Samenes dag, og mobbing

Jeg kom plutselig til å tenke på hendelser i min skoletid på femtitallet.  Ja det var jo selvfølgelig pga den samiske nasjonaldagen at tankene mine begynte å fly både hit og dit.

På min skole, der oppe i nord, så kom det av og til en samegutt i klassen vår.  Han var der bare i korte perioder.  Antagelig var hans familie på flyttefot ettersom han bare var der av og til.  Han var liten og tynn, og skitten var han også.  Han hadde det fryktelig vondt i klassen vår, han ble mobbet stort sett hele tiden.

Det het erting den gangen, mobbing var vel ikke oppfunnet men det var akkurat det samme. Jeg husket plutselig akkurat hvordan han så ut, han hadde et lite tynt og sårt ansikt, med øyne som slett ikke var glade.  Skulle vel bare mangle så slemme som vi var.  Nå tror jeg ikke akkurat at jeg stod først i køen for å slenge stygge ting til ham, men jeg forsvarte ham ikke, og da var jeg jo like ille som de andre.

Kort utgitt av Aune
Fotograf H.A.Amundsen.

Det verste var vel at lærere den gangen ikke refset oss som erta denne samegutten.
Nei, de var faktisk ikke skyldfrie de heller, og var slett ikke snille med ham og andre i den situasjonen.  På den tiden så var det ikke akkurat noe stas å være same.  Denne gutten i klassen vår snakket norsk, men det vi vil kalle gebrokkent norsk i dag.

Senere, noen år etter dette så bodde min søster på en gård hvor samene kom ned fra fjellet for å slakte sine rein.  Der ble hun fortalt at jovisst, hun var da i sameslekta hun også.  De flira og skøye med dette her, hun var en av dem, ble det sagt.  Hmmm   ja da var det jo bare å spørre opphavet om dette stemte, var det noe sameblod i slekta vår?
Svaret var vel som forventet, en absolutt fornektelse.  Det var bare tull, løgn og fanteri, det fantes da ingen samer i slekta vår, sa foreldrene våre, og de ble vel omtrent sinte av dette maset.

Enda flere år gikk, men vi tenkte jo av og til på dette, at disse samene som kom ned fra fjellet var så skråsikre på at vi var en av dem. I vår moderne dataverden så kan vi faktisk finne ut litt av hvert. Slektsforskning, Digitalarkivet, Folketellinger, alt finnes der for den som vil lete, og det vil jo jeg selvfølgelig.

I folketellingene i Digitalarkivet finnes det utrolig mange artige opplysninger.  Vi kan slå opp på en gård vi kjenner navnet på.  Der står det alt sammen, hvem som bodde der, hvor gamle de var, fødselsdato, hva slag profesjon de hadde på gården, husmor, sønn, datter. Der står også hvor mange hester, kyr og andre dyr der fantes på gården.  Og det viktigste for min lille forskning - , etnisitet.  Det stod nemlig anført der om man var same feks.  Det var kanskje viktig på den tiden, at man liksom IKKE var det da.

Denne gården, hvor min oldemor vokste opp, der stod det ganske klart at de, min familie de var ikke var samer.  MEN..........det bodde en samefamilie på gården.  Og da tenkte jeg aha, hvem vet hva som har foregått i høyet på låven der da, kanskje det har vært noe som samene visste om likevel. selv om det ikke var offisielt.   Ha ha, ja man kan jo ha fantasi.......

Jeg legger ved et bilde jeg fant på internett, det kunne ha vært bestefaren min, han ligner veldig, men det er det ikke, det er følgende:

-Reindriftssame fra Grovfjord foran gammen. Postkort. 

--------Foto utlånt av Várdobáiki samisk senter.

Veien nå er jo ikke så lang til bilder og minner fra da jeg fikk låne en nydelig samedrakt. Anledningen var en tilstelning i Nordenfjeldske Forening her på Østlandet hvor vi skulle ha skikkelig temakveld.  Det svever noe i hodet mitt at jeg fikk låne den fordi vi var en av "dem", men husker ikke om det var slik det var.  Året var 1975 og vi serverte krinalefser, tørket kjøtt i kaffen, ost hadde vi vel også som vi slengte oppi kaffekoppen.  Samedrakten var med og vi holdt foredrag om både det ene og det andre. Skikkelig bra kveld var det.  Jeg følte meg veldig fin i denne samedrakten, men ved nærmere ettertanke så kanskje det er nok å bære på slektskapet med Skipper Eli, he he. blandingen blir vel kanskje i drøyeste laget......

Hjemlengsel??

Nei, i grunnen ikke.  Jeg var mye plaget av det de første 25 år her på Østlandet.  Utrolig nok, 25 år, hver eneste vår så tenkte jeg, men huff, hva i all verden gjør jeg her?  Jeg syntes det var stygt her, grått, trist, kjedelig.  Det var helt galt alt sammen.  Gresset nordpå var da mye mye grønnere, og himmelen var enda vakrere blå.  Og så var det jo vakre fjell med snø på toppene som liksom rammet inn det hele.  Heldigvis gikk det over når sommeren kom, det var helst om våren det der, en slags vårdepresjon.

