veldig vanskelig hos meg var jo det at jeg hadde astma og Kols i tillegg.  Kols med bare en lunge er ikke akkurat så veldig bra.  Jeg hadde vært røykfri i 11 år og trodde vel nesten at jeg skulle slippe å få lungekreft.  Men men,  jeg fikk i både pose og sekk.

Jeg har fått mange nye lesere/følgere dette siste året, så da er det vel på tide med en liten reprise på hva og hvorfor denne bloggen finnes.  En kortfattet oppsummering, det blir kanskje litt mye å lese seg igjennom nesten 400 innlegg.....

Bloggen min ble skapt på grunn av alle telefoner og henvendelser som kom da jeg fikk diagnosen og ble operert, mange ville vite hvordan det gikk, hva som skjedde.  Det ble ganske travelt og strevsomt og vondt for de som var hjemme og måtte svare på telefoner.  Da var det i grunnen veldig greit å legge dette ut på blogg/facebook.

Litt senere ble bloggen publisert på nettsidene til kreftforeningen.no.  Det finnes ikke så mange blogger og historier om lungekreft.  De fleste dør jo, og det er jo ikke akkurat så optimistisk for dem som får denne diagnosen.   Min historie forteller at det går faktisk an å overleve etter fem år, og attpåtil leve et godt liv med en lunge og veldig redusert lungekapasitet.

Bloggen er fremdeles i virksomhet.  Jeg sendte spørsmål til kreftforeningen om de syntes at jeg skulle legge den ned nå som jeg var kreftfri, men fikk det svaret at det burde jeg absolutt ikke. Den gir håp til dem som rammes. Nå blir det jo til det at jeg skriver om mye rart som skjer rundt meg, det blir jo slett ikke bare sykdom.  Det er så mye jeg er opptatt av og med, og dette viser jo også et annet bilde av en fryktet sykdom.

Jeg kan ikke tenke på sykdom hele tiden.  I grunnen så liker jeg ikke å tenke på det i det hele tatt.  Jeg skrev et innlegg tidligere om å fortrenge virkeligheten og lyve for seg selv.

Besøk av denne, jo litt for ofte kanskje......

Det er jeg virkelig flink til, det er måten jeg holder meg oppe på. Mange tror at jeg er så utrolig flink og "tapper".  Jeg er nok ikke det.  Det hender jeg både tramper i gulvet og hyler og skriker, banner og raser over min skjebne og alt mulig.  Men det går fort over.  Det er så mye å være takknemlig for.  Jeg vant jo nesten i "lotto" ettersom jeg vandrer rundt her fremdeles.

Jeg blir veldig godt tatt vare på av helsevesenet.  Min fastlege er vel omtrent hyperaktiv.  Hvis jeg har vondt noen steder så er det vips avgårde til alle mulige undersøkelser, ikke noe skal gjemmes bort. Jeg er utskrevet fra kreftavdelingen på Ahus, og overført til lungeavdelingen.  Der sukker lungelegen hver gang jeg kommer til kontroll, og han sier: "Nei og nei dette var da skrøpelige greier!!" -   "Nei sier du det, sier jeg, "jeg klarer meg da riktig så bra, vandrer rundt i heimen, trenger ikke surstoff, ordner i huset, lager mat, kan handle i butikken."  Jeg må ha surstoff hvis jeg skal på lengre flyreiser (over 2,5 timer), og det finnes små hendige apparater man får låne med seg, ikke noe problem det heller.

Det viktigste er vel å konsentrere seg om det man klarer, og ikke tenke på det man ikke klarer..........men skal jeg nå være ærlig så er det en ordentlig drittdag i dag, og jeg føler vel at jeg snart ramler ned i det svarte hullet jeg har skrevet om før, hvis jeg ikke skjerper meg........det er slike dager også.   Men alle bestemmer selv hva de skal tenke på, det er "bare" å vri seg, snu seg rundt, tenke på det som er bra.

Å nei, det er nok ikke like enkelt bestandig.  Jeg overdriver nå.  Det er lov å være deprimert og klage litt innimellom, men ikke i dagevis, og ikke plage så mange andre med det heller.  Det gjør ikke noe godt.  Jeg fant en fin tegning og en fin tanke på fjesboka, og tar den med her.  Virkelig lurt er det å finne det man gleder seg til og gleder seg over, da får vi det artig to ganger som det står her, og akkurat nå er det å glede seg til Nordlandstur, og våren, og sommeren og til Lanzarotetur.  Og så kan jeg glede meg til å flytte inn i ny leilighet, helt nybygd til og med.  Sannelig kan jeg glede meg til mye ......når jeg bare tenker etter,.....

slik er det bare...

Bevar Sørum Legevakt, og alle de andre legevaktene i små kommuner.......

Nok en gang, forslag fra Rådmannen i Sørum Kommune, legevakta må bort for å spare noen kroner!  Dette skal behandles i kommunestyremøtet 18. juni.  Det er jo ganske tøvete alt sammen, det koster vel å leie seg inn i Lillestrøm også?  Det er noe som ligger i vår tid dette her, å bygge ned det som tidligere har blitt bygd opp.  Merkelig.........det sprer seg over det ganske land, små sykehus, akuttmottak, legevakter......bort med det!!

Sørum har vel hatt som et slags slagord: Sørum, den gode kommune.  Nå er det vel slik at en kommune uten legevakt er slett ingen god kommune, det er en dårlig kommune som ikke gjør sitt beste for sine innbyggere.  Det er vel noe vi alle kan være enige om.  Å komme seg til Lillestrøm eller Ahus i en fart er ikke alltid like lett.  Det er ikke alltid like raskt å få tak i drosje, det er ikke alle som kan kjøre selv.  Tog er selvfølgelig ikke aktuelt, skal du på legevakta en sen kveld er du ikke i stand til å ta toget.

Vi flyttet til Sørum i 1971.  Da hadde vi bodd 5 år i Stavanger.  I forhold til Sørumsand så er Stavanger en stor by.  Å sitte på legevakta i en stor by og vente og vente med en astmasyk og kanskje feberhet unge på fanget, i timevis, det var et mareritt.  Da vi flyttet til Sørum så vet jeg ikke om det var noe organisert legevakt.  Kanskje den kom senere, ihvertfall var det legevakt etter legesenterets åpningstid på Sørumsand.  Når Legesenteret stengte så åpnet Legevakta, enklet og greit.  Senere ble jo legevakten flyttet dit den er nå.

Vi har fire unger, og jeg følte vel rett som det var at jeg hadde klippekort der nede på legesenteret.  Livlige unger som tygde lyspærer, fikk hull i hodet, spiste andre ting de ikke burde og måtte pumpes, feberkrampe, astmaanfall, skrubbsår over det hele, stort sett ja det meste.  For å ikke snakke om den fryktelige hendelsen da en av ungene fikk hjertestans av trippelvaksinen!  Da var det jo ikke en kveldslegevakt men legesenteret som tok seg av det, men slikt kan hende også etter stengetid!!   Hva skulle vi ha gjort uten legevakta?   Det var som et paradis å havne her rett fra Stavanger..........og vi ble her, vi er her enda faktisk, og nå er vi ganske gamle. 

