Mye har skjedd.....

Mye har skjedd siden sist.  Jeg ble skikkelig syk igjen, måtte kontakte AMK og ble hentet i ambulanse.  Feber og pusteproblemer, slett ikke bra.  Jeg ble liksom aldri helt bra av den lungebetennelsen i september, og det var nok den som blusset opp igjen.

Ikke så rart det, jeg har jo oppført meg som en veldig frisk person, båret stein og søppelsekker, og tunge esker.  Jeg skal jo selge hus og flytte vet dere. Men nå har jeg lært.  Jeg må til stadig betale min surstoffgjeld, dvs at jeg bruker mer surstoff enn jeg har fått tildelt, og når det da blir tomt må jeg sette meg ned og ta meg inn igjen, Ja, betale gjelda på en måte.......De siste ukene hadde jeg hatt mer gjeld enn godt var.

Da havnet jeg på Ahus da, og der ble jeg ikke så lenge, jeg ble overført til KAD i Lillestrøm. KAD er noe nytt, det er Kommunal Akutt Døgnenhet (???)  Ja det vil si at syke som er ferdig utredet og medisinert blir overført dit som en mellomstasjon før de blir sendt hjem.  Det var jo en opplevelse verdt et helt innlegg det......

Jeg ble sendt avgårde dit i taxi, og det var litt vanskelig.  Jeg var jo ankommet Ahus i ambulanse og hadde jo ikke akkurat uteklær på meg.  Jeg fikk et teppe jeg kunne varme meg på.  Hmmm..  Da vi kom til Lillestrøm lurte sjåføren på om jeg visste hvor jeg skulle.  Nei svarte jeg, det har jeg da ingen anelse om.  Jeg var faktisk ganske syk, feber og dårlig pust og lite klær, for et styr.  "Du kan vel lese på lappen du fikk hvor jeg skal hen", sa jeg.  Jo da han fant det ut, men fant jo ingen inngang til KAD.  Han fant en rullestol og plasserte meg innenfor en inngangsdør og der ble jeg da "funnet" av en sykepleier etterhvert.

Lokalene til KAD var i Romerike Helsebygg, ganske nytt og fint alt sammen, men......det var vel omtrent en mil (nordnorsk overdrivelse!) til toalettet.  Fra rommet.  Litt langt for en syk person med pusteproblemer og feber.  Så det var da å tilkalle hjelp med rullestol, ganske stressende.

Jeg ble bare verre og verre.  antibiotikabehandling var satt i gang, men kortisonbehandlingen var utelatt av en eller annen grunn.  Jeg har jo en egenbehandlingsplan fra Glittre Lungesykehus og der står det at jeg skal ha en kjempedose med kortison ganske tidlig.  Etter to dager , tidlig en morgen , måtte nattsykepleier tilkalle legen.  Det var ikke så enkelt fordi legen som hadde ansvaret for alle pasientene på KAD også var legevaktlegen i Lillestrøm.  Heldigvis var legen tilstede og ikke ute i noe besøk.  Jeg fikk en kjempedose kortison og ambulanse ble tilkalt for å frakte meg tilbake til Ahus.

Jeg var skrekkelig dårlig og surstoffopptaket mitt var ganske elendig.  Jeg har ikke orket å skrive om dette før, det var veldig skremmende.  Både det ene og det andre.  Jeg burde ha argumentert med legen på akuttmottaket, sagt at jeg måtte ha kortison med en gang, Man argumenterer liksom ikke med legen på akuttmottaket.  Neste gang, dessverre blir det nok en neste gang, så skal jeg gjøre som det står på siste punktet i min egenbehandlingsplan:  "Ta 40mg kortison, sett deg i en behagelig stol, ring 113 og si at du trenger øyeblikkelig hjelp!!"

Etter dette så gikk det riktig vei og jeg ble bedre og bedre og var hjemme igjen i god tid før jul, Men....jeg ble skremt og det sitter i enda.  Jeg måtte ha hjelp hjemme, min datter kom hit, og hjemmesykepleien var også her to ganger daglig.  Nå er jeg veldig bra igjen, kan omtrent si at jeg er bedre nå enn jeg var før jeg reiste til Frankrike i september.