Nå i februar er det tyve år siden at alt snudde.  Det vil jo da si at jeg har bodd her i 45 år!!  Oi oi oi jeg må da være ganske gammel.

Jo -  februar for tyve år siden.  Da døde min mamma i Mosjøen. Til begravelsen var vi samlet mange av oss her sørfra.  Vi reiste opp med tog, og det var en fryktelig snøstorm fra Trondheim og nordover.  Da vi gikk av toget i Mosjøen så toget ut som en svær snøklump, godt innpakket i snø på alle kanter.

Det var mens vi hadde møte med presten at huset rista.  Jeg lurte på om det var jordskjelv eller noe slikt, snøras var ikke i mine tanker.  Vi befant oss i nærheten av Trudvang,  eller for å si det som det er i "Helvete", (ja området het faktisk det, ihvertfall i gamle dager).  Jeg husker ikke hvordan vi fikk greie på at det hadde vært et snøras i Øyfjellet.  Det var vel radio eller tv.  Dagen etter var vi på befaring, og det var ganske utrolig.

Bordkledningen var røsket av veggene på flere hus.  Det lå isolasjon og treplanker over alt. Raset så vi ikke så mye til, det var lufttrykket fra raset som hadde gjort all denne skaden. Mellom fjellet og husene er det jo en elv, og der var det intet snøras.  Lufta hadde jo likevel vært ganske full av snø.  Guttene mine var på besøk hos slektninger i Chr. Qualesg. De kjente også rumling,  og ut av vinduet så de bare at alt var helt hvitt.  Det syntes de var ganske merkelig, men tenkte ikke så mye på hvorfor.

Det er ganske store krefter som har flerret av bordkledningen.

Snø i lufta, ja det var det nok, og mye ble lagt igjen på husveggene.

Bratt bratt, og vi kan se spor etter ras.

Mange knekte trær, men som vi ser, elva flyter like fint forbi.

Det skjedde noe med meg i forbindelse med denne hendelsen, eller kanskje var det kombinasjonen med min mammas død og dette snøraset?  Det vet jeg ikke.  Men uansett, etter denne turen har jeg ikke kjent noe til denne hjemlengselen til mitt gamle fødested.  Jeg synes fremdeles det er vakkert i nord, men bo der?   Nei og nei, jeg vil bo her på fredelige og vakre Romerike.

Her finnes ingen høye fjell som slenger snø ned på husene våre og flerrer bordkledningen i fillebiter. Her finnes det ingen stormer som løfter av hustak til stadighet (jo da det hender her også, dårlig bygd sier nå jeg)  Vi kan snu oss trill rundt og se horisonten overalt-  Bare sjekk mine vakre bilder som kommer her nå:  Og legg merke til det flate landskapet og den vide horisonten:

Det er mange flate jorder i Sørum, og vi kan se laaangt.....

Glomma, Norges lengste elv befinner seg også her

Vakkert i flere årstider

Bingen lenser, et historisk sted i Glomma, på mange måter.  Her i nærheten ble Norges eldste båt funnet, og dette fant jeg om båten på Wikipedia:

*************************************************************************

Sørumbåten, også kjent som Bingenbåten, er en snaut 9,8 meter lang stokkebåt funnet i Sørum kommune i Akershus. Den er karbondatert (C14) til cirka år 170 fvt, tilførromersk jernalder.

Båten, som ble funnet i Glomma ved utløpet av Rømua nedenfor Bingsfossen, ble uthult med jernøks fra en cirka 11 m lang eikestamme og kunne ta tolv mann med lette håndvåpen. Sørumbåten utgjør foreløpig Norges eldste båtfunn og befinner seg ved Norsk Sjøfartsmuseum, der den har stått til utstilling siden mai 2005. En kopi av båten befinner seg permanent ved Fetsund Lenser i Glomma.

***********************************************************************************************************

Men ja, det er ikke bare idyll her heller.  Vi bor i et rasutsatt område,mye leire rundt oss.  Flom i Glomma forekommer bare rett som det er.  Den siste store flommen var i 1995 og det var i grunnen ganske ekkelt...........

Jeg fant også en avisartikkel om raset i Mosjøen og den kan du lese HER

Campingtur i 1974

To familier, fire voksne, åtte (!) unger, to gamle biler.  Den ene bilen manglet blinklys til den ene siden, og den andre bilen måtte fylle vann hver halve time.  Den minste ungen var bare 6 mnd, så vi mente selv vi burde holde oss innen en radius på ca to timer hjemmefra, sånn i tilfelle at vi måtte avbryte turen.