Ganske gamle, og kreftsyke også.  Hva skulle vi gjort uten legevakta når pusten svikter og vi må ha surstoff i en fart?  Og det er ikke bare vi som drar dit, nei legen kommer også hit, og det tar ganske kort tid, veien er ikke lang.  De kommer selv om det er ringt etter ambulanse også.  Hvis det er nødvendig.  Og av og til selv om det ikke er nødvendig..  I min periode med cellegift ble jeg forferdelig dårlig, og var ganske ofte på legevakta.  De sjekket det nødvendige, og av og til var det bare å dra hjem og se det an.  Når man har bare en lunge og attpåtil har astma og Kols i den andre, så har det hendt at legebesøket har endt med ambulanse og blålys.

Det går bare ikke an å legge ned, eller flytte legevakta til Lillestrøm eller Ahus.Det er å bygge ned et servicetilbud.  Det er å gjøre tilværelsen usikker for ganske mange av oss. Det er et utrolig dårlig argument at mange i Norges land har enda lengre vei til legevakt enn vi får.   Jeg skjønner at de muligens har det verre i Troms og Finnmark, eller i Høland.  Det er en grunn for at vi har bosatt oss på Sørumsand, og fremdeles bor her.............men jeg er optimist, jeg håper og tror at våre folkevalgte fremdeles vil  ha Sørum, den gode kommune...


Det er opprettet en  facebookgruppe for oss som vil beholde Sørum Legevakt, den finner du HER, meld deg inn som medlem straks, det haster, det er snart 18. juni!!

Ondskap eller dumskap?

En fin 17.maihelg er over.  Nydelig vær, besøk fra Stockholm, alle glade og fornøyde - eller kanskje ikke?  Som vanlig, vi dro til feiring dit vi alltid pleier å dra.  Der er det samlet masse mennesker, korps, motorsykler, leker, is, brus, pølser og is.  Akkurat som en 17. mai skal være.

Jeg brukte min motoriserte rullestol for første gang på 17.- mai tur.  Det fungerte veldig bra.  Det var ingen som måtte "slite" med å dytte meg, og ikke minst, jeg kunne styre meg dit jeg selv ville..........

Nå er jeg ikke så glad i store folkemengder, kaos og "bråk".  Det henger igjen etter sykdommen, jeg blir fort stresset av det, og det går igjen utover pusten.  Vi fant oss et bord å sitte ved, jeg hadde jo medbragt stol og de som allerede satt ved bordet kjente vi.

Fruen som satt der spurte min mann, : "Men hvor har du gjort av kona di i dag da?"   Å nei tenkte jeg, som vanlig, folk kjenner meg ikke igjen, nå må jeg begynne å forklare igjen, kortison, ti kilo overvekt, bolletryne og rosinøyne.......Min mann svare med å peke på meg, hun er jo med da.........."Å unnskyld sier denne vennlige fruen, jeg trodde det var din mor du hadde med deg!!!" Masse unnskyldninger, og skyldte på dårlige briller og jeg vet ikke hva.....

Ja ja ja hvor gledelig kan ikke en bemerkning være?   Og tja, hva ligger bak, er det ondskap eller dumskap?  Her jeg sitter nå så tror jeg faktisk det er ondskap, tråkke ned andre, det gir status for en selv det, helt klart.  Jeg ble vel egentlig ganske stum for resten av dagen, den var ikke lett å fordøye den der........Når gubben er 70 og egentlig så ganske dårlig ut denne dagen, og jeg blir tatt for å være hans mor?  Ja da er jo saken ganske klar.   Kanskje jeg skal farge håret, begynne å sminke meg, kle meg litt annerledes?   Nei jeg har ikke overskudd til slikt, ikke i det hele tatt.


Gubben går det faktisk ikke så bra med.  Han liker ikke å bli omtalt på bloggen.  Han er jo gang med en ny medisin ettersom cellegiften ikke virket. Denne medisinen har gitt ham masse utslett, vond tunge, smakssansen er borte, han er trøtt og sliten og har smerter omtrent hele tiden både natt og dag.  Dvs det er vel noen timer hvor han føler at han ikke har så vondt, men det er ganske hjerteskjærende, rett og slett........Nå har han en behandling igjen og så er det ny CT for å se hvordan svulsten har reagert på dette, det blir 1. juni.

Spam og søppel..........

Det er noe med nordmenn og været, noe helt spesielt!!!   Vi, dvs de aller fleste, elsker å snakke om været.  Ja ikke bare snakke, men skriver om det også, på alle mulige facebook-grupper.

Jeg har lurt litt på det, hvorfor er det noen som kommer med værmeldinger på grupper som er opprettet for helt andre temaer?   Feks en gruppe for en bestemt hundetype, hva har været i Bergen med denne hundegruppen å gjøre?   Man skulle vel helst tro at på denne facebook-gruppen så skulle man skrive og spørre andre om denne bestemte hunderacen.   Da virker det plutselig noe underlig å se hele siden full av værmeldinger.........

Og det er slett ikke bare hunder som blir "angrepet" av værmeldinger, nei da, jeg var medlem av en gruppe som skulle ta for seg Gran Canaria......Til min store forundring leste jeg at det var 8 grader og regn i dag.  Men i all verden!!!   Nei da, slapp av - avsender, eller skribenten befant seg på Vestlandet.  Og da spør jeg i all uskyldighet, hvorfor skrive værmelding for Vestlandet på en gruppe som skal spre info om Gran Canaria?

Jeg var en gang medlem av en gruppe for Polymyalgia Reumatica, en revmatisk sykdom kort beskrevet som betennelse i blodårer.  Mange gode tips fantes der også, og værmeldinger!!!   Men der begynte de med middagsoppskrifter og kakeoppskrifter også, i tillegg til å spørre hverandre hva de skulle finne på i bryllupsgave til gullbrudeparet.  Da takket jeg for meg.........

Jeg er medlem av en Kolsgruppe her på facebook, og der har jeg funnet mye nyttig informasjon.  Det er bare så synd at denne gruppen også blir angrepet av "spam" (ja for det er akkurat det det er!).  Når siden på min pc er full av hele landets værmeldinger så er det litt på kanten av hva denne gruppen egentlig skal befatte seg med.  Og da kalles det Spam, rett og slett.  Det finnes en utmerket side for hele verdens vær, nemlig yr.no, og hvis jeg vil vite hvordan været er i Lofoten i dag, så går jeg dit, ikke til kols-gruppen.  Der venter jeg å finne helt andre ting.