Jeg skal jo som sagt selge huset, og det ble jo slik at fotografering skulle finne sted akkurat da jeg var innlagt og var veldig syk.  Da er det godt å ha noen som stiller opp og klargjør boligen for fotografering. Tre voksne barn og noen til jobbet som bare det, og bildene ble bra sies det.  Jeg har ikke sett dem enda men prospektet skal legges ut i morgen tidlig på finn.no.   Jeg har også lært det at jeg skal ta det med ro innimellom.  Det går fint, jeg har god hjelp her hjemme og jeg prøver å forstår at jeg faktisk er "syk".

Min sykdom...

Sykehusfrokost

Min sykdom den er av og til ganske usynlig.  Det hender bare rett som det er at jeg ser helt frisk ut, spesielt når jeg sitter i ro......Det er ikke alltid så veldig lurt.  Da tror alle at jeg klarer mye mer enn jeg gjør. Min pustekapasitet er omtrent 27 %.  Det vil si at du kan forsøke å sette en klype over nesen, puste gjennom et sugerør og gå opp en trapp, alt dette samtidig, da har du omtrent samme følelsen.  Tror jeg.

Jeg fikk diagnosen Kols i 1998.  Jeg levde i grunnen bra med det, var flink med trimming, sluttet å røye og prøvde å holde meg frisk og i form.  Men så i 2009 fikk jeg lungekreft og den ene lungen ble fjernet. Det har da så langt gått fint, ingen spredning og ikke kreft noe annet sted så vidt jeg vet akkurat nå.

Nå er det slik at skal jeg bare noen få meter avgårde så beveger jeg meg ganske raskt.  De som ser meg da ser ikke at det var akkurat det jeg kunne klare.  Hvis det hadde vært mer enn disse få meterene så hadde jeg møtt veggen.  Da hadde jeg ikke hatt mer pust.

Jeg har gode og dårlige perioder.  I tillegg til Kols og manglende lunge så har jeg også astma.  Det vil si at dagsformen kan variere ganske mye.  Er det en dårlig periode så er jeg hele tiden opptatt av å spare de skrittene jeg kan for å ha krefter og pust til dem jeg MÅ ta.  Dette er ikke så lett å skjønne for andre.  De kunne jo se at jeg gikk 100 meter dagen før?  Hvorfor kan jeg ikke det i dag?  Jeg forstår det at det er vanskelig for andre å forstå.  I går kunne jeg gå selv den strekningen, og i dag må jeg kjøres samme antall meter.  Klart det er merkelig......

ÅÅ  jeg blir ganske så sliten av det også, det hender jo faktisk at det kommer kommentarer.  Jeg tror at noen tror at dette er skuespill.........Jeg liker heller ikke å innrømme at dette klarer jeg ikke, Jeg langer avgårde for å slippe å forklare og møter veggen skikkelig.

Jeg har et dokument fra legen hvor det står at jeg mangler en lunge og at jeg må ha taxi til og fra leger, sykehus, undersøkelser o.l.  Dette dokumentet må jeg dra fram ganske ofte, etter å ha argumentert for hvorfor jeg ikke klarer å gå til togstasjonen eller bussholdeplassen.  Men nå har jeg jo etterhvert funnet ut at dette er jo veldig positivt at jeg ser så frisk ut at jeg må legge fram dokumentasjon på at det ikke er tilfelle.  Det er vel kanskje vanskeligere i "privaten" å forklare hvorfor jeg må kjøres helt til døren og kanskje ikke klarer å gå fra parkeringsplassen eller til stasjonen.  Derfor blir det slik at jeg takker nei til det meste av forslag om å dra hit eller dit.  Det er det enkleste.......

Jeg er opptatt av å trimme.  I gode perioder og på gode dager forsøker jeg å trimme så mye som mulig.  Men det går ikke på dårlige dager.  Og dette er det kun min egen kropp som kan fortelle meg. Jeg kan ikke tenke at i dag er det onsdag, da skal jeg gjøre slik og slik........Veldig vanskelig for andre å forstå, tror jeg.  På treningsenteret, hos fysioterapeuten er det heldigvis slik at på dårlige dager bare dilter jeg rundt og tar omtrent halvparten av øvelsene, og på gode dager kan jeg ta i virkelig hardt.