Joda, nøye planlagt, med ring i kartet, to  timers omkrets og så var det bare å velge.  Det ble jo selvfølgelig UTLANDET - Sverige og Arvika. Stor stas den gangen det, Harry-turer var populært også da.  Men det var vel helst det å dra til utlandet som var det største, ikke selve handleturen.

Kjøreturen var som de fleste turer på syttitallet, ingen bilbelter, ingen barnesikring.  Hun koser seg fælt bak i bilen her, storesøster som får låne lillebrors bag!!  Og legg legg merke til alt det rotet, huff og huff.  Mye man må ha med seg på tur med fire unger.......

Handlestopp, det må til skal det være ordentlig utenlandstur.  Ungene fant nok masse "fremmedartet" godis til lørdagskosen sin her.  Det var ikke akkurat hver dag vi kjørte til Sverige!!

Og så har vi han som gikk i tøfler hele den sommeren.  Det ser jo veldig behagelig ut, ikke sant?  Og hva er egentlig forskjellen på tøfler og sko, er det ene noe bedre egnet enn den andre, en varm og fin sommerdag?  Nei da, han fikk ha på tøflene han, og var blid og fornøyd.  Ny bil har han fått også......

Fine telt har vi, dvs det var vel ikke akkurat standarden på de fleste andre dette her, Vi var nok litt gammeldagse.  Vi hadde fortelt, og det fungerte veldig bra.

På sin første telt og campingtur, 6 mnd gammel.    Han var så utrolig rolig og snill, hele tiden.  Kanskje var det fordi han hadde noen rundt seg og nær seg hele døgnet? Syttitallsfargene er med, både i sparkebukse og teltduk!!!

Ja se nå bare her hvor lykkelige babyer blir av å få være med på kummerlige teltturer uten luksus i det hele tatt!

Vakkert i Arvika, og legg merke til andefamilien som ikke lar seg skremme bort av badegjestene.

Deilig med sommer og teltur og badetur

Her inne mener jeg at det fantes både tv-stue og kjøkken som vi kunne bruke ved behov.

Denne gutten var også glad, han fikk lov til å leke i bilen!

Teltleiren vår, og dette er en tur som ungene virkelig husker tilbake til med glede......

Fremdeles kjempeglad!!!  Og sånn førti år etterpå så drar denne gutten fremdeles på telt og campingtur, I Japan, med motorsykkel.  Og det er ikke så helt vanlig aktivitet i Japan det, tror han må ha fått noe inn i blodet denne sommeren........

Ja det var en fin tur, og vi hadde flere slike.  Det hendte vi hadde med oss kano også, på taket, men det var da vi hadde fått oss større bil, Ford transit, en liten minibuss.  Kanskje jeg må lage en liten reportasje om våre turer til Brandbu også, hytteleie ved Randsfjorden,  hmmmmmmmm.  Og du vet at hvis du klikker på bildene så blir de mye større og du kan se alle på rekke og rad!!!

Oppvekst i Trikken

Det ble en fin oppvekst for alle barna som bodde her i disse rekkehusene.  Ja det hendte vel at de flyttet, men det var ofte bare til nybygde rekkehus rett over gata, eller til nybygde eneboliger i nærmeste nabolag.

I Trikken som disse to husene ble kalt, der bodde det en tid 20 unger.  Og av åtte mødre så var det vel bare en som var ute i arbeid, og hun var lærer.  Men dattera hennes ble værende "hjemme", ihvertfall en stund ettersom jeg ble hennes dagmamma. 

Ungene trengte selvfølgelig ingen barnehage, hva skulle de vel med det?   Her satt det jo 7 "Tanter" på rekke og rad.  Var det noen som måtte et ærendt til lege, tannlege, butikk eller noe annet viktig så var det nok av reserver som kunne påta seg ansvaret også for andres unger den stunda.

Vi kom fra alle kanter av landet, og alle pappaer jobbet på Sørumsand Verksted.  Vi ble hverandres familier, de fleste hadde jo familien sin langt borte.  På syttitallet var det ikke fullt så enkelt å bare slenge seg på et fly med en billigbillett fra Norwegian til hjemplassen nordpå, eller til vestlandet.

Ungene var utrolig kreative.  Om vinteren ble det laget en rundløype på sletta bak husene, og der samlet de kilometer til skimerket sitt, runde etter runde.  Det hendte at de arrangerte skirenn også, med innlagt hopp!!  Da måtte alle mødrene stille opp som deltakere, og stor stas for de ungene som hadde en mamma som vant, he he.  Ja ungene deltok jo selv også. De ble kanskje inspirert av Sørumsand Verksted som årlig arrangerte skiløp for alle ansatte med barn.

Om sommerene var de om mulig enda mer aktive.  Loppemarked til inntekt for barna i Afrika, stor stas og fine lopper.  Det var bare for oss å stille opp.  De tok inn 12 kr denne gangen.....

