Lanzarote - askespredning 3. desember 2014

Dagen kom, avtale var gjort for leie av denne fine blå båten som Johannes og jeg hadde sett fra leiligheten vår gjennom flere år. Båten ligner forresten på Stålpetra, vår gamle båt. Mye større selvfølgelig, men de er nok litt i slekt.

Fra Norge var det kommet både slekt og venner, mine søsken, barn, barnebarn.  Vi var 13 personer tilsammen.  Noen hadde gitt meg spørsmål om  kleskode.  Ja, ettersom vi ikke skulle vekke oppmerksomhet var vel dress eller mørke klær noe vi skulle unngå i et shorts- og turistmiljø.  så det ble vanlige klær som passet for en båttur.

Seremoni ja?  Vi fant jo ingen oppskrift på dette på internett eller noe annet sted.  Alt var opp til oss så da var det jo bare å lage sin egen.  Vi ville gjerne spille musikk når asken ble spredd,
Vi gikk til innkjøp av en bitteliten rund sak, en høytaler som ble koblet til mobiltelefonen hvor musikken befant seg som mp3-filer.  Utrolig mye og vakker lyd i en slik liten sak, Den var ikke større enn en håndfull.

Arvid hadde løsnet forseglingen på urnen nesten helt opp, og Marius var den som skulle bære denne med seg ombord.  Nesten alle fikk hver sin oppgave.  Espen hadde ansvaret for kjølebag-ryggsekken med øl og jegermeister, og Gunnar ordnet med musikken.  Ronny og Hans var fotografer, og Arvid, ja han var den som skulle spre asken ut i Atlanterhavet.

Vi skulle være med båten den siste turen for dagen, turen til Puerto Calero, og der skulle vi sette av eventuelle passasjerer før vi satt kursen ut mot havet.
Og så starter all denne utrolige flaksen vår igjen, eller hva det kan kalles.  Det var ingen andre enn oss som gikk ombord i båten i Puerto Del Carmen.  Med andre ord, vi kunne sette kursen rett ut mot havet med en gang.

Det var et utrolig flott vær. Akkurat sånn passe med dønning og duving.  Akkurat slik at vi fikk en ro i kroppen.  Sol, snart solnedgang.  Og plutselig begynner vår gode afrikanske venninne å holde tale til oss mens båten kjørte utover fra land.  Hun fortalte oss om hvordan man oppførte seg i forhold til døden i Afrika.  Der holdt de en fest før vedkommende døde, slik at han eller hun også fikk være med.  De feiret livet!!  Etter at vedkommende var død, så hadde de enda en fest, med glede og sorg.  men mye glede, bare husk på Nelson Mandelas bortgang sier hun.  Og avsluttet med det at i Europa, nei der har de ikke så mye greie på dette med livet og døden. Men hun mente at vi var på riktig spor.

Båtmotoren ble stoppet, Gunnar startet musikken, vi hørte at Johannes sang om Havet og Arvid spredde asken ut i Atlanterhavet.  Det var den vakreste solnedgangen vi hadde sett så lenge vi hadde vært der. Forunderlig hvordan også den ble perfekt.  Selvfølgelig falt det tårer også her, men det var en magisk stemning og så var det så uendelig riktig........og vakkert.......

Etterpå, ja da ble det delt ut øl og jegermeister og Johannes sang Dypvannsseilere, -  og vi sang selvfølgelig med på refrenget, noe gråtkvalt,  må innrømme det, men vi var med i koret -  Skål Johannes!

Båten tok oss en tur oppover langs byen, mot flystripa mens solen forsvant helt, så vi fikk en liten båttur etterpå.  Det gjorde godt.   Og ja jeg hørte nok at noen ølskvetter ble tømt i havet, og det ble sagt Skål pappa før vi forlot båten.

Vi avsluttet kvelden med et felles måltid på en av restaurantene i Gamlebyen.  Ganske lettet over at alt hadde blitt så bra, og at orkanen var borte, og at det var den riktige båten og en magisk solnedgang.

Her er  vår herlige afrikanske venninne, Digna fra Guinea. Hun som alltid stod i baugen på båten når de kom inn til brygga.  Nå steget i gradene til selv å manøvrere båten inn og ut. Tusen takk Digna!! Det er nok disse to personer på bildet her vi først og fremst kan takke for at denne seremonien ble så fin og magisk.......og så værgudene da.

En ting "tok" meg senere, da jeg skulle reise hjem til Norge !! Plutselig ble alt helt galt, jeg hadde reist dit ned med Johannes, og så skulle jeg plutselig reise fra ham?  Helt ulogiske tanker, slett ikke det jeg hadde tenkt på forhånd, at havet skulle være hans grav og at alle skulle kunne legge en blomst på graven hans uansett hvor de var i verden!!

Heldigvis, det har gått over nå, jeg er tilbake til grunntanken, han er overalt hvor det er hav, det er ikke nødvendig for meg å reise til Lanzarote.......

Jeg har laget en ny versjon av Havet, med bilder fra Atlanterhavet, Lanzarote og askespredningen. Teksten er laget av Josef G. Larssen.



Musikken er komponert av Magnar Osland, og det er Magnar og Nozomi som spiller.
Og jeg har vel fortalt det før at hvis dere klikker på bildene i selve blogginnlegget så blir de STORE!!!!!