Jeg kunne vel ha nevnt ganske mange andre forskjellige temagrupper som blir infisert av værmeldinger og lykkeønskninger, men dette kan vel være nok.  Jeg synest slikt hører hjemme på den private facebook-siden, blant de andre facebook-vennene dine!!   Dette høres veldig surmaget ut, og det er det også.  Jeg har skrevet innlegg om dette før, og de fleste er DYPT uenige med meg.  Alle vil ha et hjerte eller to eller tre som vedlegg på innleggene sine!!!  Ønsk meg gjerne god kveld, og god helg og god gebursdag og godt vær, fortell meg gjerne om været -  men gjør det på min private facebook-side, ikke i gruppen for Lanzarote, Gran Canaria, Kols ,Polymyalgia, Astma, LHL eller lignende, for der er slikt rett og slett SPAM, eller på godt norsk - søppel

Hurra for det norske helsevesen!!!

Hurra for det norske helsevesen!!  Det er ganske unikt.  Jeg har jo skrevet mange rasende innlegg hvor jeg har virkelig kritisert Ahus.  Det står jeg for fremdeles, men det er jo slett ikke hele systemet jeg raser mot, det er jo "direktørveldet" som ikke vet hva de driver med.Jeg klager på vegne av de ansatte, bare så det er helt klart for alle!!

Men nå, nå svever jeg fremdeles i Glittreboblen min, og der er det fint å være.  Tenk det, jeg har vært på fire ukers "treningsleir" med personlig trener, masse nyttige foredrag, flotte gruppesamtaler, undersøkelser og utredninger, tilgang til svømmebasseng og gymsal, og he he klatrevegg!!Alt for at akkurat jeg skulle få et bedre liv!!  Jeg har hatt full kost og losji, fire måltider om dagen + litt kaffe og kaker innimellom, Fint "hotellrom, med tv og internett har jeg også hatt.  Alt dette kostet staten minst 120000 kr,  Attpåtil ble jeg hentet her hjemme i taxi, og kjørt hjem igjen i taxi da oppholdet var slutt.  Det kostet meg ingenting.  Er det ikke helt utrolig?

I neste uke skal jeg til Martine Hanssens hospital, kontroll på min Polymyalgia.  Jeg blir atter en gang hentet i taxi, og kjørt hjem i taxi.  Jeg må vel kanskje betale en liten egenandel ettersom jeg ikke har fått frikort enda, men det er småpenger.  Jeg betaler ikke noe for kontrollen, alt er gratis, er det ikke flott?

Forrige lørdag måtte jeg til legevakten en tur, der ble jeg godt mottatt, undersøkt og beroliget.  Jeg kunne trygt dra hjem igjen.   Dette kostet heller ikke noe, de sitter der kun for oss, fem min fra hjemmet mitt!  Er det ikke helt utrolig?  Det har vært snakk om å flytte legevakten til nabokommunen, men jeg håper at det aldri skjer, jeg håper kommunen vår klarer å opprettholde dette tilbudet for oss.  Det er ikke bare viktig for oss "gamle", også veldig viktig for alle med syke barn!!

Og som ikke alt dette var nok, jeg trener nå på Spenst, med personlig trener nemlig Robert fysioterapeut, og hva koster det?  Ingenting, er det ikke helt utrolig?  Og alle mine medisiner jeg må ha for å overleve, hva koster de?  Ikke noe, det er gratis, er det ikke helt utrolig?

Jeg har nettopp fått levert en rullestol, med en liten motor.  Når det blir bedre vær kan jeg trille meg en tur helt til butikken, og kanskje til og med gå på kafe.  Og hva kostet stolen?  Ingenting, helt gratis!!

Stakkars stakkars alle dem i verden som ikke har råd til legehjelp, som ikke har råd til helseforsikring, som ikke kan få hjelp når de trenger det, pga økonomi!!

Vi har det veldig godt vi som bor her i Norge.  Men....det kan godt hende at jeg kommer med flengende kritikk av bestyrelsen på Ahus likevel, det er en sak nå ang legene ved akuttmottaket som likevel ikke skulle være erfarne leger ............

Små glimt av noe.....

Kan det være lykke?  Små glimt av lykke?   Jeg tror jeg er i ferd med å bli frisk igjen.  Den siste antibiotika-tabeletten ble tatt i går.  Den siste store kortisondosen ble også tatt i går.  I dag er jeg tilbake til normalen.  Jeg kom meg avgårde til fysio i går.  Ingen kondisjonstrening men alle styrkeøvelsene kom på plass.  Jeg brukte lang tid mellom hver øvelse.

Det vanskelige, som jeg gruet mest for, var alle de andre. Alle de andre personene som ville kommentere rullestolen, formen min, utseendet mitt.  Nei det kommenterer jo selvfølgelig ingen, -  jo det hender noen sier, helt forskrekket ÅÅÅ  jeg kjente deg ikke igjen .  Stygt sagt spør du meg. og vitner veldig om vedkommendes intelligens, eller mangel på slikt.  Når man stiller med bolletryne og rosinøyne så er det vel grunn nok for å "holde kjeft" om den slags. Nei og nei, jeg har visst noe virkning av kortison i dag også, nå hisset jeg meg opp igjen........

Det ble bare hyggelig i går, jeg taklet det.....Det var vanskelig å bli snakket til når jeg ikke hadde så mye pust for å svare, men det gikk veldig bra.  Jeg hadde med meg rullestolen inn, og brukte den aktivt.  Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ikke bruke krefter på "til og fra", men bruke dem på styrkeøvelsene på apparatene, og det fungerte veldig bra.

Robert Fysioterapeut var rundt meg veldig ofte, lurer på om han kanskje

syntest at jeg var ganske dårlig?  Jo jeg var jo det, og han tok vekk noen øvelser og la til nye, og passet veldig på at kilobelastningen ikke ble for stor.  Jeg surret rundt i salen i halvannen time, og det fungerte.  Jeg gleder meg til neste gang.  Jeg liker å trene.

Den andre biten, den med rullestol, tja det gikk veldig bra det også,  Noen spør, og jeg svarer, jeg har bare en lunge sier jeg, og vil ikke bruke alle mine krefter på å gå til og fra i dag.  Greit nok det når man driver med kondisjonstrening men det skulle jeg ikke gjøre akkurat der.  Det er jo litt skummelt med denne stolen, er redd for at den skal velte på skrått underlag. men jeg kom meg ihvertfall ut og rundt bygningen, ikke verst det.  Neste gang skal jeg ta meg en tur bort til de andre butikkene.........

En annen ting jeg hadde tenkt litt på var hvordan det ville bli å være på et treningssenter med bare "friske" mennesker.  På Glittre var vi jo omtrent likestilt mange av oss, ikke noe merkelig der med å sitte og puste og pese.  Det gikk faktisk veldig fint , he he, noen puslinger her også, med krykker og dårlige kropper.  Ja så klart, vi som var pasienter med rekvisisjon var vel samlet på denne tiden kan jeg tenke meg.....

Jeg er snørrete og hoster fremdeles, men det er stor framgang.  Verre er det vel med min gubbe som skal ha ny cellegift på tirsdag.  Han hoster og hoster.  Jeg har fått tanker igjen om det å blande seg med store folkemengder, det er slett ikke bra.  Det gikk dårlig dette, eller kanskje ikke?  I min situasjon så kan det faktisk være positivt for immunforsvaret å få noe å bryne seg på.?  Hvordan det er med gubben vil vel blodprøvene på tirsdag gi svar på.