 
Svømmebassenget på Kuskerudnebben var også flittig brukt, men der var jo vi mødrene med.  Vi lastet opp niste, stoler og pledd på syklene.  Hele dagen ble vi der nede ved Glomma, og gubbene kom dit direkte fra jobb.  Slike dager ble det middag om kvelden.  Ungene våre ble flinke til å klare seg i vannet.  Og alle husker vel Hoika som puslet og stelte med både basseng, renhold og svømmekurs?  Det var noen herlige dager for både store og små. Jeg har nå fått høre etterpå at det hendte de tok seg en svømmetur i selveste Glomma også, da de ble større, og da de var der nede alene, ja ja, det gikk jo bra det også.........

17. mai ble feiret på barneskolen.  Mange av oss kom fra større byer og syntest det var litt stusslig at feiringen var slutt så tidlig.  Vi var vant til ettermiddagsfeiring med borgertog og jubel.  Vel, ungene våre fikset det også de.  De inviterte til ettermiddagsunderholdning på sletta vår.  Vi satt pent og pyntelig på stoler, på rekke og rad, og ungen hadde stort program.  Aldri glemmer jeg den operasangerinnen som ikke ble operasangerinne men ingeniør. Der gikk operaen glipp av et stort talent!!

Midtsommer ble feiret skikkelig. Vi gjorde som svenskene, valgte lørdagen nærmest 23. juni.  Søkte om tillatelse til å brenne bål, og stor fest ble det.  Alle fra Trikken og fra alle boligene rundt rekkehusene
Vi satte opp langbord og tok med oss mat og drikke, store og små.  Vi forsøkte å være oppe så lenge at vi kunne se soloppgangen, det var liksom målet, og det klarte vi da også, noen ganger.......Nå var jo ikke sola så lenge borte akkurat på den årstiden, så det var jo ikke den helt store prestasjonen, men kjekt å ha et mål.

 

Det hendte ihvertfall en gang at de ble oversvømmelse bak husene.  Det var så mye vann at man kunne padle en liten kanotur, men før noen fikk ut kanoen var det en liten pjokk som kom flyvende inn til mamman og ropte; Hvor er dykkermaska??   Mamma , mamma jeg kan svømme!!!   Jo visst, på den tiden hadde ungene noen herlige bobledresser, og dette var jo vinter/vår så dressen var på plass.  Det viste seg at man kunne bruke dressen som flyteplagg.  Gutten hadde ramla uti, eller gått frivillig, hva vet jeg, og resultatet var at han fløt på dressen og trodde dermed at han kunne svømme.  Det ble nok ingen ny tur med dykkermaske den gangen nei.......

Jo det var en fin tid, dette tiåret før alle mødre ramlet ut i arbeidslivet og alle ungene havnet i barnehage......men alt til sin tid heter det jo, og jeg er sikker på at de neste ungene husker sin barnehagetid med like stor glede som ungene i Trikken husker sin oppvekst.  Det var jo på en måte en barnehage det også.......

På facebook har jeg fått mange fine kommentarer til dette innlegget, og ett av dem limer jeg inn her.  Det er fra en av dem som vokste opp her, like gammel som min eldste sønn.  De holdt sammen, gikk i samme klasse, dro på turer og var vel som Knoll og Tott.  Her er de avbildet på første skoledag, i hjemmesydde dresser, mønsterark fra Kvinner og Klær om jeg ikke husker feil.  Slengen i buksene er på plass!!
En ting jeg husket da jeg leste hans kommentar var at når fedrene hadde kjørt et lass avgårde til søppelfyllinga så var det ikke lenge før disse to kom syklende med fullt lass på sykkelen, fra, akkurat ja, søppelfyllinga, der var det mye nyttig ser du!
Her kommer hans bidrag til erindringene:

Takk  for at du deler dette. Oppveksten i "Trikken" opplevdes som trygg og god. Vi ungene lærte å være kreative og oppfinnsomme. I tillegg til loppemarkedene og sirkusene så lærte vi mye praktisk. Vi var med å plante trær og dyrket og høstet grønnsaker. Vi var med når det var dugnader. Skillevegger ble bygget og gjerder ble satt opp, og lekeapparatene på lekeplassen trengte ingen EU-godkjenning så disse ble også lagd og satt opp på dugnad. Vi ungene var selvfølgelig med. 

Trær og hekker ble plantet og vi lærte litt om poding. Vi hadde fuglekasser på hvert hjørne av husene, og det var spennende å følge med når fuglene begynte å bli klare for å forlate fuglekassene. Når noen av dere voksne ble hektet av fotointeresse så fikk vi barna selvfølgelig lov å prøve. I tillegg til skiløypene og skirennene om vinterene så sørget også noen av fedrene våre for å hjelpe oss å lage skøyteis. Dette var populært og tiltrekte også unger fra områdene lenger unna. Diplomer til vinteraktivitetene/konkurransene lagde vi selv. Vi hadde jo sett hvordan stensileringsmaskinene fungerte og tenkte vi kunne ordne dette med stensileringsark og kjevle. Joda det fungerte det. 