Askespredning

Min kjære avdøde mann ønsket at hans aske skulle spres på havet utenfor Puerto Del Carmen på Lanzarote.  Det var jo selvfølgelig et ønske vi måtte forsøke å få gjennomført.

Vi kontaktet sjømannskirken på Lanzarote, som igjen kontaktet Det Kgl. Norsk konsulat Gran Canaria, som igjen kontaktet et begravelsesbyrå på Lanzarote, og vips omtrent så var det klarert.

Det er ganske enkelt i Spania dette her, så lenge man unngår offentlige steder og byer/tettbygde strøk. Man trengte heller ikke noe offisielt dokument som bevis på godkjent askespredning.  Vi skulle kontakte begravelsesbyrået ved ankomst for å avtale detaljer vedr. feks leie av båt.

Jeg søkte en del på internett for å finne ut hvordan en slik askespredning kunne foregår, om det var noen type seremoni, rutine, regler, men fant ikke mye.

Reglene i Norge er ganske mye strengere enn i Spania.  Her i landet må man søke på forhånd til Fylkesmannen, og vedlegge kart hvor man har krysset av akkurat der man ønsker askespredningen.  Det er ikke lengre nødvendig at avdøde har erklært seg enig før død, det er nok at etterlatte bevitner at så er tilfellet.

Det stod vel også i de norske reglene at man skulle unngå tettbebygde strøk og offentlige steder samt at man ikke skulle vekke oppmerksomhet på noe vis (?)  Men ellers fant jeg ikke noe om hvordan en slik seremoni pleide å foregå.

Ja da var det jo bare å sette igang og lage sine egne kjøreregler.  Først og fremst, hvordan frakte en urne med seg fra Norge til Lanzarote?  Motsatt vei var ganske vanlig, fra Sydligere strøk TIL Norge, heller uvanlig motsatt.

Vi fikk med oss en del papirer.  Bl annet skrivet fra Begravelsesbyrået som fortalte at dette var tillatt.  Bevitnelse om kremasjon fra krematoriumet, ( på norsk, engelsk og tysk).  Nok en bevitnelse fra Skedsmo Kommune som fortalte at urnen var forseglet, og ellers det samme som på bevitnelsen fra krematoriumet, også denne på tre språk.

Vi fikk beskjed om å gå på "rødt" ved ankomst Lanzarote og vise fram alle dokumentene, Urnen ble plassert i ryggsekken.

Sikkerhetskontrollen på Gardermoen, null problem, Sønn bare sa hva han hadde i sekken, vifta med papirbunken og vips var vi igjennom.

Ved ankomst Lanzarote så forsøkte Arvid sønn å gå på rødt, men der var det lukket og låst.  Kanskje litt uvanlig at noen vil på rødt den veien, inn til Lanzarote?  Han fant noen uniformkledte menn like utenfor, forklarte sitt ærend og sa hva han hadde i sekken og ble bare viftet forbi, alt i orden, bare gå!!

Så langt, alt vel.  Jeg skal nok lage et eget innlegg om min bagasje og erfaring med oksygenapparat på turen..........

Dagen etter ankomst kontaktet vi begravelsesbyrået, vi hadde jo noen spørsmål og ønsker.  På forhånd hadde vi fått navnet på en dame vi kunne kontakte hvis vi trengte tolk.  Det ordnet vi gjennom Nordisk Forening.

I ettertid kan vi jo fundere på om vi kanskje burde ha kontaktet tolken med en gang.  Mannen i byrået var ikke helt stødig i engelsk

Vi hadde en del spørsmål, ettersom vi var 13 stk, pluss byråmann, hvor stor var båten?  Var det toalett ombord?  Kunne Byrået hente urnen på hotellet samt besørge spredningen i løpet av seremonien?   Hvor mye ville dette koste?  Kunne vi spille en cd i seremonien?  Var det noe slags spiller ombord?

Det virket veldig positivt til å begynne med, de kunne hente urnen på hotellet og besørge spredningen, prisen var gått opp fra den vi fikk oppgitt i Norge.  Han visste ikke hvor stor båten var, men trodde den kunne ta 10 personer så det var sikkert greit!!  Han skulle ringe igjen om en halv time.  Vel det gikk to dager.........Imellomtiden var det orkan på Lanzarote, masse uvær.

Han ringte tilbake, nå var prisen gått opp, og Arvid måtte reise inn til hovedstaden og levere urnen, de kunne ikke hente den. ellers, ikke så lett å snakke med ham.  Visste vel ikke noe mer om den båten, men dagen ble bestemt til onsdag 3. desember.  Da skulle været ha roet seg ned.  Avtalte å komme inn til hovedstaden på mandag. enten med taxi eller kanskje buss.

Vi følte vel at kontakten mellom oss ikke var helt god, vi var veldig usikre på hele opplegget, fikk liksom ikke greie på det vi ville.  Hva med musikken?  Hva med antall personer?

Arvid hadde reist en del ganger mellom Puerto del Carmen og Puerto Calero med den fine blå båten som går i rute der,  med vår herlige afrikanske venninne til rors. Denne båten hadde vi fulgt med i mange år, vår afrikanske venninne stod i begynnelsen av disse årene framme i baugen, hun var vel matros da, hoppet i land på brygga.  Nå var hun avansert til - ihvertfall styrmann, for hun hånderte båten alene, med en ny matros til hjelp da.