Det er mange ting som kan gjøre at jeg blir verre enn vanlig.  Mange faktorer som spiller inn og det verste er jo hvis flere slår seg sammen.  Nå har jeg nettopp vært på tur, til Frankrike, til Cannes. Jeg reiste med fly og bodde på et, for meg, dårlig hotell.
Da var det følgende faktorer som slo meg ned: Stress, Varme, Matos, Sigarettrøyking. Fysisk anstrengelse.  I tillegg hadde jeg nok en luftveisinfeksjon forårsaket av virus som virkelig fikk vokse og gro med disse dårlige faktorene rundt seg.  Det endte jo med innleggelse på sykehus omtrent rett fra flyplassen ved hjemkomsten, og diagnosen var lungebetennelse og feber.  Jeg er jo hjemme igjen nå da, men det var slett ikke bra.  Jeg lovte vel nesten legen på legevakta at nå skulle jeg holde meg hjemme og slutte med denne reisingen.

Aircondition både på fly og hotellrom var vel heller ikke helt bra for meg, men det var absolutt nødvendig på rommet ihvertfall for i det hele tatt å få puste,  Jeg var jo også redd for at det skulle bli for varmt i været.  To ganger tidligere har jeg vært ved Middelhavet i begynnelsen av september, og begge gangen var det mellom 30 og 35 grader.  Da hadde jeg bestemt meg for ALDRI MER.  Men så tenkte jeg at det blir nok ikke så varmt denne tredje gangen, men det ble det.......Jeg hadde heller ikke med meg rullestol, det hadde nok spart kroppen min for ganske mye.

Stress, det er faktisk en veldig aktiv årsak til pusteforverrelser.  Jeg har blitt anbefalt å ta en vival omtrent med en gang jeg kommer inn på en flyplass, men he he det hender nok at jeg skulle hatt mer......

Jeg har skrevet reiseinnlegg om den siste turen, du finner dem HER.  og HER

Engler på Ahus

Engler på Ahus, her er det mange av dem.  Jeg er omgitt av dem hele døgnet.  De pusler og steller og er bare helt utrolige. På bildet her til venstre finner vi Thor sykepleier, og Lillian søster som henter og bringer alt jeg trenger hjemmefra.

Ja jeg sluttet jo tidligere innlegg med at etter Sverigeturen skulle jeg virkelig ta det med ro, ingen undersøkelser, ikke noe stress.  Det ble ikke slik.  Konfirmasjonen i Sverige gikk veldig fint.  Togturen dit var et mareritt.  Når skal jeg lære?

Toget var smekkfullt, det var kokende varmt og da jeg kom inn i togvogna tenkte jeg at Hjelp, her burde jeg hatt surstoff!!.  Det eneste jeg kunne gjøre var å svelge en Vival, lene meg bakover og ikke røre meg før vi var i Stockholm.

Hjemturen ble leiebil, vågde meg ikke på togreise igjen for da var jeg allerede i full gang med en luftveisinfeksjon.

Vel hjemme igjen, legevakta neste, og så Ahus, og her har jeg vel vært siden da.  Lungebetennelse, antibiotika, ikke noe særlig nei.  Jeg kom vel egentlig greit nok over den lungebetennelsen men så ble jeg "forkjølet", snørrete, masse hoste, slett ikke noe bra.  Og det når jeg egentlig skulle ha blitt bra. Jeg prøvde meg på en utreise, var hjemme i en dag og måtte sendes tilbake hit i ambulanse, omtrent uten pust.

Nå ser jeg "lyset" igjen, føler jeg.  Og har fått et håp om at jeg atter en gang skal komme meg på bena.

Lungeavdelingen på Ahus er bare helt utrolig.  Her er det så mange varme, omsorgsfulle, dyktige mennesker.  Man blir så glad i dem alle sammen.  De vet omtrent ikke hva godt de kan gjøre for oss.  Jeg husker jo ikke navn på alle, men de er slik, alle sammen.  De er der, både natt og dag.  Og de oppmuntrer og støtter, ja kommer omtrent med oppmuntrende tilrop når jeg trener (går) i korridoren.

I dag fikk jeg vite at jeg får være her ut uka, rett og slett ha rehabilitering her,  Å gjett om jeg er glad for det.  Det er stress å bytte sted, mye stress.  Nå får jeg enda flere dager å bygge meg opp igjen på.  Og jeg skal benytte dem godt.  Gå og gå, blåse og blåse i min fløyte som hjelper til med å fjerne slim fra lungen. Jo mer som blir fjernet jo bedre blir jeg. Surstoffet er tatt bort i dag.  Det kjennes litt tungt ut, men det skal også bli bedre sier de.