Vi bygde hytter og olabiler. Vi gravde ned skatter med tilhørende skattekart. Vi overnattet i telt på sletta om sommerene. Ja hva skulle vel vi med barnehage... Noe som knapt fantes på den tiden. Vi var i aktiviteter nesten hele tiden og rakk vel knapt å kjenne på følelsen av å kjede oss...

De glade 70-årene......

De var glade, vi var glade og livet smilte atter en gang.  Alle folk i arbeid, og mødrene var hjemme og passet barn og smurte nistemat og lagde middag.  Tapetene blomstret, se bare på denne "dritlekre doen" i vår søttitallsbolig, med orange do-lokk, stilig!!.  Orange og brunt var to veldig aktuelle farger i heimen.  Jo visst.  Det var vel omtrent på det tiåret at vi begynte å gjøre litt opprør godt hjulpet av rødstrømper og andre krefter.  En idiotisk krangel i all offentlighet om hvem som skulle ta oppvasken i heimen.......ofte endte det med det......

I min flotte gamle bryllupsbok fra 1965 så står det forresten: " Begge ektefeller plikter å bidra til familiens underhold, hver etter sin evne, ved tilskudd av penger, virksomhet i hjemmet eller på annen måte.  Ekteparet plikter også å gi hverandre de opplysninger om økonomiske forhold som kreves til bedømmelse av underholdningsplikten.    Det har hendt - og hender kanskje ennå at en hustru har måttet be sin mann om penger til hvert eneste innkjøp, noe som naturligvis er svært uheldig.  Loven sier at uttrykkelig at penger skal stilles til disposisjon "med passende beløp ad gangen".  Det vanlige er vel at hushodningspenger erlegges hver uke.  Forsømmer en ektefelle sin underholdningsplikt, kan den annen gå til fylkesmannen eller domstolene!!!"  Sitat slutt.  Du verden, hmmm dette var det nok ikke alle som praktiserte på de tider.  Og kanskje ikke den dag i dag heller...........   

Vi flyttet som tidligere fortalt fra Stavanger til Sørumsand.  Bostedet ble leilighet i rekkehus.  Det var to hus
med fire leiligheter i hvert hus.  Alle som bodde der jobbet på verkstedet, Sørumsands største arbeidsplass på den tiden.  I følge våre barn (alle de 20 barna som vokste opp der) så ble det en spesiell oppvekst.  Den ble så spesiell at den kanskje får et eget blogginnlegg, senere, snart.......kanskje..

Vi reiste avgårde, med flyttelass på lastebil denne gangen, i februar 1971. Jeg og ungene tok toget, to unger, dvs tre, den tredje i magen skulle bli født i mai.  Med oss på turen var naboens datter, hun skulle hjelpe meg på turen.  Gubben reiste med flyttelass og undulat.  Leiligheten og huset var slett ikke ulikt det vi flyttet fra i Stavenger, men omgivelsene og naboene var helt annerledes.  Så godt som alle sammen var tilflyttet fra andre steder i landet så vi ble jo hverandres familie.

Stor glede for våre Stavangerbarn var den første snøen.  På Østlandet var det nemlig snø, og vinterutstyret måtte jo selvfølgelig fornyes, med votter ikke minst, og ski og akebrett.  Dessuten så hadde de jo også en kusine der, og en onkel og tante, det var stas for alle parter tror jeg.

Nummer tre ble født 16. mai. så det ble en 17. mai på fødeavdelingen for oss dette året.  På Sentralsykehuset i Akershus , som det het den gangen, der ble ikke pappan jagd hjem i 1971.  Heldigvis, han fikk være med hele tiden.  Dvs i vårt tilfelle ble han lurt, jordmora sendte ham hjem med følgende beskjed, her blir det ikke noe barn før i morgen tidlig.  Da var klokka nærmere seks om kvelden.  Vi protesterte selvfølgelig, man er jo litt veteran når man skal føde nummer tre.  Ungen kommer hvert øyeblikk sa vi, men ble ikke trodd, gå hjem sa jordmora!!  Jeg er ganske sikker på at gubben var knapt kommet ut av heisen så var barnet født.  Eenkelt og greit.  Jordmora ringte ham da han kom hjem og bad om unnskyldning......helt i orden det.