Tanken spirte og grodde, hva om vi får leie denne båten?   Det hadde jo blitt helt riktig på alle måter? Arvid spurte, fikk en en pris og en avtale.  De hadde hatt et slikt oppdrag uken før også, askespredning på havet utenfor Puerto del Carmen.  Vi to Arvid og jeg ble enige om at om vi måtte betale begravelsesbyrået uansett pga kansellering i siste øyeblikk, så gjorde vi heller det for å få det hele slik det skulle være. Her var det god plass, toalett ombord, henting og avsetting på brygga rett nedenfor hotellet. Musikk måtte vi ordne selv, noe som ikke var vanskelig med dagens teknologi!!

Mandag ble det en telefon til begravelsesbyrået med beskjed om at vi kansellerte, vi hadde funnet andre løsninger.  Det virket faktisk som om de ble veldig lettet, og vi skulle ikke betale noen verdens ting til dem.  Puhh  ja de var vel kanskje litt plaget av språkvanskeligheter de også.

Selve askespredningen må jeg nok lage et eget innlegg om, det kommer snart........med masse bilder.

Askespredning på Lanzarote

Nå endelig begynner de fleste brikkene å falle på plass.  Som dere vel vet så blir det askespredning på Lanzarote første uken i desember.  Det var noe Johannes ønsket selv. Meditek, firmaet som skal ordne med surstoffapparat til meg på flyet, og tillatelse til å reise med dette, de ringte meg i går.  Alt var så godt som i orden.  Jeg har jo vært litt engstelig for at dette skulle bli noe kluss slik at jeg måtte bli hjemme og alle de andre reise uten meg, men nå ser det ut som alt blir i orden..

Vi har kontakt med det norske konsulatet i Spania, og de har formidlet kontakt med et begravelsesbyrå på Lanzarote som vi skal kontakte med en gang vi ankommer øya.  Da skal vi bestemme hvilken dag, og byrået leier båt.  Det er jo litt væravhengig dette, skal jo helst ikke blåse storm når vi skal ut på havet.

Reglene er ganske greie, askespredning  er tillatt overalt unntatt på alle offentlige steder og by/tettbygde strøk.  Vi skal jo ut på sjøen og det er ganske uproblematisk.  Askespredning blir faktisk mer og mer vanlig i Norge også.  Det uvanlige med vårt opplegg er jo at vi går "feil" vei.  Som oftes blir urner fraktet fra Syden til Norge, ikke motsatt slik som vi gjør det.

Jeg og sønn skal reise 24. november.  Så kommer det 8 stk den 1.desember.  8, desember reiser de fleste hjem igjen, men ikke jeg,  Jeg, datter og svigerinne skal bli der til den 15. desember.  Det blir da tre uker for meg, og jeg krysser fingre, tær, setter kryss i taket og overalt og håper jeg klarer å holde meg frisk både før, under og etter.............

Hvis det er noen fler som vil bli med, så er sjansen der akkurat nå.......på vårt hotell er det fullt, men det finnes plutselig andre muligheter, sjekk denne linken jeg har lagt ut her under, men det haster, siste frist er mandag morgen.

Startour har denne helgen flotte tilbud til Kanariøyene.  Jeg fant bl a en reise til lanzarote, Puerto del Carmen en uke - 1/12 - 8/12 for to personer, totalt kr 4596,-.  Billigere kan man nesten ikke få det.  Men det MÅ bestilles innen mandag 27.10 kl 09.00.  Reiseperioden for alle disse tilbudene er 1/12 til 16/12.  Vi har jo bestilt for lenge siden, og det ble dyrere enn dette.Slik er det bare med tilbud som plutselig dukker opp.  Kanskje noen andre kan benytte seg av dette, og kanskje vi møtes på Lanzarote den uka. Tilbudene finner du her, men husk, det haster!!!!!

Reise til Lanzarote

Kjære Johannes......

Bisettelsen er over, alle har reist hjem og huset er tomt, nesten tomt.  Jeg har en sønn som bor nede i kjelleren av og til.  Akkurat i dag er han og rydder ut av båten.  Det er vemodig.  Jeg ville ikke være med.

Kirken var omtrent fullsatt, og det var vakker musikk og vakre tekster.  Omtrent all musikken fant vi på notestativet hans, eller han hadde bedt om den tidligere.  Presten hadde vært sjømannsprest i Kobe, Japan.  Her hjemme var vi samlet i flere dager etterpå, med gråt og latter, musikk og sang.  Livet må og skal gå videre.  Og ja jeg kan nå snakke om dette, uten å bryte sammen i gråt.  Vi var vel av de '"heldige" som fikk lov til å forberede oss på dette.

Det er mye å ordne opp i av papirer og navneendringer når noen dør.  Det vil nok holde meg opptatt en stund.  Jeg skal også snart legge ut innlegget mitt om det glade sytti-tallet.  Det er noen bilder som skal scannes først.

Før jeg lukker boken her på bloggen om min kjære og hans siste dager og bisettelse så vil jeg gjerne legge ut min "tale" til ham som ble lest opp av presten i kirken.  Den er jo allerede offentlig ettersom den er lest opp for en full kirke, og jeg og mine vil gjerne også ha den med i vår "bloggbok".:

Kjære Johannes, jeg savner deg så veldig.  Det blir vanskelig dette.
Det er så mye mer vi skulle ha snakket om, som vi ikke rakk!
Kanskje ville det ha vært slik uansett.  Jeg har jo lenge gått her og tenkt at du kom til å reise fra meg snart.  Hvorfor sa jeg ikke alt jeg skulle ha sagt da?  Jeg visste jo at denne tiden ville komme.  Vi visste at du hadde uhelbredelig kreft.  Men vi trodde at vi hadde bedre tid.  Alle tror vel det.  Men det har vi ikke, vi har forferdelig dårlig tid.