Dukken er på plass og jeg har virkelig dukket ned i barndommen og strikker dukkeklær som nok skal havne i Japan etterhvert, jo livet er ganske bra i dag...........

Medisinbruk, mange hensyn å ta.......

Jeg tør egentlig ikke å lese disse pakningsvedleggene så veldig grundig.  Det står bekrevet så utrolig mange skumle bivirkninger av selv den mest uskyldige medisinen.  Dvs når man leser litt på disse vedleggene så er jo ingen medisiner uskyldige!

Jeg kikker fort nedover disse vedleggene, får med meg feks om pillene skal tas med mat eller uten mat.  bivirkninger hopper jeg over, det tør jeg ikke å sette meg inn i.  Men.....her om dagen så satt jeg ved frokostbordet og hadde vel ikke noe å tenke på, eller noe annet å gjøre, og jeg begynte å lese et sånt pakningsvedlegg.  Det skulle jeg ikke ha gjort, for nå har jeg fått litt problemer!!

Selozok, eller Metoprolol som erstatningen heter, dette er medisin jeg har brukt i noen år, det har med høyt blodtrykk og rask puls å gjøre.  Jeg kjenner veldig mange på min alder som bruker denne medisinen, gubben bruker den også. 

Øynene mine falt på et avsnitt:  "Inntak av Metoprolol Sandoz sammen med mat og drikke:  
Metoprolol og alkohol kan gi en gjensidig økning i disse stoffenes sedative effekt.  Du bør unngå å drikke alkohol mens du tar Metorpolol Sandoz.".

Ja sannelig her var det mye å undre seg på. Stoffenes sedative effekt, hva kan nå det bety?  Og økning i dette, er det veldig farlig?   Heldigvis, vi kan søke på internett, og fant ut at sedativ betydde avslappende , beroligende.  Ja kan det være så veldig farlig da tro?  Nå må jeg jo skynde meg å si at alkoholforbruket jeg tenker på i vårt tilfelle er vel et glass eller to med rødvin til maten.  Det kan vel hende at gubben en sjelden gang får et glass konjakk til kaffen, i selskaper eller lignende.  Ja hmmm også Jegermeister og øl da.........

"Du bør unngå å drikke alkohol mens du tar Metoprolol Sandoz"  Jo da, her fikk vi straks to forskjellige tolkninger.  Gubben mener at det betyr at vi skal svelge pillen med vann og ikke med alkohol!!  (He he skikkelig sånn ønsketekning det der)  Jeg tolket det vel slik at så lenge vi tar disse pillene, og det gjør vi jo hver eneste dag, så skal vi ikke drikke alkohol i det hele tatt.  Men det har vi jo virkelig gjort, hele tiden, et glass rødvin til maten er slett ikke dumt.

Så hva betyr dette egentlig?

Hele verden.......

Pr i dag i skrivende stund har det vært 112.580 visninger på bloggen min.  Den ble startet i 2010 så det er jo ihvertfall 2,5 år ca siden.  Den har vært lest rundt omkring i omtrent hele verden, merkelig nok.  Forresten kanskje ikke så merkelig likevel med nære slektninger i Japan, kusine i Australia, masse slektninger i USA, slektninger som jevnlig jobber i Thailand, og ellers kjentfolk som ferdes over hele verden.  Det hender jo at de titter innom og titter etter bloggen selv om de er utenlands.  Som kartet over her viser, mine lesere er godt spredt over hele verden,  det er spennende!!

Det hender jeg blir litt forskrekket og overrasket når jeg snakker med folk her på hjemstedet mitt, og de vet akkurat det jeg holder på med å fortelle dem!!  Hmm ja de leser bloggen min selvfølgelig.  Jeg tenker ikke over det når jeg skriver og legger ut, at det er noen der ute som leser den.   Jeg burde kanskje begynne å tenke på det, både på den ene og den andre måten!  Nå er ikke jeg av dem som legger ut alle mine personlige meninger og følelser.  Det tror jeg heller ikke at jeg kommer til å bli noen gang.  Rett og slett fordi jeg orker det ikke selv en gang, å se feks mitt dårlige humør på trykk, eller mine stygge meninger om diverse rundt meg.  Ja for her finnes det både dårlig humør og stygge meninger!!!

Ikke så ofte det, men dog, det ligger der, og i det siste faktisk veldig ofte.  I sær om morgenen, jeg våkner om morgenen og er rett og slett sur........og gleder meg aldeles ikke til å stå opp.  Jeg håper det går over snart, det er slitsomt, unødvendig og dumt.  Jeg er så trøtt og sliten at jeg må legge meg ned og sove midt på dagen, tenk det!!   Det kan vel være fordi jeg har hatt en del plager og problemer med denne kortisonbehandlingen jeg holder på med for tiden.  Det er så utrolig lang tid å stå fire uker på hver dose.  Og ute er det iskaldt fremdeles, ikke noe tegn til sommer og varme. Det er ikke engang vår og litt varme.  Men positivt, i dag lå det et grønnskjær over løvtrærne, ikke verst det!! 

Treffer jeg noen i morgen så sier de vel: "Såå  du var i dårlig humør i går??  Det er det vel ingen grunn til? "  Nei da, det er ingen grunn til det, jeg har det fint.  Jeg tenkte på det ved frokostbordet i morges, tenk så heldig jeg er som slipper å gå på jobb når jeg får disse trøtthetsperiodene mine.  Det kalles Fatigue, og kan være en senvirkning av cellegiften og strålebehandlingen.  Andre, som er yrkesaktive, har det ikke så enkelt med å være både frisk og syk på samme tid.  Men jeg kan dingle rundt her i pyjamas til langt på dag, og trygda plopper inn på kontoen hver eneste måned og jeg trenger ikke avlegge noe regnskap for noen om hvordan jeg disponerer dagen min.  Jeg kan sitte med pc eller strikking hele dagen om jeg vil, og samtidig også om jeg vil det.......

Regnskap ja,  hmmm   jeg er jo fremdeles regnskapsfører, og jeg har da noen og oss selv som jeg skal hjelpe med regnskapene sine og snart er fristen der, 31. mai, kanskje på tide???

Flashback........

Flashback, et utenlandsk ord, som i psykiatrien betegner korte, glimtaktige gjenopplevelser av tidligere opplevelser, oftest av skremmende eller truende art.

En sommerdag i månedskiftet juni-juli i 2009 ble jeg sendt av gårde til røntgen, Curato.  Hensikten var å se om jeg hadde hostet på meg ribbensbrudd.  Jeg hadde vært veldig plaget av en luftveis infeksjon en måneds tid, og det smertet noe fryktelig i ribbeina.

Jeg fikk time raskt, i løpet av neste dag var jeg inne og ble "fotografert".  Morgenen etter, ganske tidlig, ringte fastlegen meg, jeg måtte komme ned på legesentret så snart som mulig.  Ribbeina var helt i orden, MEN et tilfeldig funn viste en svulst i min venstre lunge!!!!  Ja dette var i 2009.