Det var et veldig rolig barn dette her også.  Men......det tok ikke mange ukene før vi hørte en kjent lyd, han hadde astma.  Og denne gangen nyttet det ikke å skifte klima, fra tørt innland til fuktig kystklima, hva da med henne som måtte skifte motsatt?  Vi ble værende der vi var.  Det var et kjempeflott legesenter på stedet hvor vi fikk all verdens god service. Han var så snill og rolig hele tiden.  Ute gikk han ikke fra huset, bare lekte rundt det.  Det eneste var vel det at han nektet å spise varm middag!!  Vi prøvde å tvinge ham en gang med det resultatet at han kasta opp alt, tilbake i tallerken.  Man kan vel si at det var siste gangen vi forsøkte å tvinge en unge til å spise!!!  Det tok et par år uten varm middag, og løsningen ble å gi ham rå grønnsaker før middag, variert pålegg på brødskiver og ellers tenke litt variert kosthold.  Det fungerte bra, han fikk ingen mangelsykdommer selv om han var ganske dårlig også periodevis, med astma.  En hel sommer nekta han forresten å bruke sko, han ville bare gå i tøfler, ha ha.  Og han fikk det som han ville, umulige foreldre som skjemte bort ungene sine, ja ja.........

Knall-orange skapdører, er det ikke bra lekkert da?  Romfarere i tapeten var vel også ganske i "tiden" i den tiden.

Sannelig kom det et barn til hos oss, i 1974 tidlig på året i januar.  Det var det året hvor det var speilblank is hele vinteren, og det var en komet som skulle ramle i hodet vårt, helt sikkert.  Vel, den ramla ikke i noens hode, og jeg stavra meg bortover isen med hjelp av en spark. 


Den fjerde var en urolig en, klatret høyt og lavt.  Selv ikke lekegrinda kunne holde den gutten i ro.  Han klarte å klatre ut av den også.  Det var utrolig mange sprell han gjorde.  Feks klipte over ledningen til lampetten på veggen, det smalt skikkelig og saksa har et smeltet merke den dag i dag.  Han tygde lyspærer og spiste symaskinfoten.  Han tømte i seg en halv eske Globoid og måtte pumpes.  I det hele tatt, klippekort på legesenteret var veldig nødvendig........

I dette glade tiåret, hvor ihvertfall vi var glade så fantest det ikke sykkelhjelmer.  Ungene sykla lykkelig rundt uten hjelm, og så vidt jeg kan huske var det ingen som ble nevneverdig skadet heller.  Det fantes ikke redningsvester heller.  Dvs de fantes vel kanskje, men var absolutt ikke vanlig at noen brukte det.  Vi mente det var mye viktigere å lære seg å svømme enn å bruke "flytemiddel" i vannet.  Svømmekurs ble derfor flittig brukt, både en og to og tre ganger på samme barn, helt til de mestret kunsten.  Og toppingen var jo selvfølgelig å stupe ut i vannet, det ble belønnet med kr 10 første gangen.  Da kunne vi føle oss ganske trygge på at de ville overleve fallet ut i vannet.  Noe de også gjorde.......Se bare på bildet over her, ingen redningsvest, brødskive i den ene handa, en sprell levende ål i den andre, katten er også tilstede, bustet hår jomen sann, her er det nok en som kanskje har det veldig bra.......akkurat der og da.

Bilbelte?   Å langt ifra.  Vi hadde fire unger og stasjonsvogn, og ingen bilbelter.  Jeg tror ikke de var oppfunnet enda.  Det var ihvertfall ikke så lurt å bruke det for oss, hvordan skulle vi få med oss ungeflokken 100 mil nordover annenhver sommer hvis vi skulle binde fast fire unger på tre plasser?   Nei, den minste fikk ligge helt bakerst, eller på hattehylla.  Du all verden for et farlig liv.  Og for å gjøre det enda verre, vi røykte i bilen!!!  Stakkars unger.  Men akkurat turene har de ikke så aller verst minne om, selv om det ble litt bilsyke og trangt om plassen.  Det var stas å komme fram til søskenbarn og familie.

Støtsikker sand under lekeapparater, hva i all verden er det for noe?  Det fantes ikke på 70-tallet, heldigvis.  Jeg vet ikke om det var sand under huskene engang.  Sikkert ikke, for sand ble jo bare dradd inn i husene.

Bildet under, jenterommet.  Motsatt side bestod av kjempedigre gule blomster som matchet gulfargen på de andre veggene.  Og i dukkevognen var det ingen dukke, men en sprell levende lillebror for anledningen......

Det var sikkert mange som reiste til Syden på 70-tallet, men her blant oss i "Trikken" var det ingen.  Vår familie reiste annet hvert år til Vestlandet og Nord Norge for å besøke familie.  Det hendte også at vi reiste på teltur, til og med til utlandet Sverige, men det er en annen historie, som sikkert kommer hit til bloggen den også....................  

Vi flytter og flytter......

Vi bodde mange steder de fem årene i Stavanger/Karmøy.  Det ble fem bosteder totalt, med andre ord, vi flyttet en gang pr år.  Jeg har hatt noen planer om å fotografere alle husene vi har bodd i på Vestlandet, men det har ikke blitt noe av.  Nå må jeg bare plukke fra Google det jeg mangler tror jeg. Bildet til venstre her er fra Egersundsgt i Stavanger dit vi flyttet etter å ha bodd i Skudeneshavn. Loftsvinduet, der bodde vi!  Bildet er hentet fra Google Map. 