I 50 år har vi omtrent ikke vært fra hverandre.   Vi møttes i Kristiansand, i 1964 på Kvales handelskole, jeg var bare 17 år og før det var gått et år var vi gift.  Vi hoppet over det store flotte bryllupet, vi var kun oss to, forlovere og presten i den store Kristiansand Domkirke.  Bryllupet bestod av en veldig hyggelig kveld på restaurant med forlovere.  Dette har vi aldri angret på, vi tenkte allerede den gangen at dette gjaldt i grunnen bare oss, vi ville ikke ha det store og dyre bryllupet.  Resten av livet vårt sammen ble vel omtrent slik at vi samlet på opplevelser,  ikke penger og rikdom. Fire flotte barn ble det, ni barnebarn ble det også, for en rikdom!  Det har vi snakket om mer enn en gang.

Akkurat nå vet jeg ikke hvordan jeg skal klare meg uten deg, og da tenker jeg ikke på at du, omtrent helt umerkelig overtok alle praktiske og huslige gjøremål da jeg ble syk for fem år siden.  Jeg tenker på alle samtalene våre, alt vi måtte snakke med hverandre om. Og akkurat nå så er det så vondt at jeg ikke fortalte deg enda flere ganger hvor glad jeg var i deg.  Jeg trodde vi hadde mer tid, men det hadde vi ikke.

Jeg og vi andre kommer ikke til å ha en gravsten å gå til.  Vi gjør som du ønsket og som du gjentok en av dine siste dager, askespredning på Lanzarote.  Det snakket du om flere ganger  Vi skjønte vel ikke helt at du virkelig mente det før du gjentok det som en av de siste tingene du klarte å fortelle oss på sykehuset.  Og da blir det slik.  Alle kan putte en hånd i sjøen når de er i Japan, eller Bergen, eller Stockholm eller på Karmøy, og da kan de hilse på deg, og snakke med deg.  For gravplassen din vil være overalt hvor det er hav og havstrømmer.

Du hadde det så vondt,  jeg er glad for at du ikke har det nå.  Jeg savner deg……. kjære Johannesen min………

Hilsen Ellen

Klappet og klart......

Klappet og klart, et merkelig uttrykk!!!  Hva betyr det egentlig?  Er det noen som har klappet kanskje, fordi alt er klart?  Men her er det klart, helt klart.  I dag kom det brev fra Helfo om at min søknad, sendt fra Meditek, var godkjent., søknad om dekning av utgifter i forbindelse med leie av oksygen på flyreise til Lanzarote!

Nye flybilletter har jeg også fått, hvor Norwegian har godkjent surstoff-bruk og rullestolassistanse både på tur og retur.  Du verden hvordan alt ordner seg.  Men det er sant, jeg har ikke bestilt rullestol der nede enda, men jeg har funnet fram til firmaet, og man kan bestille på nett.  Firmaet leverer rullestolen på hotellet, og de henter den på samme sted, når vi skal reise.  Det er nok best at jeg gjør det også så raskt som mulig.  Plutselig så har de ikke flere igjen....

Og så er det jo kjempelenge til denne turen vår, ikke før 4. november!!  Kanskje vi kan klare en Kyprostur også før den tid?   Vel vi får vel prøve å ta det litt med ro også.  Nå er det jo snart båtsesong.  Båten vår ligger i Oslo hver vinter, og blir flyttet til Skjebergkilen hver sommer (Hvalerområdet).  I år ble det litt kluss, det var nemlig is på fredag da flytting var planlagt, masse is.  Den er borte nå, så da blir det flytting på lørdag/søndag, og etter det er det offisielt klart for båtsesong.  Jeg er ikke med på den lange turen lengre, nei jeg venter til det er varmt og godt i været, ihvertfall varmt og godt ombord.....Jeg legger ved en video hvor vi ser en stålbåt som ligner veldig på vår båt.  Båten forsøker å komme seg inn Singlefjorden til vår felles marina, uten hell får man si, der var nok for mye is

Jeg snakket jo litt om tåkedott med reiseforsikringen, men den tåken blir nok liggende, det er ikke mulig å få noe mer avklaring på det.  Jeg regner faktisk med at når/hvis legen gir klarsignal så er alt helt i orden.

Jeg har fått min lille surstoffmåler nå, og har målt.  Kjemperesultat, som vanlig,  96-97 %, hvilende.  Det er jo veldig bra det.  Nå skal jeg straks prøve meg på noen målinger når jeg føler meg helt "tom".  En tur ned kjellertrappa gjør nok litt susen eller kanskje heller motsatt......

Jeg har blitt medlem av en Facebook-gruppe som heter Sykdommen Kols, link HER.  Der har jeg fått dele erfaringer, og får stadig nye impulser.  Jeg har fått link til en KOLS-skole, Sørlandet Sykehus er mester for dette, og også der var det mye nyttig. Bl a så er det noen meninger om at forstøver er ikke det helt store lengre, Nå bruker man et slags medisinkammer, mye enklere å bruke, og skal faktisk være bedre enn forstøver.  Jeg driver og prøver dette ut nå, det kunne vært veldig bra å slippe å dra på den forstøveren.   Linken finner du HER

Og her er stålbåten på tur........




og vil du følge bloggene mine på facebook så ordner du dette akkurat HER

Er vi gale?