Jeg har slitt med en voldsom depresjon også disse dagene, Det har blitt mye gråting.  Kanskje er det fordi det nå virkelig har gått opp for meg at jeg er alene, Johannes er ikke der, eller her.  Hjemme er det ingen som gjør alle disse små tingene man aldri tenker over. Ingen å snakke med, dvs har jo mye besøk men det blir ikke det samme.  Jeg klarte jo ikke å lage meg frokost engang den dagen jeg var hjemme.  Jeg klarte ikke å lage meg kaffe heller.  Og det var ingen der som kunne hjelpe meg.  Det er vel bare en ektemann som er til stede 24 timer i døgnet.

Jeg fikk Hjemmesykepleie-hjelp og det var jo fint.  Det får jeg når jeg kommer hjem igjen også.  Jeg vil også ha hjemmehjelp.  Det blir nok en ordning.  Og den sorgreaksjonen måtte vel komme til slutt. Men det var tungt.  Hjemme var det mye besøk før vi dro til Sverige, og etterpå også, og det fungerte ikke så veldig bra.  Det ble en del konflikter, mye pga at jeg ble så syk tror jeg, og ikke klarte å melde fra hvor dårlig jeg egentlig var.  Men i en slik situasjon er det viktigere ting enn at omgivelsene og gjestene skal føle seg bra og ivaretatt.  Det finnes ikke overskudd til å tenke på andre når man ikke får puste. Og alle rundt meg ble jo også engstelige og stresset så det var en vond situasjon.

Nå tror jeg og håper inderlig at det har snudd, at jeg er på vei opp igjen.

Takk for at dere hørte på meg og sutringen min.  Jeg gråter ikke i dag.  Tror jeg.

Kanskje, eller kanskje ikke?

Mange, og jeg selv også - har innbilt meg at jeg har blitt syk hver gang jeg har reist til utlandet etter lungeoperasjonen.  Det stemmer ikke, eller kanskje, jo det stemmer men det er på en litt annen måte enn man tror.  Jeg har ikke blitt syk av turene.  Jeg vil nå helst tro at det er tilfeldigheter!!  Jeg er virkelig en optimist og har ikke tenkt å grave meg ned i slike tanker at jeg nå bare må sitte hjemme (tror jeg).  Dette innlegget er vel kanskje et forsøk på å løfte meg selv fra en begynnende pessimisme og tungsinn......


Ja for å ta det i riktig rekkefølge. Den første turen gikk til Rhodos i månedskiftet august/september 2010. Jeg burde ha skjønt det, Rhodos på den tiden ville være alt for varmt for meg, og det var det! Jeg overlevde kun ved hjelp av aircondition, og det er jo ikke akkurat sunt. Om natta lå jeg i en ”storm” av deilig kald luft, kjempedumt. Om dagen hendte det at gradene føk opp i 36 grader, huff og huff. Jeg fikk jo selvfølgelig en luftveisinfeksjon da vi kom hjem, og etter en tid ble det sykehusopphold. Konklusjon, dumheter, med reisetidspunkt og uvettig bruk av kald luft!


Etter Rhodos sept 2010


Den neste turen gikk til Lanzarote, til Casas Heddy hvor det skulle være trygt og godt for alle syklinger. Sykepleiere på vakt hele døgnet, ringeklokke på rommet, fysikalsk behandling, gode greier. Men det var sannelig ikke bare velstand der heller. Det blåste kaldt, de fyrte i peisen, det var iskaldt å gå våt fra behandling i varmebasseng til rommet, og jeg fikk knekt ribbein under behandling hos fysioterapeuten!!! Jeg var hjemme i omtrent 24 timer før det bar av gårde til sykehuset i sykebil, med knekt ribbein, dårlig pust av den grunn og lungebetennelse. Du kan lese om det under her. Men ikke sant, det var tilfeldigheter dette også, og uhell!