Vi hadde flyttet til Karmøy i forrige innlegg, og fått vårt første barn.  En stor kjekk gutt, født i juni 1966.  Han oppførte seg ikke som skrevet i spedbarnsboken vår.  Der stod det at han skulle våkne midt på natta og forlange mat.  Det gjorde han aldri.  Første natta hjemme var vi våkne og bare venta på at han skulle våkne, men nei da.  Han ble stelt i 10-11-tiden og sov til det ble morgen, og det gjorde han hver eneste natt.  Ikke skrek han mye heller.  Kanskje det var derfor vi fikk vårt barn nummer to ganske så raskt, vi trodde vel at alle spedbarn var så rolige?

Her bodde vi, i gubbens barndomshjem i Skudeneshavn.  Det er ganske så nær sjøkanten.  Det hendte at min kjære dro ut på morgenkvisten for å fiske, og da dro han rett til havs, så langt at han ikke kunne se land lengre.  Der var det fisk, og han fiska og leverte fisken til fiskesalgslaget.  Jeg kan ikke si at jeg følte det så veldig bra når han forsvant ut i havet på den måten.  Mitt første møte med havet var vel omtrent det at min svigerfar ble borte og druknet en mørk kveld i februar.

Det var solskinnsdager også, og båtlivet var der, også den gangen. Bagen og barnet på plass og vi avgårde til Sandholmen, et nydelig badested.

I følge vår praktiske Bryllupsbok så var det en del som skulle anskaffes før man fikk barn.  Hør bare her:
6 skjorter - 6 trøyer - 20 bleier - 12 kluter - 6 bukser - 6 sparkebukser - 2/3 bomullsjakker - 2 babytepper.

Jeg undres på om dagens mødre har så lite til ungene sine?  Vi måtte jo sy disse bleiene selv, og ofte ble skjortene også hjemmesydde. Bleievasken var et kapittel for seg selv, og det har da også fått en egen omtale i innlegget mitt.

Ut på høsten flyttet vi tilbake til Stavanger, til Egersundsgaten.  Der fikk vi leie loftsleiligheten.  Det var stue, kjøkken, soverom, toalett og diverse kott overalt.  Ja det kom jo et barn til, ei lita jente ble født sommeren 1967. Det ble en litt annen opplevelse å skulle føde på et vanlig sykehus.  Den første ble født på en privat klinikk.  På Stavanger sykehus fikk min mann mine klær på armen og beskjed om å komme igjen dagen etter. Da tror jeg nesten at jeg  fikk et anfall av raseri eller panikk eller noe annet lignende.  Jeg var da absolutt ikke forberedt på at han måtte forlate fødestuen!!! Jeg var vel omtrent der at jeg ville også ut derifra, men det gikk jo ikke.

Vår nye baby var ikke akkurat så rolig som sin bror, nei da, hun gråt mye, og var mye syk. Det viste seg at hun hadde astma, Hun ble innlagt på sykehus en gang med lungebetennelse og astma og holdt nesten på å dø fra oss.  Det var ganske forferdelig å bli oppringt med den beskjeden at vi måtte komme til sykehuset straks for de visste ikke om hun ville overleve natten.  Da vi kom fram var hun over krisen, heldigvis, men vi kunne telle 20 sprøytestikk på den lille kroppen.  Og hvorfor måtte vi tilkalles?  Jo det var ikke slik den gangen at vi fikk lov til å være der sammen med henne. Bildet til venstre er fra loftsleiligheten i Egersundsgt.  Det var delvis møblert og her skimter vi også radiobordet som har fulgt oss i alle disse årene.  Bildet er fra vår datters dåpsdag, og det er vår eldste som slår av en prat med gjestene....

 To bleiebarn, tøybleier og kokevask, jo visst det var strie dager.  De kunne jo ha vært bedre under andre forhold, men der vi bodde var det visse regler.  Jeg tror ikke papirbleier var oppfunnet i 1967, det var ihvertfall ikke vanlig at vi kunne bruke det.  Nei det var de hjemmesydde flanellsbleiene og gassbleiene som måtte kokes etter bruk.
Vi fikk ikke lov til å koke på kjøkkenet, vi fikk heller ikke lov til å anskaffe oss en vaskemaskin.  Vi måtte ned i kjelleren,  Der stod det en stor vedovn med kobbergryte (bildet er hentet fra finn.no) oppå og der måtte vi koke klær.  Ved fikk vi ikke lov til å kjøpe, vi måtte fyre med gamle aviser, ukeblader og rusk og rask og papirsøppel.   Det tok virkelig sin tid å få disse bleiene kokt med kun aviser til brennstoff...... Og så var det å skylle i kaldt vann, og henge til tørk. 