Vi må vel nesten være det.  I går kjøpte jeg billetter til Lanzarote, utreise den 4. november og hjem igjen den 2. desember!!!  Og jeg har jo knapt kommet meg etter forrige tur da jeg måtte hentes hjem av lege og i rullestol.....Og i mellomtiden er det konstantert at jeg må ha oksygen ombord i fly, på alle flyreiser.

Ja ja, det er noe som heter den som intet våger intet vinner, men jeg må vel kanskje snart besinne meg med all denne loddkjøpingen for å vinne.  Det har seg slik at jeg var hos min fastlege her om dagen, og der var jo alle prøver så fine så fine.  CRP var helt normal, og SR/Senkning var omtrent på normalt nivå, og det er jo bare kjempefint.  Vel går jeg på litt mye kortison nå, og skal fortsette med det i 3-4 uker til.  Jeg er tykk og rund i ansiktet og rundt magen, men det får nå så være.  Når dosen settes ned så forvinner mye av det igjen.  Det går litt opp og ned med denne Polymyalgia Reumatika.  Pusten er ikke så aller verst, ingen store problemer med å bevege meg i huset.

Det kan ikke nytte å sitte her og vente til feks september/oktober og så bestemme seg.  Da er alle rullestolplasser opptatt.  Flyet kan bare ta med et visst antall rullestolpassasjerer, og andre medisinske tilfeller.  Blir jeg syk så får vi heller avbestille, legen var enig i det.  Og han har ikke noen motforestillinger mot at jeg reiser.  Spesialisten på Ullevål ønsket meg jo også god tur til Lanzarote!!

Jeg har sendt inn skjemaet til MEDITEK, firmaet som skal ordne med, og søke om oksygen og refusjoner.  Jeg får vel ikke noe svar før etter påske, men det er jo veldig lenge til 4. november da.  Jo  - jeg gruer meg litt, og lurer på om det blir mye STYR, mye å dra på, mye å passe på.  Jeg vil jo gjerne ha pc i håndbagasjen også, i tillegg til alle medisiner.  Og forstøverapparatet må være med.  Det er ganske mye medisiner til dette apparatet, en hel sekk.  Nei da, apparatet + medisiner fyller vel en sekk.  Og så blir det en sekk med okygenapparat, og kanskje pc går oppi en av disse sekkene, det går nok veldig bra.  Jeg pleier alltid å bekymre meg for alt mulig som ikke skjer......


Da er det en ting til som jeg skal ordne med, og det er leie av rullestol der nede, en rullestol med litt motor til oppoverbakker!  Jeg fant et firma som Lanzareiser bruker, de leier ut mye rart.  I morgen blir det å forske på dette.  Kanskje noen vet noe om dette firmaet som leier ut rullestoler?

Reiseforsikringen sier at vi kan være borte i 3 måneder, og alderen 70 år for gubben er helt i orden (hmmm tror jeg).  Det er ting som er uklart fremdeles, litt sånn i tåkeheimen, men vi har en egen tilleggsforsikring som gjelder fra 68 - 75 år.

Og i neste uke er det kreftkontroll, da har det gått 7 måneder siden sist.  Det er røntgen og legetime denne gangen, ingen pusteprøver.  Det skulle vel heller ikke være nødvendig, ingen ny lunge har vokst ut, og kapasiteten er vel fremdeles sånn ca 25 %.

Men ja det hender jeg tenker at vi må vel være gal. Vi burde vel egentlig holde oss hjemme og ikke belaste noen med å hente oss og hjelpe oss hvis vi eventuelt  trenger det denne gangen også.  Vi burde vel kanskje det ja, sitte hjemme, men........

Jeg har laget en facebook-side for bloggene mine.  Den finner du bl a HER, og trykker du LIKER så får du oppdateringer på din FB-side.  Jeg kommer ikke til å slenge ut link til alle og enhver lengre, vil ikke dytte det på noen  men regner med at alle som LIKER den bloggsiden min vil lese nye innlegg.

Et annet tips forresten, klikker du på bildene så blir de større, ganske store faktisk! 

Vi er her igjen!!

Vi er her igjen, er det ikke helt fantastisk?  For et par uker siden var jeg ganske sikker på at vi måtte avlyse.  Avlyse fire hele uker på den herligste vinterplassen som finnes.....Jeg var jo så utmattet at det var vanskelig å reise seg opp fra en stol!  Det var en overvinnelse å bevege seg over gulvet.  Dette var i følge min lege en ganske vanlig tilstand for meg akkurat nå, og det ville gradvis bedre seg.  Det har bedret seg.  Nå får jeg bare "anfall" av utmattelse, den er ikke der hele tiden.  Det er dessuten så klart mye bedre å være her når de anfallene kommer.

Dagen før vi reiste hadde jeg veldig vondt i kroppen også, i ribbeinsområdet, hele veien rundt.  Skikkelige smerter, og vondt å puste.  Tenkte vel at dette gikk ikke bra, kunne ikke reise i en slik tilstand.  Men hva skjer?  Etter en god natts søvn (hmmm med hjelp av en Immovane innsovingstablett) så våkner jeg, om ikke frisk som en fisk, så ihvertfall smertefri.  Det var jeg også under hele flyturen, og hele første kvelden.  Nå er det litt som kommer og går, men absolutt til å leve med, uten smertestillende til og med.