Etter Lanzarote feb 2011


Adventstiden nov/des 2011 da var vi på Lanzarote igjen. Jeg holdt meg frisk hele tiden, det er helt sant.! Johannes derimot fikk lungebetennelse og havnet inn på sykehus, Hospiten Lanzarote, en hel uke!! Men jeg var frisk. Jeg var frisk hele julen også, hjemme, men jeg ble smittet av influensa i romjulen/etter nyttår og havnet til slutt på Ahus, på isolat. Smittet av et influensavirus som ikke fantes i vaksinen jeg hadde tatt, skikkelig uflaks med andre ord.


Etter Lanzarote desember 2011


Men dette året, DA ble jeg syk på Lanzarote……….og det var ikke uflaks men dumheter. Rett og slett. Men det er faktisk første gangen jeg har blitt syk mens vi har vært i utlandet. Så gjorde jeg det skikkelig også, med 6 døgn på intensiven, legefølge og surstoff hjem…….


Etter Lanzarote desember 2012


Så hva nå? Jeg vet faktisk ikke. Siste hendelsen sitter så i minnet, og det frister ikke å bestille noen ny reise. Kanskje det går over, kanskje reiseforsikringen min nekter meg å reise mer? Jeg har jo noen ”sykegreier” som det må tas hensyn til…….vi får se hva som skjer, snakke med leger, tenke over hva som kan skje osv……..

En lang reise.......

Etter omtrent to uker på Hospiten Lanzarote (med alvorlig lungebetennelse i min eneste lunge), hvorav 6 døgn på intensivavdeling kom meldingen fra reiseforsikringsselskapet at jeg skulle overføres til Ahus, Lørenskog, Norge!  Forsikringsselskapet i samarbeid med sykehusets lege og forsikringsselskapets lege hadde vurdert det slik at jeg måtte ha følge av lege og tilgang til surstoff på flyet.  Den hyggelige damen som ringte meg og fortalte dette kunne fortelle at reisen skulle starte allerede neste morgen kl 7.50 fra Hospiten.  Legen som skulle følge meg ville komme på besøk senere på dagen for en prat og en liten undersøkelse.  Jeg skulle transporteres på båre hele veien (!!) og turen ville foregå med flere forskjellige fly fordi det var slett ikke alle fly som kunne ta slike syketransporter med tilgang til surstoff.

Ja dette var beskjeden jeg fikk og jeg ble jo en smule stresset kan man si.  Jeg syntes jo heller ikke at jeg var så dårlig at båretransport kunne være nødvendig, men i slike tilfeller så er det nå best å bare ta det som det kommer og ikke argumentere om noe som helst.  Jeg var jo ikke akkurat frisk heller.  De vet vel best de som jobber med slike saker tenkte jeg.  Telefon til gubben på Casas Heddy -  ”nå kan du begynne  pakke, i morgen tidlig drar vi!!”

Legen kom på besøk og han kunne fortelle at det ble noen flybytter underveis.  Lanzarote – Düsseldorf – München - Gardermoen/Oslo.   Jeg fikk beskjed om å prøve å komme meg tidlig til sengs og forsøke å være så uthvilt som mulig, det kom til å bli en strevsom dag!!

Forberedelser

Jeg pakket mine saker så godt jeg kunne og etterlyste forstøver kl 23.00 for å kunne legge meg til å sove før det ble langt på natt.  Men det fikk jeg jo ikke!  Forsøkte meg en gang til kl 23.30, forklarte situasjonen at jeg kunne ikke ta den nødvendige innsovingstabletten før forstøveren, derfor, please, kan jeg få den astmamasken nå?   Da ble ”Cruella” ganske rasende og skjelte meg ut på et uforståelig engelsk, og bra var det at det var uforståelig. Jeg ble faktisk så sjokkert at jeg bare gapte og sa ingenting.  Men jeg forstod bl a at hun var veldig opptatt av at jeg måtte dusje senest kl 07.00 neste morgen, for å bli ferdig til ambulansen kom for å hente meg.   En stund etter kom det en annen pleier som løftet på medisinglasset mitt med innsovingstabletten, så på meg, så på tabletten, rista på glasset, satte det hardt ned på bordet og forsvant!! Forstøveren ble endelig satt på kl 00.30!