Sist torsdag var jeg hos legen, atter en gang.  Jeg har hanglet og hostet, hostet og hanglet omtrent siden Lanzarote og julaften.  Har hatt en uke om gangen hvor jeg har følt meg sånn cirka frisk før det har begynt på igjen.  Han satte meg på enda en antibiotika-kur og ville også sende meg i røntgen.  Fredag ringte de meg fra Curato (røntgen) og sa at jeg skulle få en hastetime allerede på mandag!!!   Hmm hastetime, dette hørtes veldig alvorlig ut.......men uansett, var det noe galt i lungen så var det nytt, jeg var jo skikkelig gjennomundersøkt både på Lanzarote og senere på Ahus julaften.

Jeg har jo vært i røntgen utallige ganger siden den gangen i 2009, men aldri blitt sendt slik til en øyeblikkstime fra fastlegen for å se på lungesystemet.  jeg likte det ikke, kan vel si at jeg fikk slike flashbacks.  Tirsdag morgen var jeg ikke helt god, jeg ble fryktelig redd hver gang telefonen ringte.  MEN INGEN TELEFON FRA FASTLEGEN HURRA....

Dagen etter, det var jo sant, legen min hadde jo barnekontroll hver tirsdag, han hadde jo ikke vært på kontoret sitt, sikkert.   Engstelig igjen, hele onsdagen.....Men så i dag, torsdag, fikk jeg brev:  Intet unormalt var funnet på røntgenbildet!!  Kanskje jeg skal sove godt i natt, til tross for hostekuler.  Våkner jeg av hoste så skal jeg fortelle meg selv at lungen var helt i orden, så det så...........

Det er ikke så greit for oss superhypokondere gitt, og snart er det halvårskontroll på Ahus igjen, men da trenger jeg ihvertfall ikke bekymre meg om røntgenbildene!

Sakset fra leksikon:

I psykiatri betegner flashback korte, glimtaktige gjenopplevelser av tidligere opplevelser, oftest av skremmende eller truende art. Flashback kan forekomme ved post-traumatisk stresslidelse. Gjenopplevelsen (intrusjon) utløses ofte av et sanseinntrykk som minner om inntrykk som i hukommelsen er forbundet med den traumatiske opplevelsen. Gjenopplevelsen er forbundet med kroppslige symptomer som hjertebank, indre uro og angst. F.eks. kan en flyktning i et glimt gjenoppleve deler av en torturseanse utført av tidligere hjemlandets myndigheter idet han møter en uniformert politimann eller militær i Norge. Flashbacks sees også etter narkotika- eller alkoholmisbruk. Spesielt stoffer som brukes for å fremkalle fremmedartede sanseopplevelser (hallusinogene stoffer som f.eks. LSD og meskalin), er kjent for å kunne være forbundet med flashbacks selv mange år etter inntak.

For sent......

 Vi kan vel snart begynne nedtellingen til vi skal reise til Lanzarote.  Det var en viktig ting jeg hadde glemt, og det var å bestille rullestol/assistanse på flyplassene.  Jeg ringte på fredag og turen fra Oslo gikk greit.  Verre med turen hjem 17. desember.  Kvoten var brukt opp.  De har en viss mengde med rullestoler de kan håndtere, og ja det var dessverre fullt.  Ja ja, ja jeg hadde jo tenkt å ringe i flere måneder, og glemt det hver dag……….

Det har aldri vært problem før, men den datoen er vel litt heftig kanskje, alle som skal hjem til Norge til julaften.  Vi kunne ha endret reisedag, reist hjem en uke tidligere for eksempel.  Men vi tar sjansen.  Den hyggelige damen fra Norwegian ringte meg opp og beklaget at det var fullt, men vi kunne låne en rullestol på flyplassen, og ettersom jeg hadde med meg mannen min så kunne jo han trille den?  Ja visst, vi tar sjansen på det.  Det som kan bli et problem er hvis jeg må klatre opp den lange flytrappa, men med tiden til hjelp så klarer jeg det også.  Og da har jeg jo vært på Lanzarote i fire uker og er sikkert i knallform!!

Sist advent, da gubben ble syk der nede og havnet på sykehus med lungebetennelse, da lurte jeg på om det var slutten for våre sydenopphold.  Nei, det er ikke det.  Jeg klarte meg egentlig godt.  Litt vanskelig å handle tunge ting som vannflasker og lignende.  Men alt går fint hvis man spør om hjelp.  Det er bare å hive seg uti det, og spørre naboen, betjeningen, andre gjester.  Alle er jo så hyggelige, og de fleste liker å hjelpe.

Formen er stigende, eller kanskje synkende, he he jeg vet ikke.  Jeg er nå på halve dosen av kortison i forhold til toppdosen jeg gikk på i de første fire ukene. (Jeg fikk jo en ny diagnose, Polymyalgia reumatika) Ansiktet er fremdeles ganske firkantet, og det kjennes hovent ut.  Men kanskje det er bedre?  Jo det kjennes litt bedre ut.   Alt avhenger av blodprøvene som ble tatt i uka som gikk.  Jeg har ikke fått noe resultat, det positive er at legen har ikke ringt til meg og da får jeg et brev i posten.  Da er det sikkert bra, ellers så hadde han ringt!!!!   Det er mange måter å resonnere på…….jeg velger den mest positive måten.

Etter en slik opplevelse som vi hadde i fjor, så blir man litt sånn, ja hva skal man kalle det…….må nesten ha mange løsninger på ting som for eksempel hjemreise.  En ting jeg ikke hadde tenkt på før var at hvis en av oss blir syk og må bli der til over planlagt hjemreisedato, så blir jo hotellrommet vi bor på opptatt.  En annen sak er plass på flyet hjem, når vi da får lov til å dra hjem.

Som den krepsen jeg er, så må alle slike løsninger sjekkes og være klargjort på forhånd.  Jeg har nettopp sjekket, det går masse fly hjemover, og nytt av i år er Norwegian via Fuerteventura.  Det koster ”bare”  45 euro fra nordenden (som nås greit med båt fra Lanzarote) og til flyplassen.  Startour har ruter til Lanzarote, Apollo og Vitaltour likeså.  Og hotellplass?  Det finnes nok i hvert fall.  I verste fall (eller kanskje ikke verste?) så kan ektefellen leie seg inn på samme sykerom som den syke ved innleggelse på sykehus.  Det blir nok en råd om uhellet skulle være ute.

Og den mest positive tanken?  På Lanzarote, på sykehus, der er man en ”inntekt” som skal stelles godt med!!  I Norge, på sykehus, der er man en utgift som ødelegger budsjettene………

Vi er heldige

Vi er heldige!!  Vi er heldige som bor akkurat her vi bor.  På et lite tettsted, ca 4000 innbyggere.  3 mil fra Ahus, eller ca 30 min fra Ahus med bil.  22 min fra Rikshospitalet med ambulanse og blålys. Vi har legevakt, 5 min til det kontoret, med bil.  Gjennomsnittsalderen på legene her er ganske lav, jeg tror faktisk at vi får beholde legevakten også etter 1. januar!!