I dag har vi gått en lang tur, i går gikk vi vel i overkant av for langt, men det gikk jo bra, jeg kjenner det i musklene i dag.  Hurra, jeg har fremdeles muskler som kan kjenne noe!!  Jeg tror nok at disse fire ukene vil gjøre veldig mye for muskler og helse.  Her er det ute i frisk luft, og sjøluft, jeg er ute hele dagen, og blandet med trappetrim (masse trapper her på hotellet) så blir det mye bra for helsa.  Frokost utendørs hver dag nå i fire uker, det er deilig det.......

Så her sitter jeg nå, på terrassen, med utsikt over Atlanterhavet.  Tempen i lufta er vel ca 20 grader selv om det har regnet.  Fuerteventura forsvant i det fjerne en stund, men er nå dukket opp igjen gjennom regnluft.  Ja det har faktisk regnet her i dag.  Synd for dem som skal være her bare en uke, men vi har jo fire uker og vi kommer til å få mer enn nok sol.

Vi fikk faktisk nok allerede i dag.  Slik vinterblek hud tåler ikke så mye med en gang, en time i solen er mer enn nok, og kvoten har vi fått i dag. Det er veldig vennlig av solen at vi slipper å passe på dette selv.

Flyturen ja, det gikk fint.  Jeg ble tom for luft denne gangen også, hver gang jeg beveget meg ombord i flyet.  Men tror vel atter en gang at mye av det er stress.  Det ble jo selvfølgelig turbulens igjen, da jeg var i dokø.  Hvorfor blir det alltid det tro?  Jeg fikk gå inn på toalettet, mens alle de andre bak meg måtte gå og sette seg igjen.  Det ble litt høyere puls og dårligere pust, men jeg tar meg raskt inn igjen etterpå.  Denne gangen drakk jeg forresten vinen min til maten, og jeg drakk konjakken min til kaffen, og jeg fikk ikke dårligere pust av det.  Sagt på en annen måte, forrige flytur lot jeg det være, uten at noe ble bedre av det, så  det var jo en bra test.........

Snart på tur igjen?

Nå er det ikke lenge til avreise, hvis legen er enig.  Avreise mandag, legetime i morgen.  Alle prosjekter jeg hadde på forhånd er vel i havn.  

Rekvedprosjektet med barnebarn, det ble veldig bra.  Vi hadde en kjempehyggelig dag med bordet fullt av saker og ting som ble vakker kunst til slutt.  Alt ble fotografert trinn for trinn og så får vi håpe at det blir brukbart for å komme med i Eplas Sommerbok.

Konserten med sønn fra Japan ble helt supervellykket.  Kirken omtrent fullsatt, og mange glade mennesker som tok imot klassisk musikk på et høyt nivå.  Neste konsert er allerede under planlegging, det blir romjulskonsert i 2013, med russisk musikk.

Historiene mine om Skipper Eli er ferdig skrevet og lagt ut i reisebloggen min.  Jeg skal legge dem ut her også, for å få dem med inn i bloggboken.  Her på Blogspot kan vi nemlig bestille bok av bloggen vår.   Jeg har skrevet om dette HER.

Jeg føler meg mye bedre nå enn for en uke siden.  Jeg har vært veldig plaget av utmattelse.  Jeg vet ikke hvorfor, om det er en senvirkning av cellegiften eller om det er pga kortisonkuren.  Jeg er nå under halve dosen med kortison og sover om natten igjen, og det er bra.  Det var utrolig strevsomt å være så hyper, sur og grinete.  Men det var ille med den utmattelsen også, og jeg tenkte at jeg kanskje måtte avlyse hele turen til Lanzarote.  Når man omtrent ikke klarer å reise seg opp fra en stol, da er det ille fatt……..men nå er alt bedre!

Bobleansiktet mitt er fremdeles ”boblete” og jeg liker det ikke!  Men det ser ut som om det minker, vanskelig å bedømme når man ser seg i speilet hver dag.  Det bør i hvert fall minke i takt med nedgangen av kortison.  Nå spørs det jo om blodverdiene også har gått ned da, jeg  håper det.

Jeg skal ikke begynne å pakke før i morgen, etter legetimen.  Vi skal være borte i fire uker, det er mye medisin man skal huske å ta med seg. Ellers så har jeg pakkeliste, mange års reiseerfaring ligger i den.  Det er så enkelt med en slik liste, da er det ikke nødvendig å tenke så mange ganger, bare å krysse av listen.

Jeg skulle gjerne ha reist til Japan igjen også, men vet ikke om jeg våger det.  Jeg blir litt plaget av manglende pust i flyet selv om alle påstår at der er surstoff nok!!  Akkurat nå er det tilbudspriser til Japan, kr  4690,- t/r, det er billig det, og reiseperiode helt til april 2013.  Men 10-11 timers flytur er vel kanskje i meste laget for meg?  Jeg får vel klare meg med en tur til Lanzarote i denne omgangen.

Farvel Lanzarote??

Var det drømmen om vinteren i Syden som brast? Det var kanskje det, det føltes i hvert fall slik akkurat da, lørdag kveld og natt til søndag. Tryggheten var borte….…..alt er så mye mye verre i svarte natten, hvorfor det tro?