Jeg våknet tidlig og måtte spørre ”Cruella” om jeg aller nådigst kunne dusje selv om kl var bare 6.30, ha ha, jo da det var greit, men jeg vågde jo ikke gjøre noen verdens ting lengre uten å spørre!!  Hun hentet faktisk et frokostbrett til meg etterpå, det var jo ikke verst. Gubben møtte med bagasjen og ambulansen og legen kom etter hvert.  Jeg fikk tilbud om å ligge på båren  men avslo, ville heller sitte, følte meg ganske bra.  Ligge på båre i sykebil er ikke noe særlig behagelig.   Det var ellers bestemt at transporten videre og mellom flyene skulle foregå med rullestol og ikke båre.  Tusen takk for det, da følte jeg meg et hakk friskere bare av den grunn.

På Lanzarotes flyplass kan de det der med rullestoler og den slags transport.  Det går som smurt, de har jo slike tilfeller hver eneste mandag med masse rullestoler fra Casas Heddy.  Bagasjen ble sjekket inn, og den skulle vi ikke se igjen før i Oslo.  Turen videre gikk med Air Berlin til Düsseldorf og dette var den lengste strekningen av dagens etapper, ca fire timer.  Surstoffet var på plass, og vel oppe i lufta ble jeg ”hektet” på.  Legen målte forresten surstoffopptaket på oss alle tre, før vi kom i lufta, og jeg scoret faktisk høyest!!  Jeg hadde 98 prosent mens de andre to bare hadde 96.  Oppe i lufta sank mitt til 95, ikke så verst det heller da, men tydelig nedgang.  Jeg hadde en medbragt bok av Karin Fossum: Elskede Poona   Den var veldig fengslende og ”fanget” meg heldigvis.  Jeg syntest egentlig hele dagen og situasjonen var ganske forferdelig så det var godt å kunne dukke ned i noe som tok tankene bort.  Jeg er ikke så veldig glad i å fly, er ganske panisk for at det skal bli turbulens!!

Düsseldorf
Düsseldorf hadde liftbil som var på plass for å ”heise” oss ned fra flyet og kjøre oss inn i avgangshallen med meg i rullestol.  På denne  flyplassen var det litt ventetid som skulle benyttes til å spise bl a , men min matlyst var aldeles borte.  Det eneste jeg kunne tenke meg å få ned var banan!!  Johannes leita rundt i hele området, men der fantes ikke banan.  Det ble tuc-kjeks og vann, levde godt på det resten av dagen.

Neste etappe,  tilbake (!)  til München, var med Lufthansa.  Større og nyere fly.  Her kunne surstoffet brukes hele tiden, både opp og ned.  Flytiden var bare en time så det gikk raskt og greit.  

Munchen,
 en kjempediger flyplass, og her var ikke rullestoltransporten så veldig proff akkurat.  Jeg fikk spørsmål om jeg kunne klare å gå ned flytrappa, og det klarte jeg jo selv om det ikke var en selvfølge, med skjelvende bein.  Hadde jeg ikke klart det så hadde de vel funnet på noe annet smart.  Det var litt sånn fram og tilbake med bestemmelser.  Vel nede på bakken ble vi kjørt i en egen bil og kom inn til gaten via en bakvei, enkelt og greit.  Her var ventetiden så kort at vi rakk omtrent bare å besøke toalettet.  Da jeg skulle om bord i et nytt fly ble det litt komplikasjoner.  Jeg kunne ikke klare å gå opp flytrappen, og to mann skulle bære meg i en liten sammenleggbar rullestol.  Men…..mann nr to var sporløst borte.  Vi kjørte rundt på flyplassen, og mann nr 1 tromma med fingrene, snakka med seg selv, kjefta og bar seg, hvor er han, kommer han ikke snart?  Endelig kom han, og det var sånn ca fem minutt før avgang!   Stress, stress!  Heldigvis var det noen som kom etter oss også, så vi var ikke de siste.  Turen videre til Oslo tok vel ca to og en halv time.  Flyets kaptein advarte oss om at det kunne bli kraftig turbulens, men det skjedde ikke, heldigvis.

Jeg ser da ganske frisk og sprek ut før avreisen fra Hospiten Lanzarote, med kortisonface!.  Jeg var nok noe mere sliten etter 12 timer på reisefot!!