Vi har til og med to legesenter som er åpne på dagtid.  Et stort med mange leger og et lite med to eller tre leger.  Avstand dit er også ca 5 min med bil, fra vårt hus.  På det ene som jeg bruker, kan vi bruke internett til mange forskjellige tjenester.  Jeg bestiller for eksempel alltid reseptene mine på internett.  Timebestillinger ordner vi også der.  Ja vi kan til og med ”snakke” med legen der om det er noe som kan ordnes uten å komme ned på kontoret.  Er det for ”alvorlig” blir vi enige om å møte opp til en time.

Dette er en veldig praktisk tjeneste hvis man for eksempel er i utlandet og langt vekk fra sin kjente fastlege.  Vi har brukt tjenesten i Japan, det kjentes veldig betryggende og var til stor hjelp.  Det er ikke lang ventetid om vi plutselig skulle bli syk og må inn til dagens vaktlege på legesenteret.  Selvfølgelig kan det skje, at det blir en ventetid hvis det har skjedd uforutsette ting på legekontoret, men det er ikke det som er det vanlige.

Sikkert mange som er uenige med meg nå, som synes at disse tjenestene er skikkelige dårlige. Jeg har jo pådratt meg noen alvorlige diagnoser, og fra mitt ståsted så kunne jeg ikke ha fått bedre service, behandling og oppfølging.

Vi har bodd her på stedet i 41 år, det er noen år det.  Har hatt fire barn som har vokst opp her.  Viltre unger som hadde behov for legehjelp rett som det var.  Også den gangen var vi fornøyd.  Ja vi var faktisk så fornøyd at vi flytta aldri her ifra.  Vi kom fra Stavanger og hit, til denne lille plassen.  Å sitte på legevakten i en storby, det er slitsomt det……..

I følge Nyhetene så er ikke dette kapittelet like enkelt overalt i Norges land, og det er veldig synd at ikke vi alle kunne ha fått et like godt tilbud.  Jeg har jo klaget mye over helsevesenet i Norge, og mener fremdeles at det er helt på sin plass å gjøre det. Storting og regjering har veldig, veldig mye de skal ordne opp i, bl annet dette som jeg beskriver over her.  Hvorfor skal det være så ille, strevsomt og risikabelt å bo helt andre steder enn det vi gjør?  Hvorfor legger de ned små sykehus og fødestuer?  Hvorfor lager de nye regler for leger som skal påta seg legevakter?  Hvorfor legger de ned avdelinger og skal tjene penger på sykehus? 

Sykehus skal ikke tjene penger, de skal bruke penger……….

Evert Taube

Ut på tur, teste grenser, teste nye ting, finne ut hvor langt og lenge……..Det er ikke så enkelt å bli kjent med sitt nye jeg etter lungekreften, men det går stadig framover. Av og til går det jo litt bakover og da tenker jeg at det enkleste hadde vært å sitte hjemme i sofaen. Men det hadde nok vært veldig dumt, og kjedelig.

Heldigvis (kanskje det er dumt?) så glemmer jeg veldig fort, kanskje altfor fort. Vi er ute på båttur nå, og vi har beveget oss ganske så langt fra vår trygge lille hjemmehavn. Vi er ute og tester oss selv, kan vi dra på slike turer fremdeles? Vanskelig å si, jeg kan ikke svare på det enda. Det var en liten nedtur i går, vi var i en gjestehavn, Engelsviken, hvor det var Evert Taube-forestilling på restauranten hver kveld. Jeg ringte før vi kom dit og bestilte billetter til neste kveld. Det ble litt vanskelig. Fra gjestehavna og bort til restauranten var det kupert, en laaaang bakke opp, og en bakke ned. Det samme hjem da selvfølgelig. Vi gikk dit første kvelden for å spise suppe. Det var tungt, jeg måtte stoppe flere ganger og ta igjen pusten.

Konsertkvelden kom, og været var veldig dårlig så jeg avbestilte min billett. Greit nok å stoppe for å ”beundre” utsikten i godvær, ikke fullt så sunt og morsomt i silregn. Jeg var vel også litt nede etter prøveturen kvelden før……..jeg kan faktisk ikke klare alt det jeg har lyst til. Eller kanskje ikke, jeg klarte det jo kvelden før! Det er vanskelig dette her, jeg orket i hvert fall ikke tanken på det slitet kvelden etter. Tanken på å stå i kø, og så til slutt sitte i et stappfullt lokale med dårlig luft, og kanskje kanskje parfymedamer attpåtil? Nei - jeg ble i båten mens de andre gikk. Været bedret seg, det regnet ikke, men likevel, jeg orket ikke.

Det plager meg litt at jeg ikke orket, og det plager meg litt at det er så tungt og vondt med den slags øvelser.  Det plager meg mest at jeg ikke vet hvordan jeg skal takle det, om jeg bare skal gi opp?  det er jo så mye annet jeg kan gjøre, og andre løsninger som kan brukes, uten å slite seg fram på den måten?

Men ellers går det bra, hvis bare gjestehavnene er flatt terreng uten for mye bakker og trapper så går det veldig bra. Jeg klarer nesten matrosjobben min, tusle rundt båten og ta opp fendere/slenge dem ut. Passe på at vi ikke dunker bort i andre båter eller brygga, det går ganske bra det også. Lage mat går også greit, hvis gubben går og handler. Jeg sover aldeles utmerket om bord, og her er det masse frisk luft både ute og inne. Jeg er mye friskere i sommer enn jeg var i fjor sommer. I august er det nye halvårskontroller på sykehuset, jeg har ikke begynt å tenke så mye på det enda, føler meg så frisk for tiden. Bortsett fra når jeg må slite meg opp en bakke for å gå på Evert Taube-konsert…….

Gratulerer med dagen!

I går feiret jeg gebursdag, og jeg vil gjerne takke alle som har sendt meg gode tanker i disse tre siste årene. Jeg var ganske sikker på at sommeren 2009 ville bli min siste sommer, og siste gebursdag. Det ble ikke det! Lungekreft har dårlig prognose, kun 12 % lever fremdeles etter 5 år! Jeg var heldig, vant noen ekstra lodder og ble operert. Da steg den prosenten til over 50! Jeg tenkte det at ja vel, noen må jo være dem som fremdeles lever etter 5 år! Og jeg kan jo være en av dem! Tankens makt er stor, større enn vi er klar over, tusen takk alle sammen, jeg vet at dere har jevnlig sendt meg masse godt, ikke bare på min gebursdag!  Jeg har vel også tenkt mye på de fuglene jeg så, før jeg ble operert.  Jeg har skrevet et innlegg om dem også, og den gangen jeg så fuglene -  skytsengler/hjelpere var den gangen absolutt ikke i mine tanker, ikke før flere måneder etterpå.  Innlegget finner du HER Tusen takk til ALLE mine hjelpere, både med og uten vinger!!