Johannes begynte å skjelve allerede mens vi ventet på taxi etter lørdagens fest i Nordisk Forening. Han fikk skikkelige frostrier, og det varte minst et par timer. Han begynte å kaste opp, og det minnet veldig uhyggelig om den episoden i Japan da han fikk blodforgiftning. Det kan du lese om HER. Jeg ringte et av de nummerene jeg hadde skrevet opp, fikk kontakt med lege som skulle komme i løpet av 10 min.

Her på Agua Marina er det slik at gatedøren/porten er låst om natta, så jeg måtte ned trapp og opp trapp igjen for å låse opp. Da jeg hadde stått der oppe og venta både lenge og vel ble jeg så urolig for Johs at jeg måtte tilbake til leiligheten for å se til ham. Hans telefon var jo selvfølgelig ikke på hans nattbord, så det nyttet ikke å ringe. Johs skalv ikke fullt så mye lengre, men legen var fremdeles ikke kommet så jeg ringte tilbake. Aha, han hadde ikke funnet noen dør inn til Agua Marina i det hele tatt, og jeg fikk beskjed om å dra opp igjen og stå utenfor og vente!! Ja ja jeg peste meg da av gårde, ned trapper og opp trapper, og utenfor døra fant jeg legen som lurte på om jeg var pasienten!! Var vel ikke rart om han lurte på akkurat det.

Det var en veldig hyggelig lege, men min engelsk er ikke god nok!! Vel vel vi forstod hverandre likevel. Han mente det kunne være en infeksjon av noe slag, feberen var jo fremdeles veldig høy. Johs fikk to sprøyter i baken, en for feber og en for kvalme. Avtale om å komme til klinikken kl 12 neste dag, og Johs sovna. Da var vel klokken cirka tre om natta tenker jeg.

Tilbake på klinikken søndag, Johs måtte videre til et laboratorium for å ta flere prøver på mandag. Etterpå skulle det vurderes antibiotika. Han fikk beskjed om å drikke noe som heter Aquarius!! Ja her kom det første problemet med ”den halte og den blinde” på tur!! Jeg er vel noe handicapped, og hjelperen min er syk, hva gjør man da? Vi fikk da handlet inn diverse etter en av taxi-turene. Butikken er jo rett over gata.

Det hadde vært enklere alt sammen hvis vi hadde reist sammen med noen, eller med et charter-selskap. Nå er vi helt alene og må stole på oss selv. Jeg prøvde å ringe Sjømannskirkens vakttelefon om natta, men det fungerte ikke. Jeg vet ikke hvorfor. Har fått vite etterpå at man kun kan ringe den ved dødsfall og ulykker. Jeg skulle jo bare ha hjelp til å finne en lege midt på natta, og akkurat for meg der og da var det virkelig en krise! Men, jeg klarte det jo selv uansett.

Mandag, og Johs var fremdeles syk, ikke fullt så høy feber, men feber opp mot 38, nok til at han følte seg rett og slett syk. Vi tok taxi til et laboratorium hvor det ble tatt blodprøver og urinprøve. Johannes hadde hostet hele natten, og har hatt vondt i halsen. Resultatet på prøvene skulle komme på tirsdag, de skulle fakses til legen og de ville ringe oss fra legekontoret.

Estefania, hotellsjefen var innom her søndag kveld, litt forstyrret. Noen av gjestene hadde fortalt at legen hadde vært på hotellet her natt til søndag, og at det var Johs som var syk. Hun ble beroliget da hun fikk se at han var jo ikke så aller verst tross alt. Litt ”morsomt” er det jo at dette hotellet er så anonymt her i gata at legen fant det ikke, rett og slett.

Jeg har vel kommet til den konklusjonen, etter mine erfaringer disse tre siste dager, og etter mine nye kunnskaper at vi kan ikke dra hit mer, bare vi to, tror jeg. Jeg er avhengig av hjelp, og når hjelperen min blir syk så er situasjonen veldig ille, faktisk. Casas Heddy er vel eneste muligheten, men nei, det var som å sette en måke i bur. Kjempefint alt sammen der, bortsett fra beliggenheten og muren rundt det hele, og blåsten, og avstandene mellom leiligheter og for eksempel spisesal, egnet seg ikke for lungesyke synes i hvert fall jeg.

Den opprinnelige planen er at vi skal være her til den 19. desember, og jeg ber til høyere makter og alle mine hjelpere at gubben må bli frisk, og at jeg ikke blir syk. Slik hoste og snue har lett for å smitte…….

I går kveld, tirsdag ble Johs lagt inn på sykehuset med lungebetennelse. Det tok omtrent hele dagen, først til legen på Deutsche Britische klinikk. Så taxi til hotellet for å hente passene, så til Hospiten Lanzarote hvor vi ble resten av dagen. Veldig veldig mye venting, røntgen, EKG, blodprøver og mange undersøkelser. Klokka var vel ca 1900 da Johs ble kjørt til en sengepost. Da var diagnosen klar, en liten lungebetennelse, den viste seg på røntgen og ved lytting og ved blodprøver. Nå får han antibiotika rett i armen, det mest effektive for å bli fort frisk igjen. De neste dagene blir nok tilbragt ved sykesengen, med strikketøy og lydbok. Så får vi håpe at medisinen virker og at han blir fort frisk igjen, og at jeg også holder meg frisk.

Jeg får vel også lage en skikkelig reiseblogg etter hvert om hvordan bli syk på Lanzarote, hvordan er bekvemmeligheten på hospiten Lanzarote og hvordan reiseforsikringen fungerer !! Vi må vel også ha et skikkelig evalueringsmøte om vi heretter skal skrinlegge alle utenlandsturer.