 

Oslo/Ahus
På Gardermoen fungerte det meste, dvs vi måtte lete litt etter vedkommende som kom for å hente oss, det ble ingen ambulanse men en slags VIP-bil.  Gubben ble hentet av vår sønn og dro direkte hjem mens vi dro til Ahus hvor jeg hadde fått plass på Medisinsk avdeling.   Og hva som hendte på Ahus?  Jo se det blir da enda et innlegg for seg selv............

Hospiten Lanzarote, igjen

Ja det gikk jo som det måtte gå.  Jeg ventet for lenge med å oppsøke lege da bronkitten forverret seg.  Jeg måtte til slutt gi meg, taxi til Hospiten, (sykehuset), henge seg over resepsjonsdisken og si at jeg trenger hjelp, jeg får ikke puste!!

Intensiven

Det gikk det ikke så veldig lang tid før jeg lå på Intensiven, tilkoblet alle mulige innretninger og surstoff.  Diagnosen var kraftig lungebetennelse og det er ingen spøk når man har kun en lunge og attpåtil kols i den .  Jeg ble liggende der, tilkoblet i hele 6 døgn.  Siste kvelden var jeg den eneste pasienten der i noen timer.  Jeg sa da til pleieren at jeg likte meg slett ikke, jeg likte ikke tanken på at jeg nå var den sykeste personen på Hospiten.  Langt ifra sa hun, du er VIP nå, det er det du er, og jeg er her kun for å bare ta meg av vår VIP-gjest.  He he, fin humor det.  Jeg følte meg veldig trygg hos dem, og veldig godt ivaretatt.

Det var noen herlige pleiere på Intensiven.  De fleste av dem var ganske god i engelsk, de var varme, hyggelige og hjelpsomme.  De var veldig hyggelige med hverandre også, de møttes og skiltes ved vaktskifte med kyss og klem, skikkelig smasker!  De var som sagt ganske god i engelsk  men jeg oppdaget raskt at de faktisk ikke skjønte alt hvis man brukte for lange setninger og for mange ord.  De skjønte for eksempel ikke så godt hva den engelske pasienten sa, han prata for fort og brukte altfor mange unødvendige ord. Så jeg gikk over til vårt ”japanske” system, kutt ut alle unødvendige ord og bruk fingerspråket i tillegg, da gikk det aldeles utmerket å bli forstått.

Min bror var på Lanzarote den dagen jeg ble lagt inn og den uken jeg var på Intensiven, det var godt for gubben å ha selskap.  Da broderen skulle reise hjem måtte også gubben flytte ut fra hotellet, våre bestilte uker var omme.  Dvs han kunne fått et annet lite rom der men han valgte Casas Heddy, der var det også et rom ledig.  Der slapp han å tenke på handle inn mat og stresse med måltider, kunne gå til dekket bord hver dag.  Han var jo travelt opptatt med å besøke meg, til og med to ganger pr dag.  

Over til vanlig sengepost og Cruella de Ville

Etter 6 døgn ble jeg overflyttet til vanlig sengepost og det ble litt av en overgang!!  Sure og grinete pleiere, en helt annen stemning enn på intensiven.  Jeg fikk vel inntrykk av at her var vi bare noen plagsomme utlendinger som ikke skjønte noen ting, og det gjorde vi jo heller ikke for de fleste snakket utrolig dårlig engelsk.  Jeg må skynde meg å si, at der fantes unntak også, noen av dem var herlige, blide og hjelpsomme, men de var dessverre ikke i flertall.  Jeg delte rom med en tysk dame, og hun stakkar fikk virkelig gjennomgå fordi hun ikke beveget seg raskt nok fra seng til bad for eksempel.  Hun kunne ikke stå på den ene foten, hadde 12 sting i bakhodet, var fryktelig svimmel og kunne heller ikke bøye den ene armen, alt dette etter et fall i en trapp.  ”Cruella de Ville” (vi kalte henne det, oss imellom) omtrent halte henne ut av senga og ville dytte henne inn på badet.  Men hun hang jo fast i stativet med medisin og væske, akk ja, jeg måtte jo rope ut litt for å stoppe galskapen der og da, men det provoserte jo ”Cruella” enda mer, så etter å ha løsnet dama fra stativet ble hun atter en gang omtrent dyttet inn på badet.