Etter 20 år som autorisert regnskapsfører med egen bedrift benyttet jeg også gebursdagen min til å sende opphørsmelding for den delen av mitt liv. Meldingen gikk til Brønnøysundregistrene. Jeg skal nok finne på mye annet å bruke tiden min på!! Det har vært noen tunge stunder hvor jeg måtte, bare måtte gjøre ferdig noe før jeg kunne ringe 113 eller legevakta. Helt absurd, og det gikk virkelig opp for meg da jeg fikk influensa med lungebetennelse i januar, og nok en gang bare måtte jeg gjøre ferdig noe først.  Jeg er fremdeles forundret over at jeg overlevde, jeg var virkelig syk og ventet alt for lenge før jeg "slo alarm"

Nå har vi også gjort ferdig uteområdet, nå kan vi trilles i båre omtrent fra senga og ut i ambulansen. Forhåpentligvis skal det derfor ikke bli noe behov for akkurat dette lengre!! Jeg er i så fin form, selv om jeg nok en gang pådro meg luftveisinfeksjon. Jeg stod ute og frøs i regnværet, nå har jeg frisknet til i rekordfart og er frisk og utrolig rask i farta igjen. Legen sier at jeg nok må passe meg litt for å bli kald og fryse, men ellers kan jeg leve som normalt! Tja, ikke fryse og bli kald i Norge kan vel av og til være en utfordring, godt at jeg allerede har bestilt hotell og betalt flybillettene til Lanzarote for fire uker neste vinter!!!

Jeg lurer nå rett og slett på om bivirkninger etter stråling og cellegift nå begynner å slippe taket, jeg føler meg som ny! Jeg har fremdeles plutselige kramper i fingrene, men slett ikke så ofte lengre. Blodverdiene som var for høye er på vei ned, og blodprosenten på vei opp, er det noen sak?

Det er like før vi drar av gårde på biltur nordover, værmeldingen er bra, ullsokkene blir med likevel, og regnfrakken, støvlene og sommerlua også. Innkalling til ny kreftkontroll kom her om dagen. Jeg skulle egentlig vært på halvårskontroll 4. mai men var innlagt på sykehuset da. Neste kontroll blir 30. august. Enn så lenge er jeg ikke nervøs for den, jeg føler meg jo så frisk!!

God sommerferie til alle!!

Virkelig supert!!

Tenke seg til hva jeg har gjort de siste dagene, alt dette kunne jeg ikke for noen måneder siden!! Jeg har støvsugd i annekset vårt! Det høres vel kanskje ikke så uvanlig ut? Men det er faktisk det. Vi kjøpte ny støvsuger for snart tre år siden, og jeg har ikke brukt den før i går! Jeg har rett og slett ikke klart å løfte den ut av skapet og dra den rundt i rommet før i går!

Jeg har tørket støv og vasket vinduer i annekset, også ting jeg ikke har klart på nesten tre år. Er det ikke utrolig herlig kanskje? I dag har jeg til og med vasket badekaret. Bare det å bøye seg ned for å vaske badekaret har vært en umulighet i snart tre år! Gubben vasket dreggtauet i badekaret her om dagen, og da ble det en stygg svart rand rundt det hele. Ettersom han er opptatt med steinlegging og vi får besøk fra Japan på tirsdag og vaskehjelpen ikke kommer før på lørdag så var det bare å trå til. Det gikk kjempefint!

Jeg har bakt en sommerkake til barn, svigerbarn og barnebarn som feirer bursdag i helga. Det er ikke mer enn et år siden gubben måtte hjelpe meg å kjevle ut lokket til kaken, fordi kreftene mine plutselig ikke strakk til!

Å som jeg håper at dette vil vedvare framover i tid!! Jeg har tatt av sengetøyet i annekset og vasket det, og jeg har vasket flere maskiner med annet tøy og hengt det opp. Bare det er en seier, før klarte jeg ikke å bøye meg ned for å plukke tøy ut av maskinen. I morgen skal jeg legge på nytt sengetøy, jeg tror jeg klarer det også. Og hvem har så gjort disse arbeidsoppgavene i nesten tre år? Jo den flinke gubben min som plutselig måtte lære seg mange nye ting.

Jeg vet ikke om noen kan tenke seg hvilken glede det kan være å klare slike ”småting” som man ikke har klart på lenge………..

Frisk ?

Det er bare helt utrolig å føle seg så frisk som jeg gjør nå. Medisineringen for min nye diagnose Polymyalgia Reumathica gjør også pusten min mye bedre.
Nå går jeg rundt i huset her som ingenting. Trappa fra kjelleren gikk jeg nettopp opp uten å tenke over det. Dvs jeg tenkte på det en stund etterpå, at jeg ikke ble noe særlig andpusten!
I dag er det tirsdag, og fredag var jeg hos fastlegen, endelig, for å ta blodprøver. Jeg har ikke fått noen resultater enda, og hvis han ringer i dag og sier at prøvende var dårligere, så sier jeg bare at det tror jeg slett ikke noe på. Og så vil jeg bare trykke på av-knappen! Jeg føler meg så frisk at jeg gjerne kan reise til Japan i morgen den dag…..men nå er nå ikke det nødvendig ettersom vi får besøk fra Japan om en uke.

Jeg har følt meg slik omtrent siden jeg forlot sykehuset. Det er nesten så jeg ikke tør å skrive det en gang. Sist jeg skrev det så ble jeg dårlig igjen. Kanskje jeg ikke skal si det så høyt, kanskje det lønner seg å klage, bare litt, for sikkerhets skyld. Jo da, jeg klarer jo ikke akkurat å gå på mine ben for å handle. Jeg klarer heller ikke så mye husarbeide, vaske vindu for eksempel! Nei da, jeg er jo langt fra frisk (hmmm tror dere at det hjalp?)

Jeg hadde slett ikke lyst å dra til legen, jeg hadde jo blitt direkte lagt inn på sykehuset ved de to siste legebesøkene. I grunnen så har jeg nå mest lyst til å ikke tenke mer sykdom på negativ måte. Jeg vil kose meg med tanken på at hvis jeg kan få lov til å være slik som jeg er i dag, ganske lenge framover, da blir det veldig bra!

Men men men, vi hadde en episode forrige natt, en ekkel episode. Min kjære mann datt om før han nådde tilbake til senga etter et nattlig toalettbesøk. Han rett og slett besvimte og lå på gulvet ved siden av senga. Jeg trodde han falt død om! Gjett om jeg ble redd!! - og så glad da han svarte meg etter noen sekunder. Det var en utrivelig opplevelse. Jeg har aldri sett noen besvime før!! Ett legebesøk i dag konkluderte med blodtrykksfall, alt var i orden. Han hadde nok hatt det litt for travelt i svingene. Men kanskje vi kan be om å få ha det litt kjedelig i en tid framover? Uten noen flere opplevelser på en stund? Les min reiseblogg HER om forrige ukers hendelser.