Kanskje var det ikke Sydendrømmen som brast, kanskje er dette eksamen? Kanskje vi finner ut at det går veldig godt an å bli syk her også……selv om det føles ikke slik akkurat nå!

Fly og rullestol

For tredje gang, ut på flytur med rullestolbestilling! Jeg var litt spent, men nå er det nå en gang slik heldigvis, at alt blir en vane, og man lærer noe nytt hele tiden. I dårlige stunder så tenker jeg at det er best å holde seg hjemme når man har blitt slik at man trenger hjelp fra ”utenforstående”. I gode stunder så tenker jeg at nei så menn om jeg skal bli sittende hjemme så lenge det er mulig å komme seg rundt.

Å bestille tur til Lanzarote er gjort i en fei, på internett er alle reiser kun et tastetrykk borte, og det går jamen kjapt å trykke på en tast, og glemt er ribbeinsbrudd og sykehusopphold etter hver eneste Sydentur de siste gangene, dvs ALLE gangene etter at jeg har blitt ”syk”, eller skal vi heller si handicapped? Denne gangen, flytur med Norwegian, rullestol, med assistanse ble bestilt for alle flyplasser .

Denne turen til Lanzarote med Norwegian er sammen med alle som skal til Casas Heddy, der var vi i månedskiftet feb/mars. Dvs at det er veldig mange rullestoler som skal organiseres inn og ut av flyet ved avgang og ankomst. På Gardermoen trenger vi ikke assistanse, vi har sønn som hjelper oss med bagasjen, og min mann er fullt i stand til å trille rullestolen med meg helt fram til flydøren.

Da vi reiste med Casas Heddy lærte vi en smart ting: Sikkerhetskontrollen har en egen ”luke” for handicappede med rullestol. Vi slipper den labyrinten med alle menneskene og kan kjøre rett inn, Dvs vi må jo legge opp alt på båndet som vanlig, men der er ingen kø som stresser, og betjeningen var veldig hjelpsom og omtenksom. Veldig smart, og for en gangs skyld så var jeg faktisk litt takknemlig for den ”forbaskede” rullestolen som slett ikke er ”meg”.

OBS OBS, det ble veldig kaldt å stå å vente i den ”glassgangen” før flydøren. Det var så mange i rullestoler og mange som trengte hjelp.. Var nok litt dumt å kaste av seg alle ytterklærne inne på flyplassen og pakke dem ned.

Flyturen gikk for så vidt greit, bortsett fra at jeg skulle gjerne ha sluppet å gå på toalettet. Vi satt på rad 2, og en tur til toalettet og jeg ble fullstendig tom for luft. (jeg har kun en lunge og den har bare ca 25% kapasitet) Ikke bra…..men jeg VET jo at surstoffopptaket mitt er slett ikke dårlig. Så hva kan det da være? Jo det kan være stress. Neste gang, da reiste jeg meg opp og stod lenge og hang i midtgangen pga av do-kø. Resultatet var at jeg kom inn på toalettet i fin form, uten surstoffgjeld. Hmmmm merkelig. På vei ut konfererte jeg litt med flyvertinnen om min bestilling av rullestol ved ankomst. Da var det dokø bak meg, og jeg ble stresset igjen. Men denne gangen tok jeg meg inn igjen veldig fort etter å ha satt meg ned på plassen min. Det kan vel være en kombinasjon av flere ting: stress, lite oksygen i flylufta (pleier de ikke å spare litt på den tro?) og at jeg har sittet i ro så lenge. Alkoholforbruk var på første dotur lik null! På neste tur var det tatt et par-tre slurker med rødvin.

Vel ,vel, vi nærmet oss landing på Lanzarote, og det ble gitt beskjed om at alle som skulle ha rullestol skulle bli sittende til alle de andre var gått ut av flyet. Min mann ble sittende igjen, vi trodde han kunne få følge meg med rullestolliften. Nei da, han ble skysset av gårde til bagasjebåndet, og da var jo alle de andre gått. De mente at det var ikke plass i liften pga alle rullestolene. Det var plenty plass, det kunne vært 10 ektefeller i tillegg til oss i rullestol faktisk, men det gjorde jo ikke så mye, flyplassen på Lanzarote er jo ikke så diger at man kan gå seg bort akkurat. He he det hadde vært verre i New york f eks!

Jeg sa ifra med engang, til disse spanske hjelperne at jeg skulle IKKE til Casas Heddy slik som alle de andre, jeg skulle til bagasjen, finne igjen min mann og så til taxi. Jeg var litt spent på om det ble oppfattet. Selv om det burde stå i alle papirer at jeg var ”utenom” så skal man aldri stole på at alle ledd har fått alle beskjeder.

Det ble en artig runde dette her også, jeg så at beskjeden var oppfattet. Det høres ut som ”kakling” (unnskyld!) når de snakker med hverandre, og de titta bort på meg og pekte og nikket. Det var mange etapper før vi kom fram til bagasjebåndet, og der var ingen mann, men jeg ble trilla ut i full fart. Can you see your husband, spurte min hjelper, og det kunne jeg. Da hadde vi allerede funnet hverandre på telefonen så alt var i orden. Jeg ble kjørt helt fram til taxidøren, no problem!!

Mer om denne turen kan du lese på reisebloggen min: http://eljosreise.blogg.no