Det var mange vonde episoder, og i ettertid har jeg tenkt at kanskje de var slik av frustrasjon fordi kommunikasjonen mellom pleiere og pasienter på denne måten var veldig vanskelig.  De skjønte oss rett og slett ikke selv om vi brukte enkle ord.  Jeg kunne be om ting, de sa ”Moment” og forsvant og ikke noe mer hendte.  Etter å ha bedt om forstøver tre ganger gav jeg opp rett og slett.  Og slik var det med mange ting.  Kanskje et engelskkurs hadde vært på sin plass for dem som jobber her?  Dette hospitalet er også for de spanske/kanariere som har egen helseforsikring.  De fikk nok bedre behandling enn oss, og enkeltrom!  På rommet jeg lå på var vi to stk utlendinger stuet sammen med omtrent bare plass til to senger, ett nattbord på deling og noen provisoriske nattbord ved siden av sengene.

Legen og behandlingen

Legen min var en engel!  Dyktig, varm, blid og hyggelig!  Samme lege som gubben hadde i fjor på samme hospital.  I det hele tatt så får man en skikkelig bra medisinsk behandling her.  På visitten hadde hun av og til med seg den svenske eller danske tolken, ellers gikk det på engelsk og vi forstod hverandre aldeles utmerket.  Ja det fantes tolker her på Hospiten, de var der hele tiden og vi kunne tilkalle dem hvis nødvendig, de fulgte jo som oftest med leger på visitten og tok seg av nye pasienter, så vi kunne jo ikke tilkalle dem i hytt og pine for små bagateller.  

En litt ”morsom” episode fant sted, da var forresten tolken med så da snakket jeg norsk og fikk det oversatt etter hvert.  Jeg klagde over restless heart, urolig hjerte.  Ja det kommer av astmamedisinen i forstøveren sier legen.  Ja men det har jeg ikke fått i dag sier jeg, skulle hatt for fire timer sider, har mast flere ganger men det nytter ikke. Oi oi da smalt det gitt!  Pleieren fikk så øra flagra, og var direkte smørblid resten av dagen, og på resten av hennes vakter gikk alt som smurt.  Verre ble det igjen da ”Cruella” og hennes disipler hadde vakt……kanskje jeg skulle ha klagd litt mer?  Kanskje jeg var for svak og redd for å bli utsatt for verre behandling ved å klage?  Jeg vet ikke, men slike ”Cruellaer”  finnes dessverre over alt, mennesker som egentlig burde finne seg et annet yrke.  De finnes på Ahus, de finnes i klasserommet på skoler, de finnes på NAV og ellers overalt i samfunnet.  Vi må bare finne en måte å takle dem på, tror jeg.

Nye ord

I utlandet må man lære seg mange nye ord, he he… to ganger i døgnet kom en pleier inn med blodtrykksapparat og febermåler.  Hun hadde en annen dame på slep som stilte med bok og blyant og spurte høytidelig:  Po-Po?  Svaret ble omhyggelig notert i boken.  På intensiven lærte jeg jo hva disse ordene betydde, der fikk jeg jo omtrent ikke forlate sengen men måtte bruke do-stol ved behov, den kunne jeg nå selv om jeg fremdeles var tilkoblet diverse overvåkninger og da var det også mye snakk om pi-pi eller po-po.

Et typisk eksempel på hvor dumme vi utlendinger kan være:  Hver ettermiddag fikk vi kaffe og kjeks/kake.  Det var kaffe med melk.  En dag fikk jeg plutselig bare varm melk, trodde jeg.  Ringte i klokka og spurte hvorfor jeg hadde fått melk og ikke kaffe?  Pleieren ( fra Cruella-gjengen) bare freste og pekte på den lille posen som også fantes på brettet!  Bluss bluss, jeg burde vel ha skjønt det, men trodde det var sukker.

Utsikten fra rommet

Det fantes heldigvis noen engler på sengepost også, og her er de!

Jeg kviknet jo til etter hvert og fikk lov til å gå i korridoren sammen med gubben og en rullestol, ”only step for step, and slowly”  som legen sa. Siste dagen jeg var der våget jeg meg ut i korridoren alene, da kom legedamen forbi, klappet meg på kinnet og sa at jeg så da mye bedre ut i dag!! Det var da veldig hyggelig og oppmuntrende ettersom jeg skulle sendes videre til Ahus neste dag, men det er en annen historie som kommer i neste innlegg……