Vi hadde en nydelig uke ombord i båten i pinsen med det været som kunne konkurrere med Middelhavet.  Jeg håper det blir flere slike uker.  Jeg får så mye god trim ombord.  Båten beveger seg jo hele tiden, selv når jeg bare sitter er det muskler som trimmes, helt fantastisk i grunnen.


Jeg får stadig tilbakemeldinger på at denne bloggen min er nyttig for mange, tusen takk skal dere ha, jeg fortsetter nok en stund til. Jeg er jo slett ikke utskrevet som kreftpasient enda, det tar vel 5 år tror jeg. Jeg gikk forresten glipp av halvårs-kreftkontrollen 4. mai, da var jeg innlagt på sykehuset til masse andre undersøkelser. Det blir nok nødvendig med en telefon for å bli tatt med på lista igjen. Det er vel egentlig ikke nødvendig dette halvåret, jeg ble jo veldig grundig undersøkt da jeg fikk min nye diagnose i begynnelsen av mai.

Jeg er spent på resultatet av alle blodprøvene som ble tatt på fredag……….

Tanker

Jeg har nettopp vært innlagt på sykehus igjen, og der har det blitt noen spørsmål som har dukket opp. I forbindelse med at legene skal finne ut hva som feiler pasienten, så er det litt av hvert man må tenke igjennom, og her kommer da problemet.


I hverdagen så prøver jeg å ikke tenke på at jeg har vondt her og der, og at det og diverse kanskje ikke fungerer som det skal. Jeg rett og slett fortrenger slikt, for å ikke bli bekymret. Har man hatt kreft så er den STORE tanken i hodet at det kan ha spredd seg til andre steder i kroppen, og da kjenner man etter hele tiden, i verste fall. Min metode er da å fortrenge slikt, forsøke å bagatellisere det, ikke være Hypokonder i særklasse.  Rett og slett gjøre som Tarzan-katten på bildet her, lukke øyne for ubehagelige tanker.

Når man da havner på sykehus og blir intervjuet om alt mulig så kommer problemet, at ting har blitt fortrengt. Når legen spør meg om jeg har hatt vondt i hodet så svarer jeg, nei da, langt i fra, det pleier jeg ikke å ha. Etter legevisitten, når jeg får tenkt meg om og kjenner etter så vet jeg jo at jo visst har jeg hatt vondt i hodet. Det hender jeg våkner av det om morgenen til og med. Hvordan kan jeg da prestere å si til legen at nei da, vondt i hodet nei, det har ikke jeg?

Det er en balansegang dette her, hvor mye skal man tenke på og hvor mye skal man fortrenge? Mange ”vondter” er jo ikke farlig i det hele tatt, det farligste kan vel være å gå rundt og tenke på det hele tiden, og bekymre seg.


Jeg fant et blogginnlegg om tanker, legger ut linken HER, mye å tenke på når det gjelder tanker………

På bedringens vei igjen

Det har vært lite blogging i det siste.  Jeg har ikke hatt så mye overskudd til det.  Har vært en snartur innom Ahus igjen, er fremdeles ikke helt i form men det kommer seg.  Eller kansje det er dette som kalles bloggtørke?  Takk for alle kommentarer på det forrige innlegget om Pasientreiser.  Jeg kommer sterkt tilbake, snart.......

Hypokonder i særklasse!!

Hypokonder i særklasse, jo da, det stemmer nok det. I det siste har jeg hatt omtrent alle sykdommer som tenkes kan. I går var jeg sikker på at jeg hadde hjerteinfarkt, i tillegg holdt jeg på å bli blind. I dag er heldigvis symptomene på dette borte! Dagen før var jeg så svimmel og elendig at jeg var helt sikker på at det var drypp, snart hjerneslag.

Innimellom tror jeg at jeg har blodpropp i beina, og så er jeg i hvert fall sikker på at jeg må ha en slik hofteoperasjon snart. Jeg har da skrekkelig vondt i hoftene, jeg kan nesten ikke gå, av og til. En dag våkna jeg av forferdelige smerte i hælen, og jeg halta rundt hele dagen. Neste morgen var det borte vekk.

Det er gubben som kaller meg Hypokonder i Særklasse, men han sier det med et smil, det er absolutt ikke vondt ment. Jeg er ganske enig med ham, alle disse symptomene går jo over, hver eneste dag. Neste dag er det noe nytt, ha ha.

Jeg vet ikke hva det er. Det kan være ettervirkninger av kreftbehandlingen som spiller meg mange puss! Jeg reiser absolutt ikke til legen til stadighet, heller litt for sjelden kanskje. Det hender jo faktisk at det er noen ordentlige sykdommer innom også, hadde jo for eksempel urinveisinfeksjon her for noen uker siden. Jeg var vel ganske sikker på at dette også hørte inn under hypokondergreiene men leverte inn en urinprøve likevel, og den viste faktisk infeksjon. Alt blir sikkert mye bedre når det blir varmere i været, og når det går an å være mer ute.

Jeg legger ved en link til Kreftforeningens blogg. Det er ikke så greit å bli ”frisk” heller. Der er Anniken Golf gjesteblogger. Hun skriver om veien tilbake etter å ha fått beskjeden alle pasienter ønsker å høre: Du er kreftfri.

Men hva nå?, undrer hun.

http://www.kreftforeningens-blogg.no/2012/03/veien-tilbake-igjen/

Bildet er fra pub.tv2.no

Nye tider

Det er i grunnen mye å tenke på etter vår første tur til Syden som bevegelseshemmet! Vi er ganske slitne, og jeg har pådradd meg en hoste som antagelig kommer av airconditionbruk. Det var altfor varmt for meg på Rhodos, og det var for slitsom reise. Jeg skal ikke påstå at jeg aldri skal til Syden mer, men turen til Kypros har vi avbestilt. Nå er det å bli kjent med seg selv igjen, og komme til krefter som er førsteprioritet.

Ettersom vi vil komme til å spare penger på å ikke reise, så skal vi bruke penger til vaskehjelp istedefor. Jeg klarer ikke stort i huset, og Johs er sliten. Han har tross alt hatt hjerteinfarkt for ikke så lenge siden, og har mer enn nok med det han klarer å gjøre her.

Men hvis vi må slite oss ut før vaskehjelpa kommer en gang i uka, så er jo litt av vitsen med det også borte? Vi får se hvordan det går.

Jeg pådro meg nok litt angst i Syden, angst for ikke å få puste…..Jeg håper at det går over. Mange dager der nede var det et ork å gå over gulvet, men her hjemme går det mye bedre tross alt, til tross for hoste og vondt i halsen. Det er en bedre luft her, ikke så varmt. 36 grader var i meste laget for meg, og det visste jeg jo på forhånd.

Jeg kjører nå på med forstøveren oftere, hver tredje time står det på medisinpakka, kanskje det gir meg et løft. Jeg pleier ikke å ta pustemedisin så ofte.

Jeg har skrevet reisebrev fra turen, og lagt det ut på Startourreiseforum. 

https://www.startourreiseforum.no/?nid=45178