Jeg har søkt litt på internett for å finne ut når papirbleiene ble tatt i bruk, jeg fant ikke noe om det, men jeg fant mye annet.  Et papirbleiebarn produserer 1 tonn avfall i året!!  Og det avfallet kan ikke brukes til noe som helst. Det var også noen tanker om at ungene muligens ble tørrlagte tidligere i gamle dager.  Med det arbeidet som fulgte med bleievask for 40 år siden var det nok en større innsats som ble satt inn på å få barnet tørr tidligere enn i dag. Det var også langt mer ubehagelig for ungen å bli våt enn det er i dag med papirbleier.  Men hadde jeg kunnet velge den gangen, det hadde blitt papirbleier, ingen tvil om det, det var et slit med den spesielle kokingen vi måtte foreta oss.

Det endte med at vi ble oppsagt der vi bodde, pga at vår lille syke datter skrek så mye om natta.  Da ble legen vår ganske sint, og ville ta affære, men vi fant da heldigvis et annet sted å bo ganske raskt.

Vi fikk leie et vertikaldelt hus, ute på landet, på Randaberg.  Der kunne vi riktig kose oss, og vi anskaffet oss både ender, katt og høns, og undulat. og ikke måtte vi ned i en kald kjeller og fyre med aviser heller.  Legg merke til hønsene våre på bildet her, de var gråspraglete...........Gubben hadde fått brukbar jobb, bil var anskaffet og livet smilte igjen.

 -  Helt til eldstegutten gikk baklengs og ble sittende på stråleovnen som stod midt på stuegulvet, ble stygt forbrent bak på lårene, to uker i sykeseng på sykehus, under et slags telt.......puhhh.  Også her på sykehuset, ikke noe adgang for foreldre å bli værende sammen med barnet på sykehuset.  Vi kunne komme i visitttiden.....det var ikke godt å forlate en treåring der på den måten.  Han var tapper, nå må du gå mamma sa han, ellers så rekker du ikke bussen.......

Jeg har forsøkt å finne bilder av dette huset på Google, men husker ikke nøyaktig adresse, og da var det vanskelig.  Det har jo blitt en del forandret på disse femti år.  Vi bodde akkurat ved grensen mellom Stavanger og Randaberg, men det er vel kanskje en kommune nå?  Rett over veien var det et bremseverksted. 

 Det var da et fint uthus ihvertfall, med både høns og ender.......og inne hadde vi katt og undulat, en skummel blanding lærte vi etterhvert.  Katten veltet buret, døra gikk opp, katten fanget undulaten og løp ut med den gulgrønne fuglen i munnen.  Jeg løp etter, fant en stor sten i farten og kasta virkelig blink, virkelig et mesterskudd, rett i hodet på katten som slapp fuglen øyeblikkelig.  Jeg tenkte i farten at om fuglen vår var død, så skulle den ihvertfall ikke bli kattemat.  Men Putte levde, pjusket og taus.   Han ble satt tilbake i buret, stelt og kost med, men han var fullstendig taus i omtrent ett år etter denne hendelsen.

 Det var mange mål med jord på denne eiendommen, og vi dyrket jo litt ymse på jorda.  Gubben lagde en egenkomponert jordfreser av Tempolett moped.   Den kunne jo brukes til litt av hvert på "gårdsbruket" vårt.

Etterhvert fikk vi lyst på egen bolig, og valget falt på en nybygd borettslags rekkehus i Hafsfjord, Hegreveien 4. Du verden for en luksus det var, alt nytt, vi manglet vel ingenting.  Og her var det både vaskerom og vaskemaskin.  Ikke noe vedfyring her nei, eller rettere sagt avisfyring.

De glade 70-årene var i anmarsj, og de skulle by på enda flere opplevelser.  Oljealderen gjorde sitt inntog i Stavangerdistriktet på godt og vondt.  De som jobbet i Nordsjøen tjente vel det dobbelte av det de gjorde i verkstedindustrien på land, med den misnøyen som fulgte med det.  Det kom veldig mange tilflyttere fra utlandet, og i 1970 var vi ikke helt fortrolig med det.  I naboleiligheten vår bodde det en italiensk familie, og det førte til litt av hvert som vi ikke riktig forstod eller ikke ville forstå kanskje.  I tillegg så fant Stavanger Kommune på noe riktig lurt.  De kjøpte et par leiligheter i hver rekke til sine sosialklienter for å integrere dem i samfunnet.  Det førte til masse fyllebråk, besøk av politi og politutrykninger støtt og stadig i gata vår.

Slik ser Hegreveien ut i dag, det takbygget over døren fantes ikke da vi bodde der, men ellers er det jo ganske likt. Tre soverom, kjøkken, stue, bad og vaskerom, en herlighet uten like.

Vår første jul i Hegreveien fikk vi besøk fra Sørumsand, søster, svoger og niese, og dermed var det duket for jobbskifte og storflytting etter nyttår.  Vi var nok ikke helt fornøyd med nabolaget vårt, og dessuten ble vi anbefalt å flytte til innlandet med vår astmasyke datter.  Veien videre gikk til Østlandet og de glade 70-årene.........